Jurist og embetsmann. Foreldre: Regimentskvartermester og auditør Colbjørn Jacobsen Colbjørnsen (1714–61) og Anna Dorothea Røring (1710–72). Gift 1) 19.7.1776 i København med enken Johanne Laurentie Mouritzen f. Piper (1743(døpt 27.5.)–30.4.1782), datter av lege Hans Piper (1703–76) og Anna Magdalene Holst (1711–76); 2) 26.9.1782 i København med Engelke Margrethe Falbe (11.4.1763–31.12.1848), datter av zahlkasserer Johan Christian Falbe (1740–1801) og Anna Catharina Hagerup de Gyldenpalm (1741–1815). Bror av Jacob Edvard Colbjørnsen (1744–1802) og Edvard Røring Colbjørnsen (1751–92; se NBL1,bd. 3); svoger av Hans Hagerup Falbe (1772–1830).

Christian Colbjørnsen var en sentral embetsmann i Danmark-Norge. Han satte tydelige spor etter seg i arbeidet med de danske bondereformene 1786–88. Dessuten var han en ledende kraft bak mange av de lovgivningsarbeidene som Danske Kancelli tok initiativ til i 1790-årene; han har også hatt stor betydning for utformingen av Høyesteretts rolle i dansk-norsk historie på begynnelsen av 1800-tallet.

Sammen med sine tre brødre begynte Christian Colbjørnsen på Christiania katedralskole i februar 1758. Han forlot skolen ved utgangen av 1763 uten å ha avsluttet eksamen, sannsynligvis fordi faren døde 1761. Christian Petersen, som var amtmann på Opplandene og inngiftet i slekten, tok Christian i sitt hus og gav ham arbeid på sitt kontor. Slik kunne han fortsette sine studier og samtidig få innsikt i embetsforretninger. Da Petersen 1768 ble stiftamtmann i Bergen, fulgte Christian ham dit og synes å ha vært der til slutten av 1771.

1772 var Christian Colbjørnsen i København, der broren, Jacob Edvard, hadde tatt juridicum 1770. Han har nok gitt Christian, som først skrev seg inn som student 17. juli 1773, privatundervisning, for bare to dager senere tok han latinsk-juridisk embetseksamen med karakteren laudabilis. 11. november samme år fikk han bestalling som høyesterettsadvokat, og da broren ble professor i lovkyndighet, overtok han dennes sakførerpraksis.

Christian Colbjørnsen hadde godt ry som advokat, og 1776 fikk han rangtittelen justisråd. 1780 ble han kammeradvokat, dvs. Rentekammerets sakfører og juridiske konsulent. 1783 søkte han stilling som assessor i Høyesterett; han fikk ikke stillingen, men fikk løfte om fremtidig ansettelse. Ved en senere anledning klaget han i friske ordelag over Høyesterett og la seg dermed ut med høyesterettsjustitiarius, greve A. S. von der Osten, som forlangte at Colbjørnsen skulle få en sterk reprimande for sine uttrykk, men det endte med at han fikk en mild irettesettelse. Dette førte til at Colbjørnsen nedla sitt advokatur og søkte avskjed som kammeradvokat. 1785 forlot han København og slo seg ned på sin gård i Nærum på Sjælland.

Noen måneder før avskjeden hadde Colbjørnsen avgitt en betenkning som kom til å få vidtrekkende konsekvenser. Rentekammeret hadde fått inn et forslag om at de lokale domstoler burde oppnevne takstmenn i dødsbo etter festebønder, ikke den avdødes godseier, som både var skifteforvalter og ofte kreditor i boet. Amtmennene ble bedt om å uttale seg, men var ikke enige innbyrdes. Saken ble så lagt frem for generalprokurør Ole Bang og Colbjørnsen. Colbjørnsen gav klart uttrykk for sitt ønske om at festebøndenes rettigheter skulle vernes ved lov, og dermed beskytte “en ringere stand mod en mægtigere”. Dette var tanker som senere kom til å prege hans innsats for bondebefolkningens rettslige stilling.

