Faktaboks

Sigurd Hoel
Født
14. desember 1890, Nord-Odal, Hedmark
Død
14. oktober 1960, Oslo
Virke
Forfatter, litteraturkritiker og litterær konsulent
Familie
Foreldre: Lærer Lars Anton Hoel (1849–1920) og Elise Dorthea Nilsen (1853–1927). Gift 1) 4.8.1927 med lege Caroline (“Nic”) Schweigaard Nicolaysen (1905–60; se Nic Waal), ekteskapet oppløst 1936; 2) 1936 med sekretær Ada Mohn Ivan (14.7.1905–2.12.1981), datter av driftsbestyrer Carl Ivan (1871–1936) og Helma Thams Mohn (1880–1946), ekteskapet oppløst. Svoger av Carl von Hanno (1901–53).
Sigurd Hoel
Sigurd Hoel
Av /NTB Scanpix ※.

Sigurd Hoel var en av frontfigurene i mellomkrigstidens kulturradikalisme, en aktiv deltaker i kulturdebatten og innflytelsesrik som litteraturkritiker og hovedkonsulent på Gyldendal Norsk Forlag. Som forfatter nådde han høyest i romaner som under innflytelse av Sigmund Freud og Wilhelm Reich skildrer oppvekst- og ungdomsårenes avgjørende innvirkning på voksenlivet. I ettertid har han blitt stående som innbegrepet av den psykologisk-realistiske roman, som han var med på å fornye i kraft av psykologisk dybde og til dels intrikate komposisjon med brutt kronologi og retrospektiv fortellerteknikk.

Historien om Hoel handler om en landsens gutt som ble en ledende intellektuell i hovedstaden. Oppveksten i en liten innlandsbygd på Østlandet preget ham gjennom hele livet. Den sosiale usikkerheten ble han aldri helt kvitt, men han gjemte den bak en maske av belevenhet og behersket etter hvert rollen som urban intellektuell til fingerspissene. Fra sitt gamle ståsted kunne han også se med kritiske øyne på det bymiljøet han tilhørte.

Hjembygda var preget av store klasseskiller mellom storbønder og husmenn. Hoels far var lærer og kirkesanger og hadde sin egen gård, noe som gav familien plass i et sosialt middelsjikt. Faren var streng og innelukket, men for sin tid fikk Sigurd en relativt mild oppdragelse. Likevel følte han seg hardt og urettferdig behandlet. Oppgjøret med en autoritær og patriarkalsk familiestruktur går som en rød tråd gjennom forfatterskapet. Under påvirkning av Freud tilla han barndommen en avgjørende betydning. Den kunne ha vært et paradis, men gjennom oppdragelsen ble barnet innpodet med skam- og skyldfølelse som gjorde den til en ulykkelig tid.

Hoel var et skolelys, og etter folkeskolen ble han sendt til Ragna Nielsens skole i Kristiania, hvor han tok examen artium 1909 som preseterist. Han var lettet over å komme bort fra den innestengte Odalen, men møtet med byen ble i første omgang et sjokk. Han var ensom, og i forhold til byungdommen følte han seg usikker og underlegen. I flere romaner har han skildret landsungdommens tunge tilværelse i hovedstaden og tillagt den en like avgjørende betydning som barndommen. Selv fikk han etter hvert mange kamerater og inngikk i en krets av studenter som senere fikk betydningsfulle stillinger i samfunnet.

Etter artium begynte han å studere realfag, mens han tjente til livets opphold som lærer. Han var aktiv i studentmiljøet, bl.a. som styremedlem i Studentersamfundet og medarbeider i studentbladet Minerva. 1917 avbrøt han studiene uten å ha tatt en eneste eksamen. Samme år vant han førstepris i en nordisk novellekonkurranse med Idioten og ble tilknyttet Social-Demokraten (det senere Arbeiderbladet) som teater- og litteraturanmelder. I 1920-årene skrev han petitartikler, under signaturene “Joel” og “Kain”, der han kommenterte aktuelle politiske spørsmål. 1931 gikk han over til Dagbladet, der han virket som kritiker frem til 1936. Også i de etterfølgende år deltok han aktivt i kultur- og samfunnsdebatten.

