Lekmannsleder. Foreldre: Våpensmed Wenzel Freymann (død 1728) og Karen Bartholomeusdatter. Ugift.

Catharina Freymann var en av de første kvinnelige lederskikkelser i religiøst arbeid i Norge. Hun skulle bli et offer for enevoldsstatens strenge religionspolitikk og kom samtidig til å medvirke til at denne politikken ble ytterligere skjerpet, nemlig ved Konventikkelplakaten av 1741.

Freymann vokste opp i Christiania. Byen hadde ved år 1700 et markant innslag av innvandrere, og hennes foreldre var blant dem. Faren var “Sverdfeger” (våpensmed) og huseier i “Westre Quarteer”, ikke langt fra Akershus festning. Sammen med sin far hadde han kommet fra Böhmen og tilhørte de böhmisk-mähriske brødre, en husittisk retning som bl.a. hadde Amos Comenius som en av sine ledere.

Catharina har selv fortalt om sin oppvekst og sitt liv i en selvbiografi som ble utgitt på tysk 1835. Foreldrene la stor vekt på barnas oppdragelse og kristelige fostring. Da faren døde, kom hun, 20 år gammel, i huset til oberstløytnant Jørgen Meding på Toten, et hjem der pietistisk kristendom rådde grunnen. Der fikk hun kjennskap til den herrnhutiske bevegelsen (senere kalt Brødremenigheten), som var blitt satt i gang noen år tidligere av en gruppe böhmisk-mähriske brødre på grev Zinzendorfs gods Berthelsdorf i Oberlausitz. Fra kolonien Herrnhut ('Herrens beskyttelse') som de grunnla der, spredte virksomheten seg raskt til andre deler av Tyskland og til Danmark-Norge.

Tilbake i Christiania 1733 opprettet Catharina Freymann en pikeskole i farens hus, som hun hadde arvet. Allerede etter to års drift hadde skolen 60 elever i alderen 14–24 år, i hovedsak døtre av borgere og embetsmenn. 1737 fikk hun besøk av den danske teologen Gert Hansen, som tidligere hadde vært lektor ved latinskolen i Christiania, og som nå var grepet av den herrnhutiske vekkelse. Da Gert Hansen ble arrestert for ikke å ha levert sitt pass til politiet umiddelbart etter sin ankomst til byen en sen kveld, arrangerte Catharina en demonstrasjon gjennom byen til rådstuen – en av de første kjente protestmarsjer i hovedstaden.

Freymann ble snart den lokale leder for bevegelsen, som i første rekke fikk tilhengere fra borger- og embetsstanden. Herrnhutismen var den siste av flere pietistiske strømninger som kom til vårt land fra Tyskland. Det meste hadde den til felles med annen pietisme; særtrekkene ser vi særlig i understrekingen av kjærligheten til Frelseren og i omsorgen for hverandre i det kristelige fellesskap. På kort tid ble det dannet herrnhuter- eller brødrevenn-grupper både i Christiania, Drammen og Moss og i en rekke andre byer i østlandsområdet og i Bergen og Trondheim. Prestene Jens Rennord og Johannes Green var viktige støttespillere.

Catharina Freymann var ikke bare leder i hovedstaden. Hun ble også bedt om å besøke de andre gruppene på Østlandet. Siden flertallet av deltakerne var borgere og embetsmenn og deres familier, hadde de gode kontakter i nabobyene, og bevegelsen vokste raskt. Selvsagt ble myndighetene snart oppmerksom på det som skjedde, og tidligere restriksjoner mot religiøse sammenkomster ble innskjerpet. Fordi medlemmene var ressurssterke folk og fordi mange embetsmenn var sympatisk innstilt til virksomheten, gikk den likevel sin gang tross hindringene.

Vinteren 1739–40 bodde Freymann hos kjøpmann Arbo i Drammen for å virke blant kvinner der. Den følgende vinter arbeidet hun i Bergen, etter innbydelse fra Jens Rennord, som fra 1737 var kapellan i Domkirken i Bergen.

Herrnhuternes aktivitet i Danmark og Norge uroet kanselliet i København. Enevoldsstaten ønsket fullt innsyn og full kontroll med all virksomhet i riket, også den religiøse, og 13. januar 1741 ble det utstedt en kongelig forordning som fastslo at religiøse lekmannsmøter (såkalte “konventikler”) bare måtte skje med tillatelse fra og under oppsyn av den lokale statskirkeprest. Konventikkelplakaten, som forordningen ble kjent som, var gjeldende norsk lov helt til den ble opphevet 1842, og den skulle komme til å bli brukt mot en rekke lekfolk, bl.a. Hans Nielsen Hauge.

Også herrnhuterne fikk merke virkningene av den nye lovgivningen, og allerede i juli 1741 forlot Catharina Freymann Norge. Hun drog til den herrnhutiske forsamlingen i Amsterdam og videre til herrnhuterkolonien Herrendyk, hvor hun ble opptatt som medlem. Hun tilbrakte senere mange år som medarbeider i herrnhutiske kolonier som Herrnhag og Herrnhut. 1760–62 var hun på besøk i Norge, men vendte tilbake til Herrnhut, der hun døde 1791, 82 år gammel.

  • Lebenslauf der ledigen Schwester Catharina Maria Freymann, heimgegangen in Herrnhut den 12ten September 1791 (selvbiografi), trykt i Nachrichten aus der Brüdergemeine, Gnadau 1835, s. 170–199
  • P. Øverland: Catharina Maria Freymann. En kvinnelig lederskikkelse i pietismens tid i Norge, Trondheim 1984