Rentekammerets president, Chr. D. F. Reventlow, var sterkt interessert i å frigjøre de danske festebøndene. I november 1784 hadde han nedsatt den “lille landbokommission”, som skulle komme med forslag om utbedring av vilkårene for festebønder og husmenn på krongodsene i Frederiksborgs og Kronborgs amter. I et møte med kronprins Frederik i juli 1786 fikk han begeistret støtte fra kronprinsen. “Den store landbokommission” ble nedsatt i august, og Colbjørnsen ble kommisjonens sekretær.

Kommisjonen måtte ta stilling til fortolkning av flere forordninger, og Colbjørnsen stod for utformingen av kommisjonens svar. Han var en myndig og smidig leder av arbeidet. Overfor godseiersynspunktene opptrådte Colbjørnsen skarpt og avfeiende, og hans motstandere i kommisjonen kritiserte ham for at han ikke gav dem tilstrekkelige opplysninger om de spørsmål som skulle drøftes.

Spesielt stor innsats ytet Colbjørnsen ved utformingen av en forordning om ordningen av festevesenet. Den danske historikeren Edv. Holm har karakterisert denne “Fæsteloven” som “næsten helt og holdent hans Værk”. Den trakk opp retter og plikter mellom jorddrottene og festebøndene, bl.a. mistet godseierne retten til å foreta skifte etter festebønder, og det ble også forbudt for godseierne eller deres forvaltere å straffe bøndene med “trehesten”, halsjern eller andre straffer.

Ved opphevelsen av stavnsbåndet hadde Colbjørnsen en mindre sentral rolle, men han øvde innflytelse gjennom sine betenkninger. Mer synlig var hans betydning for nyordningen av utskrivingsvesenet. Det skulle etableres en inndeling av soldatene i legder, utskrives mannskap og føres kontroll med godseiernes administrasjon av legdsvesenet. Colbjørnsen og generalkrigskommissær C. H. Wildenrath arrangerte ekstrasesjoner for å innhente opplysninger om forholdene ved utskrivningen. De startet i Sønderjylland 1789, og var på Fyn, Sjælland og Nord-Jylland 1790–92. Det var mye uorden og rot i godseiernes papirer, og det hadde foregått misbruk ved utstedelse av fripass. Ved en sesjon i Randers i november 1789 tvang Colbjørnsen en godsforvalter til å betale tilbake 107 riksdaler til en som hadde betalt for fripass uten å ha fått det. Slike hendelser bidrog til at Colbjørnsens ry som bøndenes forsvarer økte, mens godseiernes uvilje mot ham ble større.

Colbjørnsen ble høyesterettsassessor 1787, og like etter generalprokurør og deputert i Danske Kancelli. Her ble han en ledende kraft og hadde avgjørende innflytelse på videre lovgivning, særlig innen landbruk og rettsvesen. Flere forordninger var utformet etter hans hode, bl.a. forordningene om fengselsreform, forandring av Københavns politi, opprettelse av forlikskommisjoner for Danmark og Norge og en forordning om mildere straffer for tyver og helere, ut fra ønsket om å vise humanitet og erstatte avskrekkelse med forbedring. Han hadde også innflytelse på den prosessreformen som bl.a. førte til opphevelse av Overhoffretten, og at stiftsoverrettene ble øverste rettsinstans i Norge. Christian Colbjørnsen og hans bror Jacob Edvard er blitt karakterisert som det viktigste tilskudd Norge har “ydet til Fællesstatens civile Embedsstand”.

Motstanderne mot landboreformene samlet seg mot Colbjørnsen som person, bl.a. på grunn av hans utfordrende stil. I forbindelse med kronprinsens bryllupsfest i Slesvig i august 1790 overleverte 103 jyske godseiere en protest mot reformene. Colbjørnsen gikk til motangrep med bitende ironi og klaget over at de hadde vanhelliget kronprinsens og kronprinsessens bryllupsfest ved å “klage over de retfærdigste af alle Lovgivelser”. Han kunne påvise at noen av underskriftene på godseiernes protest var tvilsomme, og oppnådde at det ble nedsatt en undersøkelseskommisjon. En av lederne for godseierne brukte så sterke injurierende uttrykk at det førte til en rettssak for Høyesterett, som endte med en bot og mortifikasjon av beskyldningene. I samtiden ble dette sett som den endelige seier over godseiernes motstand.