1918–19 var Hoel redaksjonssekretær i Ragnvald Blix' vittighetsblad Exlex, og 1919 ble han sekretær i Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi). Samme år fikk han et barn utenfor ekteskap, som ble adoptert bort; en opplevelse han tiet om, men som han i forkledd form bearbeidet i flere av sine senere romaner. Sekretærstillingen beholdt han frem til 1924, samtidig som han var medredaktør av det kommunistiske tidsskriftet Mot Dag. Som mange av tidens unge var Hoel politisk radikal og sympatisk innstilt til bolsjevismen, men han stilte seg allerede i 1920-årene kritisk til utviklingen i Sovjetunionen. På grunn av uenighet om den redaksjonelle linjen til den karismatiske lederen av Mot Dag, Erling Falk, sluttet Hoel i tidsskriftet 1924, og med et stipend i lommen foretok han sin første lengre utenlandsreise, som bl.a. gikk til Berlin, Praha og Wien.

Fra 1920 var Hoel løselig knyttet til det da danskeide Gyldendal forlag som konsulent. Han bevarte sin tilknytning til Gyldendal Norsk Forlag etter hjemkjøpet 1925, og 1931, etter forgjengeren Carl Nærups død, ble han forlagets hovedkonsulent og virket som det hele resten av sitt liv. Som konsulent utmerket han seg med sin saklighet og grundighet. Han vurderte fordomsfritt og lot seg ikke lede av sin egen litterære smak selv om han omfattet enkelte sider ved den eksperimentelle modernismen med en viss skepsis.

1929–59 redigerte Hoel forlagets “gule serie” av moderne utenlandske romaner, der han skrev introduserende artikler i hver bok. Artiklene ble samlet i bokform i 50 gule og De siste 51 gule. Som redaktør hadde Hoel et skarpt blikk for hva som var nytt og spennende i den utenlandske samtidslitteraturen. Serien ble et av Gyldendals flaggskip i 1930-årene. Bøkene var populære, og de ble også lest i våre naboland. Også i etterkrigstiden spilte serien en viktig rolle som et “åpent vindu mot verdenslitteraturen”.

Hoels første bokutgivelse (1920) var et skrift om Knut Hamsun – en av hans fremste litterære forbilder, som han senere skrev om mange ganger, bl.a. som medredaktør av festskriftet til Hamsuns 70-årsdag 1929. Som kulturradikaler med sosialistiske sympatier skilte han mellom dikteren og politikeren Hamsun, og etter krigen var han en av dem som gikk inn for en oppreisning for dikteren Hamsun, samtidig som han tok kraftig avstand fra hans handlinger.

Som skjønnlitterær forfatter debuterte Hoel 1922 med novellesamlingen Veien vi gaar, som er preget av ungdommelig spleen og dveler ved elskovens ubestandighet og livets meningsløshet under påvirkning av tysk ekspresjonisme og Hjalmar Söderberg. Innflytelsen fra ekspresjonismen er enda tydeligere i den satiriske romanen Syvstjernen (1924), som er skrevet under inntrykk fra utenlandsreisen samme år og skildrer etterkrigsstemninger i allegorisk form.

Sitt litterære gjennombrudd fikk Hoel med romanen Syndere i sommersol (1927, filmatisert 1934). I religiøse og verdikonservative kretser ble den oppfattet som umoralsk, og det sies at den ble fordømt fra 7 prekestoler samme dag. Den handler om 8 unge menneskers ferieopphold på en øy på Sørlandet. De ser på seg selv som frigjorte og oppfatter foreldrene som selvbedragere. Etter hvert viser det seg at de unge ikke er særlig bedre selv. Det “syndes” lite i romanen, til gjengjeld tales det mye om en ny moral og en ny kvinnetype. Forfatteren stiller seg på parti med de unge, samtidig som han utleverer dem. De unge radikale oppfattet den likevel som generasjonsromanen fremfor noen.

