Forretningsmann og politiker. Foreldre: Sogneprest Mathias Stoltenberg (1725–98) og Lucie Henriette Monrad (1734–1817). Gift 30.9.1797 i Botne med sin kusine Karen Mathea Krefting Bull (20.9.1775–2.4.1854), datter av sogneprest Christian Bull (1726–1803) og Karen Henriette Stoltenberg. Far til Mathias Stoltenberg (1799–1871).

Carl Stoltenberg var en av de ledende forretningsmenn i Tønsberg og representerte byen i Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814 og som stortingsmann flere ganger.

Stoltenberg tilhørte en gammel kjøpmannsslekt som virket i Tønsberg fra første halvdel av 1600-tallet. Tre av hans farbrødre drev forretning i byen, og da alle døde uten andre nære arvinger til å overta, kunne Stoltenberg allerede 20 år gammel gå inn i virksomheten etter dem. Han drev som både detaljist og grossist og ble etter hvert en av Tønsbergs rikeste menn. I begynnelsen av 1800-tallet ble han også skipsreder, dels som parthaver i andre rederier, dels med egne skuter. Han overtok 1819 aksjemajoriteten i Vallø saltverk, som var en betydelig virksomhet med industriell utvinning av salt fra sjøvann.

Stoltenberg var i samtiden kjent som en generøs og gavmild mann, opptatt av byborgernes ve og vel. Han var bl.a. borgerrepresentant fra 1799 til sin død. Det sies om ham at han hadde mot og vilje til å sette seg ut over personlige hensyn når det gjaldt borgernes felles interesser, og at det allmenne vel lå ham sterkt på hjertet. Han berømmes også for sin store hjelpsomhet i nødsårene 1809–13. Vinteren 1808–09 leverte han således 1800 brød ukentlig til byens arbeiderklasse for 2/3 av den gjengse brødprisen. Stoltenberg var også Tønsbergs største bidragsyter til opprettelsen av det norske universitet 1811.

Stoltenbergs sterke fedrelandskjærlighet kom til uttrykk da han var Tønsbergs representant i Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814. Her ble han medlem av finanskomiteen. I motsetning til de fleste andre forretningsmenn i forsamlingen og de øvrige representantene fra Vestfold sluttet han seg fra første stund til selvstendighetspartiet. Han stilte seg – nesten naivt – uforstående til unionspartiets linje og gikk steilt imot et kompromiss. Stoltenberg gikk også med styrke inn for den såkalte Eidsvollsgarantien for de nye riksbanksedlene, til tross for at han var mindre optimistisk enn de øvrige i finanskomiteen når det gjaldt den verdi sedlene skulle få. Men Stoltenberg var oppsatt på å ofre alt for fedrelandet.

Høsten 1814 ble han valgt til representant til det overordentlige Storting, der han med tungt hjerte fant å måtte stemme for unionen med Sverige. Men han ønsket å binde Norge minst mulig, og var særlig opptatt av å bevare den norske flåte utelukkende til Norges forsvar. Stoltenberg var medlem av Stortinget 1815–16 og 1824 og medlem av flere komiteer for økonomiske saker. 1815–16 var han dessuten medlem av aksjonskomiteen i riksrettssaken mot statsråd Haxthausen.

De vanskelige kriseårene etter 1820 rammet også Tønsbergs handel og skipsfart hardt. Stoltenberg led store økonomiske tap, og da han døde 1830, var hans bo fallitt. I Tønsberg er i dag hans navn knyttet til en av byens hovedgater, Stoltenbergs gate, og til det sentrale parkanlegget Stoltenbergparken, hvor det 17. mai 1926 ble avduket et minnesmerke med relieff utført av billedhuggeren Carl E. Paulsen. På Stoltenbergs gravsted ble det 17. mai 1901 avduket en bautastein.

  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • O. A. Johnsen: Tønsbergs historie, bd. 2–3, 1934–52
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 15, 1966
  • Maleri (brystbilde) av Mathias Stoltenberg, u.å.; Eidsvollsbygningen
  • Portrettrelieff (bronse) av Carl E. Paulsen, 1926; Stoltenbergparken, Tønsberg