Colbjørnsen var en innbitt motstander av fødselsaristokrati og privilegier som var forbundet med det, men han var en ivrig tilhenger av “det opplyste eneveldet”. Han var helstatsmann, og ønsket ikke at det skulle opprettes særnorske institusjoner.

1790 hadde Colbjørnsen utarbeidet et skriv om trykkefriheten som møtte stor begeistring, men da kritikken av regjeringen og forfatningen stadig ble mer nærgående, ønsket myndighetene en innstramning. Colbjørnsen motsatte seg lenge, men fikk til slutt ansvaret for den reaksjonære forordningen av 1799 om trykkefrihetens grenser. Kort etterpå ble P. A. Heiberg dømt for sine politiske pamfletter, og dette gjorde Colbjørnsen upopulær i vide kretser. Da greve Frederik Moltke samme år ble foretrukket som president i Danske Kancelli, følte Colbjørnsen utnevnelsen som en stor urett, og gav klart uttrykk for sin uvilje mot fødselsaristokratiet. Et samarbeid mellom ham og Moltke ble umulig, og begge ble fjernet fra kanselliet. Colbjørnsen ble utnevnt til høyesterettsjustitiarius 1804, og Moltke ble president i Generaltollkammeret.

Colbjørnsen var en energisk og myndig leder av den dansk-norske høyesterett. Men han var sterkt hemmet av sykdom, og de siste 3 1/2 årene før sin død møtte han ikke i retten på grunn av svekket helbred. I begynnelsen av 1814 var han rådgiver for sin tidligere elev Christian Frederik i spørsmålet om å opprette en egen norsk høyesterett. Han fremhevet da den danske rettspleien som “saa fuldkommen, at dertil næppe findes lige i Europa”. I sitt siste brev til den nyvalgte kongen, datert 19. mai 1814, skrev Colbjørnsen at det ikke hadde noen hensikt å kjempe; et folk som ikke anerkjennes som stat av Europas øvrige makter, kan ikke bestå, med mindre det kan unnvære skipsfart og handel. Kongen ble bedt om å sørge for at det norske folk skulle få de best mulige vilkår som “federativt Rige med Sverrig ... Da skal jeg velsigne Dem fra min Grav.”

  • Betragtning i Anledning af endeel jydske Jorddrotters Klage til Hs. Kgl. Høihed Kronprindsen over deres Eiendommes Krænkelse, ved Forordningen om Bondestandens Frigivelse fra Stavnsbaandet til Godserne, og de flere udkomne Lovgivelser, om Bøndernes Rettigheder og Pligter, i Bondefrigørelsen i Danmark. Tre bidrag til den offentlige drøftelse af bondens stilling 1786-90, genudgivet med en indledning af Claus Bjørn, København 1980
  • L. L. Daae: “Bidrag til Christian Colbjørnsens levnetshistorie”, i HT, rk. 3, bd. 1, 1890, s. 45–77
  • A. Taranger: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • H. Jensen: biografi i DBL 2, bd. 5, 1934
  • J. Hvidtfeldt: “Kampen om ophævelsen af livegenskabet i Slesvig og Holsten 1795–1805”, i Skrifter, udgivet af Historisk Samfund for Sønderjylland 29, 1963
  • K. Mykland: Kampen om Norge 1784–1814, bd. 9 i CNH, 1978
  • C. Bjørn: biografi i DBL 3, bd. 3, 1979
  • Bondefrigørelsen i Danmark. Tre bidrag til den offentlige drøftelse af bondens stilling 1786-90 (inneholder bl.a. Chr. Colbjørnsens skrift: Betragtning i Anledning af endeel jydske Jorddrotters Klage ...), genudgivet med en indledning af Claus Bjørn, København 1980
  • B. Løgstrup: Bundet til jorden. Stavnsbåndet i praksis 1733–1788, Odense 1987

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Miniatyr av Cornelius Høyer, ca. 1800; Hindemae slott, Danmark
  • Maleri (brystbilde) av Jens Juel, ca. 1790; Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, Danmark; gjengitt i O. Feldbæk: Nærhed og adskillelse 1720–1814, bd. 4 i Danmark-Norge 1380–1814, Oslo/København 1998, s. 273
  • Maleri med storkors (som Colbjørnsen først fikk etter Juels død), tilskrevet Jens Juel, u.å.; Bregentved slott, Danmark