Verftseier og hvalfangstreder. Foreldre: Skipsreder Søren Lorentz Christensen (1810–62) og Othilie Juliane Kruge (1820–1903). Gift 4.11.1869 med Augusta Frederikke Christensen (16.9.1851–8.7.1888), datter av skipsreder Lars Christensen og Louise Sophie Augusta Hutzelsieder. Far til Lars Christensen (1884–1965).

Christen Christensen introduserte de flytende kokerier i norsk hvalfangst og spilte en sentral rolle i utviklingen av fangstvirksomheten i de antarktiske områder i begynnelsen av 1900-tallet.

Christensen ble født inn i en velhavende skipsreder- og verftseierfamilie i Sandefjord, og hans oppvekst ble preget av det. Han ble først sendt på kostskole i Skottland, og etter en tur til sjøs som 17-åring gikk han på Handelsakademiet i København. Deretter bar det rett inn i familiens forretningsvirksomhet i Sandefjord.

En viktig brikke i denne virksomheten var skipsbygging på Rødsverven utenfor byen. Christensen bygde sitt første skip der 1868. Senere kjøpte han flere verft i området på Rødstangen og samlet det hele fra 1878 i Framnæs Mek. Verksted. Dette ble en betydningsfull bedrift spesialisert mot ishavsskuter og hvalfangstfartøyer. 1898 ble verftet omdannet til aksjeselskap. Christensens øvrige virksomhet i 1880- og 1890-årene var innen sel- og bottlenosefangst i arktiske farvann, en virksomhet som på den tiden hadde et sterkt fotfeste i Vestfold.

1882 gjorde han sin entré i hvalfangsten som medeier i selskapet Skjold & Værge, som drev fangst i Finnmark. Det ble imidlertid i utforskningen av fangstmuligheter i Antarktis at Christensen kom til å gjøre sin største innsats. I slutten av 1880-årene, da man så de første tegn på at hvalbestandene i nord begynte å bli utfanget, tok flere til orde for å utforske fangstfeltene for sel og hval i sør. 1887 var Christensen med på å stifte selskapet A/S Oceana, og i regi av dette ble de såkalte Jason-ferdene (1892–93 og 1893–94) organisert. Lederen for disse ekspedisjonene med selfangstskuta Jason til områdene øst for Antarctic Peninsula var kaptein Carl Anton Larsen. Alliansen mellom rederen og forretningsmannen Christensen og kapteinen og fangstmannen Larsen ble av stor betydning for den antarktiske hvalfangstens senere utvikling.

Christensen rettet i første omgang igjen blikket nordover. 1903 startet han selskapet A/S Ørnen for hvalfangst ved Finnmark, Bjørnøya og Spitsbergen. I stedet for bruk av landstasjon som base – som hadde vært vanlig i Finnmark – tok han i bruk et fabrikkskip (såkalt flytende kokeri), noe som ikke tidligere var utprøvet i tilsvarende omfang i den norske “moderne” hvalfangst. Dette første skipet, Telegraf, ble utrustet ved Framnæs som “Kogeri No. 1”. 1904 utrustet han et nytt kokeri, Admiralen, og dette ble etter en kortvarig fangst i nord sendt til Antarktis høsten 1905. Sesongen før hadde C. A. Larsen startet landstasjonsfangst på South Georgia, og de to kom derfor på hver sin måte til å stå for antarktisfangstens grunnleggelse. De viste vei for den senere veldige ekspansjon i landstasjonsfangst, men særlig i fangst med flytende kokerier.

Ørnens første år var ingen økonomisk suksess, og Christensen vurderte å selge selskapets materiell. Det var i det hele en eksperimenterende og usikker fase i næringens utvikling. Veien han hadde vist med Admiralen, skulle imidlertid vise seg å være den rette, og det var hans sønner som førte verket videre. Sønnen Lars startet sitt første hvalfangstselskap 1907 og kom selv til å bli en av næringens forgrunnsfigurer. En annen sønn, Søren Lorentz, overtok som disponent for Ørnen 1912.

Christensens hovedbidrag til hvalfangstnæringens utvikling var hans rolle i overføringen av fangsten til Antarktis. Han introduserte det flytende kokeri og startet fangst ved South Shetland Islands – feltet som kom til å bli sentrum for næringen frem mot midten av 1920-årene, da den såkalte pelagiske fangst ble introdusert. For sin innsats for norsk hvalfangst ble han 1911 utnevnt til kommandør av 2. klasse av St. Olavs Orden.

Christen Christensen bygde opp en betydelig formue på sine ulike forretninger. Han satset ofte i det ukjente og søkte kontinuerlig nye veier i den næringen han var involvert i. Han viste å spre sin risiko. Det flytende kokeri var i så måte betegnende ved at det kunne operere på flere fangstfelt etter behov.

  • S. Risting: Av hvalfangstens historie, 1922
  • E. Hoffstad: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • K. Hougen: Sandefjords historie, bd. 3, Sandefjord 1932
  • H. Bogen: Aktieselskabet Ørnen 1903–1953. 50 års hvalfangst, Sandefjord 1953
  • J. N. Tønnessen og A. O. Johnsen: Den moderne hvalfangsts historie, bd. 1, 1959, bd. 3, 1976
  • V. Møller: Sandar. Gård og grend 1850–1970, bd. 3, Sandefjord 1985
  • F. Olstad: Sandefjords historie, bd. 1, Strandsitter og verdensborger, Sandefjord 1995
  • B. L. Basberg: “To hvalfangstentreprenører – to strategier? Chr. Christensen og C. A. Larsen”, i B. L. Basberg m.fl. (red.): I det lange løp. Essays i økonomisk historie tilegnet Fritz Hodne, Bergen 1997

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (brystbilde) av Wilhelm Wetlesen, u.å