Maler og tegner. Foreldre: Lege og sanitetskaptein, senere oberstløytnant Albert Oscar von Hanno (1862–1938) og Maren Johanne Beate Hoffmann (1866–1954). Gift 1) 19.6.1926 med maler, grafiker og billedhugger Dorothea Henriette (“Doro”) Nicolaysen (26.4.1901–21.6.1993), datter av major Vilhelm Bernhoft Nicolaysen (1866–1929) og lærer Anna Horn (1872–1934), ekteskapet oppløst 1938; 2) 1938 med arkitekt, billedhugger og bokkunstner Aasa Rigmor Osen (12.12.1919–31.7.1970), datter av ingeniør Karl Osen (f. 1888) og Anna Iversen (f. 1896). Sønnesønn av Wilhelm von Hanno (1826–82); svoger av Sigurd Hoel (1890–1960) og Nic Waal (1905–60).

Carl von Hanno er i dag hovedsakelig kjent for å ha malt bildet Arbeidsløse (1933–34), som er blitt stående som et symbol for tendenskunsten i mellomkrigstiden. Samtidig som han skapte et dystert bilde av sosiale ulikheter, utpeker von Hannos verker seg med en estetisk vakker utførelse; kombinasjonen kubist og tendenskunstner gjør ham unik i norsk kunsthistorie.

Von Hanno vokste opp i en borgerlig familie med allsidige kunstinteresser og ble allerede som 13-åring innskrevet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskoles (SHKS) aftenskole. Høsten 1918 ble han angrepet av spanskesyken og lå ett år på Rikshospitalet. Kort tid etter ble han påkjørt av trikken og ble halt for resten av livet. 1919–22 studerte han ved SHKS. Her traff han malerstudenten Doro Nicolaysen, som ble hans første kone. Samtidig utdannet han seg ved Statens Kunstakademi under Christian Krohg og Halfdan Strøm 1920–22. Etter et kort opphold i Dresden ble han elev ved Hans Hofmanns Schule für Bildende kunst i München og deretter Kunstakademiet. Våren 1923 vendte han hjem og gikk et par semestre ved Pola Gauguins malerskole i Kristiania.

Ved sin første separatutstilling i Blomqvist Kunsthandel 1924 ble von Hanno betegnet som en “moderne romantiker”. Han var særlig opptatt av figurfremstillinger med bibelsk tematikk og landskaper preget av dyster naturromantikk. Hans kunst var typisk for en krets av unge malere som formidlet forskjellige former for romantisk-klassiserende maleri og stod på siden av det som i ettertid er blitt regnet som hovedstrømningen i norsk kunst i mellomkrigstiden. Et Paris-opphold høsten 1925, der von Hanno i fire måneder var elev av André Lhote, resulterte i en moderat modernistisk kunst: en spennende kombinasjon av samtidige og tilbakeskuende trekk.

I annen halvdel av 1920-årene arbeidet von Hanno bl.a. på Vestlandet, i Italia og i Nord-Afrika. Han utviklet en personlig fremstillingsform med vekt på streng komposisjon og et ofte dramatisk uttrykk. Et hovedverk fra perioden er Vraket, som han fant motiv til i Sogn 1926 og som ble kjøpt av dronning Maud på separatutstillingen i Kunstnerforbundet året etter. Midler fra Finnes legat muliggjorde et studieopphold i Roma 1927–28. Der ble en nostalgisk lengsel etter fortidens stabilitet og ro uttrykt i tegninger og malerier av antikke ruiner og pittoreske skildringer av dagliglivet. To verker fra denne tiden, Forum, Roma og Portico di Octavia, er begge fremragende eksempler på von Hannos begavelse som tegner.

Etter hjemkomsten deltok han i konkurransen om utsmykningen av Folkets Hus' festsal i Oslo og ble tildelt 2. premie for sitt utkast Kranselaget. Rundt 1930 blir interessen for det moderne arbeidslivet tydeligere. På smelteverket i Odda og på Akers mekaniske verksted fant von Hanno miljøer og modeller. Nyorienteringen må sees på bakgrunn av de store økonomiske og sosiale problemene som preget 1920-årene og som for von Hannos del resulterte i en sterkere politisk bevissthet. I pakt med strømninger i tiden oppstod et ønske om å lage bilder som visualiserte den voksende arbeiderklassen.

