Charlotte Wankels nonfigurative arbeider fra midten av 1920-årene representerer i både norsk og internasjonal sammenheng en radikal forandring i forhold til tidligere stilretninger. På denne tiden var et nytt formspråk og en ny stilretning i ferd med å vinne frem i Frankrike, og Charlotte Wankel var en av de kunstnere som bidrog til dette med sitt nonfigurative puristiske maleri.
Hun vokste opp på Kambo gård nord for Moss og ønsket tidlig å bli arkitekt eller malerinne. Sammen med den to år eldre søsteren Frida fikk hun tegneundervisning av Jacob Sømme 1905–06. Etter tre år som elev ved Harriet Backers malerskole 1906–09 og hos Henrik Sørensen 1907–08 drog hun til Académie Matisse i Paris 1910. Hun oppholdt seg lange perioder i Paris, og var elev ved Pedro Araujos malerskole 1922–23 og av Fernand Léger og Amédée Ozenfant ved Académie Moderne 1925–27/29.
1920-årenes Paris var sentrum for tidens avantgardekunst innen arkitektur og maleri, og Wankel fulgte godt med i hva som rørte seg i tiden. Malere og arkitekter samarbeidet og inspirerte hverandre, og Le Corbusier fikk oppført sine første funksjonalistiske villaer i Paris.
Da hun 1922 reiste hjem for å besøke familien, var hun inspirert av Le Corbusiers ideer om arkitektur og maleri, og moren gav henne i oppdrag å tegne familiens nye hus på Blommenholm i Bærum. Byggemelding ble innlevert året etter, men Bærum Bygningsvesen avslo anmeldelsen fordi “ingen bygning eller indhengning maa tillates opført forsaavidt den ved sit utseende efter bygningskommissionens skjøn vil virke skjæmmende for omgivelserne eller for vedkommende strøk”. Hun tegnet derfor nye og formodentlig sterkt modererte fasadeutkast, som ble godkjent. De opprinnelige tegningene er ikke bevart, men det er grunn til å tro at de var mer i pakt med Le Corbusiers ideer enn sluttresultatet, som ble et litt kjedelig blandingsprodukt og ganske likt den omkringliggende nyklassisistiske villabebyggelsen. Det er imidlertid mye som tyder på at Wankels opprinnelige tegninger kan ha vært Norges første funksjonalistiske villa på tegnebrettet.
Ved Académie Moderne møtte Wankel en type arkitekturmaleri, en plankubisme og purisme som var inspirert av Le Corbusier og den nye avantgardearkitekturen. Fernand Léger var en god lærer, og den strenge plankubismen passet hennes natur; hun foraktet alt føleri ved det litterære maleri og ville frem til det essensielle ved bildets oppbygning. I hennes arbeider fra 1927–29 er purismen svært tydelig som viktig inspirasjonskilde.
Wankel deltok på mange viktige utstillinger i Paris, bl.a. på “L'Art d'Aujourd'hui” 1925. Her stilte hun ut sammen med mange kjente kunstnere, bl.a. Piet Mondrian, Pablo Picasso, Constantin Brancusi, Juan Gris, Sonia og Robert Delaunay og Amédée Ozenfant. Utstillingen fikk mye presseomtale og var den første større internasjonale mønstring av avantgardekunst etter den første verdenskrig.
1927 tok Wankel initiativet til utstillingen “Otte skandinaviske kubister” i Kunstnerforbundet i Oslo. Etter atskillige år i Paris fant 8 elever fra Académie Moderne ut at det var på tide å vise sine arbeider hjemme. Utstillingen fikk en hovedsakelig nedlatende, usaklig og fæl medfart i pressen, det samme gjorde Wankels separatutstillinger 1930 og 1934. Motgangen såret henne, og hun trakk seg etter hvert ut av kunstlivet.
Etter hjemkomsten fra Paris fikk hennes bilder et enklere figurativt preg, og koloritten ble preget av gråtoner og jordfarger. 1930-årenes formspråk er mer forenklet og asketisk enn tidligere, og i disse årene malte hun en rekke særegne og sterke kunstnerportretter, bl.a. av Fernand Léger, Henrik Sørensen, den japanske maleren Tsuguharu Foujita og et gruppeportrett av kunstnerne Joronn Sitje, Ragnhild Kaarbø, Ragnhild Keyser og Henrik Sørensen, som ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet. Arbeidene fra slutten av 1920-årene og tidlig i 1930-årene har visse surrealistiske trekk.
Hennes produksjon fra slutten av 1930- og 1950-årene er preget av en sterkere koloritt, og komposisjonene er nonfigurative, ofte ispedd enkelte abstraherte figurative elementer. I 1940-årene pleiet hun sin gamle mor og fikk malt lite.
Charlotte Wankel var en behersket og nøktern kunstnernatur. Hun gav sine bilder en stram, klar og kjølig formbehandling, iblandet et puristisk formspråk. For henne ble ikke 1920-årene en forbigående periode med eksperimentering; helt til de siste årene av sitt liv arbeidet hun seriøst med å utvikle og fornye sitt maleri.