Komponist, organist og folkemusikksamler. Foreldre: Faktor Andreas Schaft Elling (1818–1872) og Pauline Bangsboe (1826–1905). Gift 1889 med Ulrikke Eleonore (“Ulla”) Sigwardt Greve Ramm f. Olsen (12.5.1863–1943), datter av sogneprest Jens Ludvig Carl Olsen (1816–1866) og Vally Marie Caroline Juell (1832–1906). Bror av Ægidius Elling (1861–1949).

Catharinus Elling var komponist og folkemusikksamler. Han var en av de første store innsamlerne her i landet og har etterlatt seg et stort og interessant materiale. Som komponist har han laget en rekke større verk og over 200 sanger, men spilles lite i dag.

Elling ble student 1874, studerte klaver og komposisjon i Leipzig 1877–78 og tok filologisk embetseksamen 1883. 1886 fikk han Houens stipend og studerte musikk hos professor von Herzogenberg i Berlin 1886–87. Han ble i Berlin til 1896, da han vendte hjem til en stilling som lærer i kontrapunkt og komposisjon ved Musikkonservatoriet i Kristiania (1896–1908). Deretter virket han som organist i Gamlebyen kirke i Kristiania/Oslo til 1926. Samtidig var han musikkanmelder i Dagbladet 1881–82, Ny Illustreret Tidende 1884–86 og Morgenposten 1903–07. Han virket også som dirigent i Drammens sangforening 1897–1901.

Elling er særlig kjent for sitt omfattende arbeid med innsamling og nedtegning av norsk folkemusikk. 1898 bevilget Stortinget ham 400 kroner til dette arbeidet, og 1920 var beløpet økt til 3000 kroner i året. Mellom 1898 og 1919 skrev han ned omkring 1400 slåtter og andre folketoner. Han gjorde særlig en rekke interessante nedtegnelser i Nordland, deler av Trøndelag, Gudbrandsdalen, Valdres, Telemark, Setesdal og Sunnfjord. Disse originalnedtegnelsene finnes bevart i Norsk Musikksamling, Nasjonalbiblioteket i Oslo. Også Ellings kollega og medhjelper, Olav Sande (1850–1927), fikk statsstøtte fra 1898 for å samle folkemusikk. De to delte på mange måter landet mellom seg, slik at Sande konsentrerte seg om områdene fra Sogn og ned til Lista.

Betingelsene for statsstøtten til Elling var formulert slik at han ikke bare skulle samle folketoner, men også bearbeide folkemusikknedtegnelsene musikalsk og vitenskapelig. I en rekke notehefter gav han ut folkemelodier i bearbeidet form. Det dreier seg om Religiøse folketoner for blandet kor, Religiøse folketoner for sang og klaver, Slåtter for fiolin og klaver, Norske folkeviser for sang og klaver, Stevtoner for sang og klaver, Norske folkemelodier for klaver, Enstemmige religiøse folketoner og Norske folkemelodier, slåtter og bånsuller for fiolin og klaver.

Som folkemusikksamler var Elling både i sin samtid og senere svært omstridt, noe som først og fremst skyldes at han ut fra sin kunstmusikalske bakgrunn endret mange av melodiene etter kriterier som stod fjernt fra folkemusikkens tradisjoner. Han ville bl.a. ikke godta at folkemusikken hadde sitt eget tonespråk, med avvikende toneintervaller og variable toneplasser som spesielle særtrekk, og antall takter i slåttenedtegnelsene ble justert i pakt med de musikalske formoppbyggingene han selv var fortrolig med. Elling hevdet således at samlerens viktigste oppgave var å “stille Melodien ordentlig paa Benene”. Han lå stadig i strid med andre folkemusikksamlere om disse spørsmålene, og særlig var han i mang en ord- og pennestrid med O. M. Sandvik.

