Forfatter. Foreldre: Kaptein Axel Wolfgang Schøyen (1841–92) og Elise Christine Sophie Wilson (1850–1942). Gift 31.3.1906 med Martha Fredrikke Thorkildson (25.7.1877–23.6.1965), datter av kontorsjef, cand.pharm. Christian Theodor Thorkildson (1841–99) og Olivia Berthine Griff (1843–1923). Brorsønn av Wilhelm Maribo Schøyen (1844–1918); fetter av Thor Hiorth Schøyen (1885–1961) og Rolf Hiorth-Schøyen (1887–1932).

Carl Schøyen var forfatter hele sitt liv. Han startet som lyriker, men etablerte seg senere som prosaforfatter med bøker fra Nord-Norge, blant de mest kjente er Tre stammers møte og I Sameland.

Schøyen tilbrakte barndomsårene i Kristiansand, der faren var kapteinvaktmester ved festningen i byen. Etter farens død 1892 flyttet familien til Kristiania. Schøyens utdannelse begrenset seg til middelskoleeksamen og et kort opphold på en tegneskole. Som 17-åring tilbrakte han sommeren hos sin onkel, fyrvokteren på Skomvær fyr i Røst. Her mottok han inntrykk fra Nord-Norge som ble avgjørende for hele hans litterære virksomhet.

Schøyen startet imidlertid sin forfattervirksomhet som lyriker og debuterte som 18-åring med diktsamlingen Melodier. Felles for hans fire diktsamlinger er påvirkningen fra nyromantikken, særlig fra Vilhelm Krag. Diktene ble velvillig mottatt av kritikerne, men i dag er de stort sett glemt. En novellesamling, Under svøben, vakte ikke særlig oppsikt.

1906 giftet Schøyen seg med Martha Thorkildson og bosatte seg i Fuglevik på Jeløya, som var deres faste adresse resten av livet. 1908 drog han nordover for å skrive om Nord-Norge i et kortfattet kulturhistorisk verk. Han fant imidlertid stoffmengden så rik og omfattende at han sa opp avtalen med forlaget. Sammen med sin kone slo han seg ned på Værøy og Røst og foretok mange og langvarige reiser i landsdelen, særlig i Lofoten og Vesterålen. Han ble godt kjent med både naturen og menneskene, spesielt de gamle høvedsmennene.

Resultatet av reisene kom 1915 i boken Nord i værene, som ble mottatt med begeistring. Carl Nærup skrev bl.a.: “Forfatteren er den taalmodigste, utrætteligste, sandfærdigste iagttager og observatør. Han er dertil lyrisk bevæget, let opflammet entusiast, en for sit emne begeistret og passioneret sjæl.” Han understreket også at dette var stoff som var helt ukjent for de fleste. Schøyen hadde her funnet frem til en fremstillingsform han også skulle benytte senere – halvt novelle og halvt kulturhistorie.

Schøyens neste bok, Tre stammers møte – om samer, kvener og nordmenn, kom 1918. Han hadde gjort grundige forarbeider i området fra kysten ved Salangen og Gratangen østover til indre Troms. Hovedvekten er lagt på flyttsamenes forflytninger og deres overgang til å bli bofaste bønder, og på kvenenes forflytninger fra Tornedalen ut til kysten og integreringen i samfunnet der. Kritikerne, bl.a. Nils Collett Vogt og Carl Nærup, roste boken varmt.

Fra 1919 henla Schøyen sin reisevirksomhet til Finnmark. Han reiste gjennom hele Finnmark fra vest til øst, og to ganger fulgte han med flyttsamer fra indre Finnmark ut til beitene ved kysten. 1924 kom boken I sameland, som nettopp handler om en slik forflytning ut til sommerbeitene ved kysten. Schøyen redigerte også en essaysamling, Nordlandet, som kom 1920.

Interessen for samenes liv resulterte også i en ny diktsamling, Juoigem (joiking), 1925. 1937 kom den i utvidet utgave med tittelen Viddenes folk. Schøyen skriver i forordet at “disse dikt som støtter seg til oplevelser og erfaringer blandt samer gir trekk av samisk liv og samiske forestillinger”. Diktsamlingen regnes som Schøyens beste, og den unge Gunnar Reiss-Andersen skrev begeistret om den i Tidens Tegn.

Schøyens studier av natur og dyreliv, særlig fugleliv, resulterte i bøker av stor kulturhistorisk verdi. I Fuglefjell og Ørnen fra Nupflåget gis det levende, nesten naturvitenskapelige skildringer av fugleliv, jakt, eggsamling osv. Schøyen leverte også bidrag til leksika og andre publikasjoner, bl.a. om Finnmark i Norge Vårt Land og om ærfuglen i Dyrenes Verden.

Schøyen var opptatt av naturvern og gikk tidlig inn for totalfredning av ærfuglen. Han engasjerte seg også sterkt for fredning av skogen i Pasvik. For sitt arbeid for å verne om sjøfuglene og ørnene fikk han Dyrebeskyttelsens medalje i gull. Selv om han ikke fikk gjennomslag for sitt forslag om at Nord-Norge burde kalles Nordlandet, ble hans innsats for Nord-Norge verdsatt av befolkningen der; han ble æresmedlem av Nordlendingenes Forening, og det var nordnorske foreninger som reiste en minnestøtte med hans portrettrelieff på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Carl Schøyen fikk dikterlønn 1938, og han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1948.

  • Melodier, dikt, 1895
  • Toner og sange, dikt, 1896
  • Lænker og luer, dikt, 1901
  • Norges nytid, dikt 1905
  • Under svøben, noveller, 1908
  • Nord i værene, 1915
  • Tre stammers møte, 1918 (ny utg. 1977)
  • red. Nordlandet, essays, 1920
  • I sameland, 1924
  • Juoigem. Samelandsdikte, 1925
  • Fuglefjell, 1929
  • Ørnen fra Nupflåget, 1932
  • Viddenes folk. Samedikt, 1937

    Etterlatt materiale

  • Brev i Håndskriftsamlingen, NBO
  • Schøyens egne verker (se ovenfor)
  • K: Elster: Illustrert norsk litteraturhistorie, 2. utg., bd. 6, 1934
  • NLH/Bull, bd. 5, 1937
  • HEH 1950
  • Ø. Anker: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • E. Skage Andersen: En sammenligning mellom Johan Bojer: Den siste viking og Carl Schøyen: Nord i værene, h.oppg. UiO, 1971
  • N. M. Knutsen: “Carl Schøyen —'Nordlandets dikter'”, forord i Tre stammers møte, ny utg. 1977
  • SNL, bd. 13, 1998
  • Maleri av Cecilie Dahl, u.å.; p.e
  • Relieff av Wilhelm Rasmussen, 1953; på gravstøtten på Vår Frelsers gravlund