Hoel ble gift samme år som boken kom. Hans første kone Nic (senere kjent som Nic Waal) har stått modell til en av de kvinnelige hovedpersonene, og trekk fra flere i kretsen rundt Nic kan finnes igjen i romanens persongalleri. Mange år senere erklærte hun at Hoel utleverte hennes generasjon i romanen. Flere av de unge er svorne tilhengere av psykoanalysen, og romanen er den første norske som viser påvirkning fra psykoanalysen, som Hoel hadde gjort seg kjent med omkring 1920 og som fikk stor betydning for hans forfatterskap. I Syndere i sommersol bruker han den til å avsløre Freud-disiplene selv.

Den løst komponerte Ingenting, om en ung manns retningsløse liv, viser klar påvirkning fra Hamsun. Både her og i skuespillet Mot muren tematiserer Hoel konfliktstoff fra sine unge år. I skuespillet tar han et oppgjør med Falk. Her stilles en tviler og en fanatiker opp mot hverandre, og stykket viser hvordan en rettferdig revolusjonsbevegelse kan stivne i et totalitært byråkrati. Hoel skrev også (sammen med Helge Krog) komedien Don Juan, en lettbent og overflatisk satire over det mondene borgerskap.

Med En dag i oktober (1931) vant Hoel annenpris i en nordisk romankonkurranse utlyst av Gyldendal. Sammen med flere andre av årets bøker ble den omtalt som “kloakklitteratur” av en konservativ kritiker. Den gav dessuten støtet til en hissig debatt om psykoanalyse og litteratur. Selv hevdet Hoel at romanen ikke var påvirket av Freud. Handlingen er lagt til en leiegård i Oslo og skildrer en rekke mislykkede ekteskap på en utleverende måte. På få unntak nær er personene skildret som selvopptatte nevrotikere og hysterikere. Verst går det utover kvinnene, og knapt noen annen Hoel-roman rommer så mange ondsinnede kvinneportretter. Den vitner om en sterkt kritisk innstilling til den borgerlige familien, som både er ideologisk betinget og preget av personlige kriser i forholdet mellom Nic og Sigurd. Den er stramt komponert, med en kontrapunktisk fortellerteknikk og hyppige skifter i synsvinkel, og påvirket av bl.a. moderne amerikansk litteratur.

Under et opphold i Berlin 1932, der Nic utdannet seg til psykoanalytiker, stiftet Hoel bekjentskap med teoriene til Freud-eleven Wilhelm Reich, som kom til å få stor betydning for ham i mange år fremover. Etter at Reich kom som politisk flyktning til Norge, gikk Hoel i flere år i analyse hos ham – en analyse som tok meget hardt på ham. De samarbeidet også faglig, og Hoel skrev flere introduserende artikler om Reich. For dikteren Hoel fikk især Reichs positive syn på seksuell frigjøring og evne til “orgastisk potens” stor betydning, og ikke minst hans teorier om “karakterpanseret” som nevrotikere utvikler for å forsvare seg mot angst og undertrykt lyst. Hoels senere forsøk på å forklare “nazismens vesen” er også langt på vei sammenfallende med Reichs. Hoel distanserte seg fra Reichs senere fantasifulle teorier, men holdt også etter krigen fast ved mange av Reichs tidlige synspunkter.

Spor etter Reich finner vi i oppvekstromanen Veien til verdens ende (1933), der Hoel i betydelig grad trekker på egne oppveksterfaringer. Her viser han hvordan en grunnleggende skam- og skyldfølelse innpodes, og at man allerede som barn kan utvikle et “karakterpanser” under trykket fra en patriarkalsk oppdragelse, der angsten for Gud blander seg med frykten for den autoritære far. Hovedtanken er at personligheten i all vesentlighet utformes i barndommen, og at alt som skjer senere, bare er gjentakelser.

