Christian Christensen – “C.C.” eller “majoren”, som han også ble omtalt som – var en allsidig, engasjert og ofte omstridt deltaker på høyresiden i den norske samfunnsdebatten i annen halvdel av 1900-tallet.
Christensen vokste opp på Stabekk i Bærum. Han tok examen artium 1942 og handelsskole året etter. I denne tiden kom han også med i illegalt arbeid og måtte 1943 flykte til Sverige. Etter en kort militær opplæring fikk han spesialarbeid ved den norske legasjonen i Stockholm. 1945 ble han fenrik og knyttet til Forsvarets Etterretningstjeneste, hvor han etter hvert avanserte til majors grad før han gikk over i sivilt arbeid 1955.
Det var organisasjonen Libertas som ble hans nye arbeidsplass, først som organisasjonssjef, senere også som leder av omfattende kurs- og opplysningsarbeid på herregården Elingård i Onsøy, som var kjøpt inn til kursvirksomheten. I Forsvaret hadde han opplært personale til E-tjenesten og var kjent som en dyktig kursleder.
Libertas var i første del av etterkrigstiden sterkt omdiskutert og særlig hardt kritisert av Arbeiderpartiet, som beskyldte organisasjonen for å drive hemmelig politisk undergravingsarbeid, finansiert av næringslivet. Starten av organisasjonen skjedde i det skjulte, og dette ble utnyttet av Arbeiderpartiet lenge etter at alt arbeid foregikk i full offentlighet. Høyre likte heller ikke organisasjonen, bidragene fra næringslivet ble mindre etter at Libertas var kommet på banen.
Organisasjonen hadde tonet flagg lenge før majoren trådte inn i rekkene. Billedbladet NÅ var startet 1952 for å konkurrere med Aktuell, som ble utgitt av arbeiderbevegelsen, og kurs- og opplysningsarbeid foregikk åpent. Når det gjaldt støtte til borgerlige aviser som slet tungt, var den pågående generalsekretæren Trygve de Lange mer tilbakeholdende. Mange aviser ville ha Libertas' penger, men helst ikke ha det offentlig kjent.
Christian Christensen var en god støttespiller for de Lange, men i de åtte år han arbeidet i Libertas, var han i skyggen av generalsekretæren. Som etterretningsoffiser lever man også tilbaketrukket. Kanskje ville han ut av anonymiteten og ble glad for tilbudet om å bli redaktør i det tradisjonsrike Morgenbladet (grunnlagt 1819). Avisen var igjen i økonomiske vanskeligheter. Det skjedde ofte, og hver gang ble man minnet om Odd Eidems karakteristikk: “Morgenbladet er eneste bevis på et liv etter døden.”
Styret i avisen hadde forbindelser til Libertas og håpet at den nye redaktør kunne føre til en bedre økonomi. Det ble med håpet. At Christensen ikke hadde noen erfaring fra avisyrket, bekymret ikke flertallet i styret, og vel heller ikke den nye redaktør. Tre styremedlemmer stemte mot ansettelsen, og Rolf Stranger, Oslo Høyres sterke mann, trakk seg i protest som ordfører i representantskapet. Mottakelsen i redaksjonen var ekstra kjølig; flere medarbeidere forlot sine stillinger, andre protesterte ved å holde seg til gamleredaktøren Birger Kildal som fortsatte, men med Christensen over seg.
Det var signaturen “C.C.” som gjorde majoren kjent langt utenfor Morgenbladets beskjedne leserkrets. I en énspaltet kommentar på ledersiden, undertegnet C.C., luftet han alle slags tanker, som nytten av kongehuset, tobakkens gleder eller trafikkpolitiets gjemsel i buskene. Han var ofte kontroversiell, andre ganger utrolig naiv, men sjelden kjedelig. Han ble flittig referert i andre aviser og ofte latterliggjort. Det tok han seg ikke nær av, heller ikke at han hadde fast plass på Dagbladets populære Kjendistopp, med ti på topp og venteliste A og B. Etter en tid var han med nesten hver uke, som regel på venteliste, og med benevnelsen “han du vet i Morgenbladet”. I sine personlige kommentarer drysset han om seg med navn; han hadde utrolig mange kontakter og sparte sjelden på rosende ord, også til sine motstandere.
Gjennom årene ble majoren også anerkjent som redaktør, han ble f.eks. formann i Oslo Redaktørforening, men i redaksjonen klaget man fast over elendig økonomi. Han la ikke skjul på at han var en dårlig økonom, både i avisen og privat. Andre vil også si at han var en dårlig menneskekjenner, noe som litt for ofte førte til uro i den gamle avis, som han forlot 1982 etter 19 års innsats.
Han ble nå forfatter og utgav i alt 9 bøker, pluss en som ble utgitt posthumt. Hans kunnskaper fra tiden som etterretningsoffiser dannet grunnlaget for de fleste av bøkene. Flere avsløringer førte til politietterforsking og siktelser, det ble debatt, men – til sorg for ham – sjelden stort salg. Samtidig fortsatte han som fast kommentator i flere aviser.
Mot slutten av sitt liv overrasket Christian Christensen omverdenen nok en gang, ved å flytte fra sin gamle herskapsleilighet på Frogner og bosette seg i østkantbydelen Kampen i Oslo, hvor han engasjerte seg i både velforeningen og historielaget.