Det var særlig under inntrykk av fransk modernisme at von Hanno utviklet en karakteristisk form for kubisme. Høsten 1932 ble han tildelt Tegnerforbundets stipend og oppholdt seg i Paris frem til våren 1933. Her fikk han korrektur av Marcel Gromaire ved Académie Scandinave. Paris-tiden ble en spesielt produktiv periode, og von Hanno utviklet en stor grad av egenart. Han deltok på utstillinger i anerkjente gallerier og ble innkjøpt til Musée de Jeu de Paume. Skildringer av arbeidere og håndverkere ble nå et hovedtema. Etter hvert ble innholdet mer politisk motivert, og 1933–34 fremstod von Hanno som en sosial tendenskunstner i et moderat kubistisk formspråk. Hovedverker fra denne perioden er Arbeidsløse og Legeundersøkelse på sykehuset St. Louis i Paris.

Von Hanno var tendenskunstner i den forstand at han solidariserte seg med arbeiderklassen og benyttet sin kunst som våpen i kampen for sosialismen. Sammen med bl.a. Doro og hennes søster Nic Waal, som var gift med Sigurd Hoel, vanket von Hanno i et radikalt hovedstadsmiljø. 1935–37 var han et aktivt medlem av Sosialistisk Kulturfront, en frittstående politisk forening bestående av intellektuelle og kunstnere med sterk tilknytning til arbeiderbevegelsen. Påvirket av kretsens opptatthet av politikk og psykoanalyse utviklet han i denne tiden et mer ekspresjonistisk og surrealismeinspirert maleri; fremdeles med dagsaktuell problematikk som tema.

Utover i 1940- og begynnelsen av 1950-årene ble von Hannos kunst preget av at han 1938 hadde giftet seg for annen gang og fikk familie. Det var “de nære ting” – Rigmor og barna, huset, hagen og landskapet på Tjøme og Hvasser, der han hadde sommersted – som ble hans foretrukne motiver.

Gjennom hele karrieren virket von Hanno som pedagog, fra 1926 ved sin private tegne- og maleskole i St. Olavs gate 9 og 1937–51 som overlærer ved SHKS. Med sitt vinnende vesen, sin intellektuelle holdning og positive innstilling til elevene var han en avholdt lærer.

Carl von Hanno var et engasjert menneske og innehadde verv i flere kunstnerorganisasjoner. 1935–36 var han formann i Tegnerforbundet. Fra 1937 var han medlem av styret i “Kunst for Varer”. Etter hvert ble han formann i Unge Kunstneres Samfunds (UKS) råd og fondskomité og æresmedlem av UKS. Han var medlem av Den faste jury fra ca. 1937 til 1940 og formann i klassen for kunst på papir.

    Malerier (et utvalg)

  • Vraket, 1926, Det kgl. Slott, Oslo
  • Torsk, 1929, NG
  • Landskap, Hidra, 1932, Nordnorsk Kunstmuseum
  • Fra Hidra, 1933, Musée de Jeu de Paume (nå Musée d'Orsay), Paris
  • Arbeidsløse, 1933–34, p.e.
  • Herberget, 1934, NG
  • Legeundersøkelse på sykehuset St. Louis i Paris, 1934, NG
  • Arbeidsløse III, 1936, p.e.
  • Fabrikkgarderobe, 1936, Sandviken Stålverkers museum, Sverige
  • Suppespisere, 1936, p.e., Oslo
  • Frokostpause, 1937, Oslo Arbeidersamfunn
  • Legeundersøkelse, 1938, UiO
  • Oberstløjtnant von Hanno, 1938, Norsk militær-medisinsk forening, Oslo
  • Skjærgård med lekende barn, 1938, Norsk Sjøfartsmuseum, Oslo

    Tegninger (et utvalg)

  • Forum, Roma, 1927, NG
  • Portico di Octavia, 1928, NG

    Etterlatte papirer

  • Utklippsbøker, skissebøker, brev og fotografier i familiens eie
  • S. Hagemann og O. Thue: biografi (med bibliografi) i NKL, bd. 2, 1983
  • K. Lund og J. Rød: “Maleri over maleri. Overmalte motiver – et karakteristisk fenomen i Carl von Hannos malerier”, i Conservare necesse est. Festskrift til Leif Einar Plahter, 1999, s. 192–196
  • K. Lund: Fra romantikk til tendens. Carl von Hannos kunst frem til 1940, h.oppg. UiO, 2000

    Kunstneriske portretter

  • Selvportrett, 1924; gjengitt i Aftenp. 2.1.1924
  • Selvportrett (dobbeltportrett sm.m. Doro von Hanno), antakelig 1932; p.e