I en rekke skrifter har Elling tatt for seg folkemusikken også fra et mer faglig synspunkt, og han legger her særlig vekt på de rytmiske og tonale særtrekkene. Først kom Vore folkemelodier (1909), deretter fulgte Vore kjæmpeviser, Vore slaatter, Tonefølelse, Norsk folkemusikk, Vore religiøse folketoner, Sprogforholdet inden vore folkemelodier og Nye bidrag til belysning af norsk folkemusik. I tillegg gav han ut Strøbemerkninger til vor musikhistorie og en rekke tidsskriftartikler og flere musikkbiografier i Nordmænd i det 19. Aarhundre (1914). De fleste mener at Ellings styrke lå på det praktiske planet, og at hans teoretiske arbeider lider noe under mangel på innsikt i vitenskapelige arbeidsmetoder.

Som komponist debuterte Elling 1881 med Salme, til tekst av Bjørnstjerne Bjørnson, og sin første komposisjonsaften gav han i Kristiania tre år senere. Flere av hans fremste verker ble til i Berlin 1886–96, bl.a. Symfoni i A-dur, operaen Kosakkerne og oratoriet Den forlorne søn. Etter at han kom tilbake til Norge, fulgte Symfoni i a-moll (1897), korverket Kong Inge og Gregorius Dagsøn (1898) og Norsk suite (1903–04). I tillegg kommer en god del kammermusikk, deriblant en klaverkvartett og to strykekvartetter, en rekke korverker, klaverstykker og mer enn 200 sanger. De aller fleste av hans komposisjoner ble til i perioden 1890–1905.

Som komponist tilhører Catharinus Elling romantikerne, med Halfdan Kjerulf og Johannes Brahms som viktige impulsgivere. Påvirkningen fra kretsen rundt Brahms førte til at Elling også som komponist gikk dypere inn i folkemusikken, og hans verker fikk etter hvert en stadig klarere forankring i et nasjonalt norsk tone- og formspråk. Ellings stil er samtidig konservativ med idealer hentet fra wienerklassisismen. Hans tradisjonelle formoppbygging, enkle harmonikk, diatoniske melodikk og hovedsakelig akkompagnerende klaversats har skapt en oppfatning av Elling som en lite original komponist, og få av hans verker har holdt seg på repertoaret.

    Bøker

  • Vore folkemelodier, 1909
  • Vore kjæmpeviser, 1914
  • Vore slaatter, 1915
  • Tonefølelse, 1920
  • Norsk folkemusikk, 1922
  • Strøbemerkninger til vor musikhistorie, 1925
  • Vore religiøse folketoner, 1927
  • Sprogforholdet inden vore folkemelodier, 1930
  • Nye bidrag til belysning af norsk folkemusik, 1933

    Komposisjoner (et utvalg)

  • Symfoni i A-dur, 1890
  • Kosakkerne, opera, 1890–94
  • Den forlorne søn, oratorium, 1895–96
  • Symfoni i a-moll, 1897
  • Kong Inge og Gregorius Dagsøn, for kor, 1898
  • Norsk suite, 1903–04

    Bearbeidet folkemusikk

  • Religiøse folketoner for blandet kor, 1904–19
  • Religiøse folketoner for sang og klaver, 1907–18
  • Slåtter for fiolin og klaver, 1908
  • Norske folkeviser for sang og klaver, 1908–25
  • Stevtoner for sang og klaver, 1910
  • Norske folkemelodier for klaver, 1911
  • Enstemmige religiøse folketoner, 1915–16
  • Norske folkemelodier, slåtter og bånsuller for fiolin og klaver, u.å
  • M. M. Ulfrstad: biografi i NBL1,bd. 3, 1926
  • Ø. Gaukstad/K. Michelsen: biografi i CML,bd. 2, 1978
  • B. Aksdal og S. Nyhus (red.): Fanitullen. Innføring i norsk og samisk folkemusikk,1993
  • A. O. Vollsnes (red.): Norges musikkhistorie,bd. 3, 1999, s. 235–241