Midtlivskriseromanen Fjorten dager før frostnettene (1935, filmatisert 1966) er skrevet under inntrykk av Hoels egne samlivsproblemer og analysen hos Reich: På sin 40-årsdag beslutter den vellykkede sosietetslegen Knut Holmen at han skal gå sitt liv etter i sømmene. Romanen rommer mange tilbakeblikk på barndom og ungdom, der årsakene til Holmens misère er å finne. En følelse av svik og feilaktige valg dominerer. Hovedtemaet er formulert i en setning som går igjen: “Glemt angst for glemte forgåelser ligger som skygger over vårt liv.” Holmen innleder en kortvarig kjærlighetsaffære, men vender til slutt tilbake til sin kone, og han føler hele tiden at han går i ring. Med kjærlighetssviket som omdreiningsnøkkel gir Hoel her en dyster fremstilling av forfeilet liv og stjålen lykke.

I årene frem mot den annen verdenskrig led Hoel under dype depresjoner. Ekteskapet med Nic ble oppløst, og han inngikk et nytt ekteskap. De fikk to barn, som begge døde etter kort tid. I denne tiden syslet Hoel med en rekke litterære prosjekter, som alle løp ut i sanden, med unntak av Sesam Sesam, en satirisk skildring av det kulturradikale miljøet, og novellesamlingen Prinsessen på glassberget, som motivisk er knyttet til Veien til verdens ende.

Under okkupasjonen våknet Hoel opp til nytt liv og deltok aktivt i motstandsarbeidet, noe som først tvang ham til å søke ly i hjembygda, senere til å gå i eksil i Sverige, der han også nedla en betydelig innsats for Norges sak. Under oppholdet i Odalen skrev han den historiske romanen Arvestålet (1941), og i Sverige gikk han i gang med Møte ved milepelen, som utkom først 1947, og som senere er blitt stående som okkupasjonsromanen fremfor noen. Som flere andre Hoel-romaner er også dette en roman om kjærlighetssvik og om skyld og skjebne. Hovedpersonen er aktiv i motstandsbevegelsen og blir kalt “Den plettfrie”, men etter å ha ransaket seg selv innser han at også han har sviktet, og at han gjennom sitt svik har vært med på å “avle” nazismen. Hovedmotivene fra Fjorten dager før frostnettene går igjen, men med en mer dramatisk handling og intrikat komposisjon. Dessuten blir problematikken omkring “nazismens vesen” et hovedtema, styrt av fortelleren/forfatterens behov for å forklare hvorfor så mange nordmenn kom til å løpe tyskernes ærend, og av ønsket om å ta et oppgjør med “fariseiske” holdninger under rettsoppgjøret.

En sterk skepsis til utviklingen under Arbeiderpartiets styre preget Hoels holdninger etter krigen. Han bevarte sitt kulturradikale grunnsyn, men beveget seg politisk mot høyre. Han var medstifter av Forfatterforeningen av 1952 i protest mot samnorskpolitikken, og formann for Riksmålsforbundet 1956–59. Hans romaner fra 1950-årene er jevnt over svakere enn tidligere bøker. I Jeg er blitt glad i en annen møter vi igjen personene fra Syndere i sommersol som resignerte og desillusjonerte middelaldrende i konfrontasjon med en ny tids unge. I Stevnemøte med glemte år (1954, filmatisert 1957) blir viktige hendelser under krigen sett i lys av etterkrigstiden med vekt på erindringsforskyvning og falsk heroisme. Både denne og den satiriske kunstnerromanen Ved foten av Babels tårn rommer mange utfall mot tidsånden.

Hoels siste roman, Trollringen (1958), er en fortsettelse av Arvestålet og et høydepunkt i forfatterskapet. Handlingen er lagt til en avstengt bygd på Østlandet i begynnelsen av 1800-tallet, og den rager høyt både som miljøskildring og psykologisk skjebnedrama. Hovedpersonen kommer på kant med bygdemiljøet, og det ender med at han blir henrettet for et drap han ikke har begått, men som han selv føler seg indirekte skyld i. Motivet bygger på en historie Hoel hadde hørt som barn, og her gjennomspiller han for siste gang forfatterskapets gjennomgående skyld- og skjebnemotiv. Romanen kan også leses som en pessimistisk allegori over kulturradikalernes skjebne i egen samtid.

