Skipsreder og politiker. Foreldre: Banksjef Thomas Wegner Christiansen Haaland (1859–1913) og Anna Christine Knudsen (1866–1923). Gift 1915 med Ida Karoline Knutsen (10.9.1894–9.12.1948), datter av skipsreder Knut Knutsen O.A.S. (1871–1946) og Elisabeth Tobine Bakke (1867–1957).

Christian Haaland var en fremtredende skipsreder lokalt og nasjonalt. Under og etter den første verdenskrig var han sentral i forvandlingen av Haugesund fra en “by bygd på sildabein” til en by der skipsfartsnæringen dominerte utviklingen politisk, sosialt, økonomisk og kulturelt.

Haaland tok examen artium 1910, og etter handelsskole i Kristiania året etter praktiserte han ved rederikontorer i London og Norge. 1915 kjøpte han sitt første dampskip, Annaho, fra Stavanger, sannsynligvis med garanti fra svigerfaren. Sammen med Knutsen fikk Haaland 1917 kontrollen over skipsaksjeselskapet Asker (senere Atlas) fra Kristiania. Blant selskapets fire skip var damptankeren Aztec, Haugesunds første tankskip.

I starten drev Haaland rederi i kontorfellesskap med Knutsen, men 1918/19 etablerte han seg med eget kontor. Han ekspanderte raskt, og 1921 var han byens tredje største reder. Han var blant foregangsmennene i omleggingen fra damp til motor. 1925 ble rederiets første motorskip levert, og to år senere kom den første motortankeren. Ved krigsutbruddet 1939 disponerte Haaland tre tørrlastskip og to tankskip – alle motorskip – og et dampskip. Ved siden av tankfart seilte Haalands skip både i tramp- og linjefart.

Haaland hadde en rekke tillitsverv med tilknytning til skipsfartsnæringen. Han var formann i Haugesund Rederiforening 1927–31, medlem av Norges Rederforbunds hovedstyre 1928–52 og av forbundets Centralstyre 1935–39. Som president i Norges Rederforbund 1937–39 ble Haaland sterkt involvert i beredskapsarbeidet før krigsutbruddet september 1939.

Fire av Haalands skip krigsforliste, men tre ble senere berget, blant dem Nyhorn, som ble internert i Port Lyautey (nå Kenitra) i Marokko september 1940. Over halvparten av besetningen klarte å rømme. Mai 1942 brakte den siste av fluktbåtene fem mann til Gibraltar. Båten er i dag på Norsk Sjøfartsmuseum. Seks måneder senere senket den franske Vichy-regjeringen Nyhorn for å hindre den allierte fremrykkingen. Våren 1943 ble skipet hevet, reparert og satt inn i alliert tjeneste.

1946 døde Knut Knutsen O.A.S. Etter arveoppgjøret overtok Christian Haaland til sammen fem skip og en byggekontrakt. 1948 etablerte han Concordia Line mellom USA og middelhavslandene, fra 1952 til Persiabukta. To år tidligere hadde rederiet etablert seg med kjøleskip i bananfarten mellom Jamaica og Storbritannia. Etter Haalands død fortsatte rederiet å ekspandere og diversifisere under ledelse av sønnen Thomas Chr. Haaland (1917–75).

Haaland var 1912 blant innbyderne til etableringen av Haugesunds Dagblad, et organ for Frisinnede Venstre. 1932–52 var han formann i avisstyret. 1920–47 var han medlem av bystyret i Haugesund. Han var varaordfører 1923–25, ordfører 1925, 1928–31 og 1945. 1945–49 var han varamann for Høyre til Stortinget.

Christian Haalands posisjon og omfattende engasjement på ulike områder av Haugesunds liv må sees i sammenheng med fremveksten av et borgerskap i byen. Ved slutten av 1800-tallet var Haugesund en ung by og manglet en elite til å føre an i den politiske, sosiale, kulturelle og økonomiske utvikling. Rederne ble byens dominerende høystatusgruppe, med de muligheter og forpliktelser dette innebar. Haaland var blant dem som klarest innså dette. Han var sentral i byens utvikling gjennom sine engasjementer i bl.a. Haugesund Sjøforsikringsselskap, Haugesund Børs, Haugesund Handelskammer, Haugesund Sparebank, Haugesund Havnestyre og Rederiforeningen.

Haalands sosiale engasjement var preget av større tilbakeholdenhet, selv om han opprettet Ida og Christian Haalands legat til forsorg og utdannelse av barnehjemsbarn til minne om datteren Elisabeth, som døde knappe 9 måneder gammel. Haaland foretrakk å gi i det stille. I tråd med tidens rådende filantropiske holdning kjørte han hver jul rundt i byen og delte ut pengegaver til dem som trengte en håndsrekning.

I likhet med sin svigerfar stod Haaland for en måteholden livsførsel, selv om både han og broren, John K. Haaland, fikk oppført hver sin “herskapsbolig” i bergensk patrisierstil.

Christian Haaland ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1945. Han hadde også flere utenlandske ordener og var finsk visekonsul fra 1920 til sin død. I likhet med faren og flere mannlige slektninger ble Haaland ingen gammel mann. Han døde av hjerneblødning 60 år gammel.

  • Norges skipsfart. Hvad den var og hvad den er, 1940
  • Stud. 1910, 1935, 1960
  • Petiance: Ukens portrett i Dagbl. 16.9.1939
  • “Skipsreder Christian W. Håland 50 år”, i BTid. 3.2.1942
  • HEH 1950
  • “Christian Haaland 60 år”, i NHST 5.2.1952
  • “Skipsreder Christian Haalands minne”, i NHST 23.10.1952
  • biografi i Nordby, bd. 1, 1985
  • L. M. Bjørklund og E. H. Kongshavn: Våre gamle skip, Haugesund 1996
  • d.s.: Våre motorskip, Haugesund 1999
  • G. Eilertsen: Rederne og byen. En undersøkelse av rederstandens engasjement i Haugesund ca. 1870–1940, h.oppg. UiB 2000

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Axel Revold, 1947; Norges Rederiforbund, Oslo; gjengitt i Norges Rederforbund 50 år, 1959