Etter krigen gav Hoel ut en rekke av sine litterære og kulturpolitiske artikler i bokform (Tanker i mørketid, Tanker fra mange tider, Tanker mellom barken og veden og Tanker om norsk diktning). Han bevarte sin posisjon som kulturradikal guru og innflytelsesrik konsulent, og helt frem til sin død ble han oppfattet som en av Norges ledende kulturpersonligheter.

Sigurd Hoel døde 1960 og er gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Verker

    Romaner

  • Syvstjernen, 1924
  • Syndere i sommersol, 1927
  • Ingenting, 1929
  • En dag i oktober, 1931
  • Veien til verdens ende, 1933
  • Fjorten dager før frostnettene, 1935
  • Sesam sesam, 1938
  • Arvestålet, 1941
  • Møte ved milepelen, 1947
  • Jeg er blitt glad i en annen, 1951
  • Stevnemøte med glemte år, 1954
  • Ved foten av Babels tårn, 1956
  • Trollringen, 1958

    Novellesamlinger

  • Veien vi gaar, 1922
  • Prinsessen på glassberget, 1939

    Skuespill

  • Mot muren, 1930
  • Don Juan (sm. m. Helge Krog), 1930

    Artikler, essays

  • Knut Hamsun, 1920
  • 50 gule, 1939
  • Tanker i mørketid, 1945
  • Tanker fra mange tider, 1948
  • Tanker mellom barken og veden, 1952
  • Tanker om norsk diktning, 1955
  • De siste 51 gule, 1959

    Utvalg

  • Kapitler om kjærlighet, 1960
  • Essays i utvalg, 1962
  • Ettertanker, 1980
  • Litterære essays, 1990

Kilder og litteratur

  • Stud. 1909, 1934, 1959
  • HEH, flere utg.
  • K. Elster d.y.: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • N. Lie, A. Ursin-Holm og A. Øverland (red.): Festskrift til Sigurd Hoel på 60-årsdagen, 1950
  • A. Stai: Sigurd Hoel, 1955
  • A. Haaland: Hamsun og Hoel. To studier i kontakt, 1957
  • O. Øyslebø: Sigurd Hoels fortellekunst. En studie i nyimpresjonistisk stil, 1958
  • K. Egeland: Skyld og skjebne. Studier i fire romaner av Sigurd Hoel, 1960
  • M. Inadomi: Den plettfrie. En analyse av Sigurd Hoels “Møte ved milepelen”, 1968
  • J. E. de Mylius: Sigurd Hoel. Befrieren i fugleham, Odense 1972
  • A. Tvinnereim: Risens hjerte. En studie i Sigurd Hoels forfatterskap, 1975
  • M. Andersen Bollvåg: Kjærlighetsbegrepet i Sigurd Hoels forfatterskap, 1981
  • S. Lyngstad: Sigurd Hoel's Fiction. Cultural Criticism and Tragic Vision, Westport (Connecticut), USA 1984
  • L. Longum: Drømmen om det frie menneske. Norsk kulturradikalisme og mellomkrigstidens radikale trekløver: Hoel – Krog – Øverland, 1986
  • Sigurd Hoel. Forfatteren. Gyldendølen, utg. av Gyldendal Norsk Forlag, 1991
  • Ø. Rottem: Sigurd Hoel. Et nærbilde, 1991
  • L. T. Tolfsen: Forlagskonsulenten Sigurd Hoel. Om symbolsk makt og litterære vurderinger, h.oppg. UiO, 2000

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Maleri av Christian Neuberth, 1917; p.e
  • Blyanttegning (hode) av Anne Raknes, 1946; Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
  • Maleri (brystbilde) av Knut Hermod Knutsen, 1946; p.e
  • Tegning (brystbilde) av Gösta Hammarlund, 1950; gjengitt i Dagbl. 9.12.1950
  • Tegning (brystbilde) av Øyvind Sørensen, 1950; Gyldendal Norsk Forlag