Carl Roosen var offiser og kartograf, men er i ettertid mest kjent som nasjonal pådriver og sosial reformator.
Roosen vokste opp i et kjøpmannsmiljø i Arendal, med slektsforbindelser til ledende familier i landsdelen. Han valgte selv en militær løpebane og var kadett ved Krigsskolen 1812–16. Allerede før avlagt eksamen ble han 1815 utnevnt til løytnant ved Vesterlenske regiment. 1819 ble han surnumerær løytnant i Christiansandske Infanteribrigade, men ble samtidig ansatt i Ingeniørbrigaden. Han avanserte til premierløytnant 1837, stabskaptein 1842 og kaptein 1846. Fra 1845 til sin avskjed 1870 var han sjef for Trondhjems Ingeniørdetachement.
Som ingeniøroffiser arbeidet Roosen bl.a. med landmåling, og 1824 utgav han et skolekart over Norge. Deretter laget han en rekke spesialkart og senere flere kartverk som tok for seg Norges geografi. Han oversatte og kommenterte en rekke franske og britiske militærtekniske utredninger og skrev også selv om militærpolitiske emner, bl.a. et skrift om Fredriksten og Kongsvinger festninger (1827), hvor han spurte om hvilken verdi festningene hadde og om de ikke kunne sløyfes. 1835 skrev han en sterkt kritisk artikkel i Morgenbladet om forholdene omkring Kongsvinger festning; i artikkelen angrep han bl.a. generalmajor Spørck, og dette førte til at Roosen ble stilt for krigsrett 1836. Retten dømte ham til tre måneders festningsarrest. Roosen førte deretter en lang polemikk i pressen.
Roosen var patriotisk innstilt, og han var en ivrig debattant som gikk sterkt inn for saker han var opptatt av. Feiring av 17. mai var en slik sak, og han utgav et skrift om dette, som han tilegnet opposisjonen på Stortinget. Her beskrev han Stortingets virksomhet og gav den første oppsummering av bondeoppstanden som Halvor Hoel ledet 1818. Også skiløping fanget hans interesse, kanskje spesielt fordi han så den som en del av en nasjonal oppdragelse. I samme ånd var det han arbeidet for bygging av offentlige bad, som han betraktet som et nødvendig verktøy for å bedre folkehelsen.
Roosen gikk inn for å oppheve de siste merkantile privilegiene og særlig Adresseavisens annonseprivilegium i Trondheim. Han var preget av sosial tenkning, og ettersom han var svoger til Marcus Thrane, er det er ikke utenkelig at de to mennene kan ha hatt innflytelse på hverandre. Roosen skrev i 1830-årene i Folkebladet til fordel for de landflyktige polakkene etter russernes hardhendte behandling av Polen. Mens han bodde i Trondheim var han en drivende kraft i Selskabet til Arbeiderboligers Oppførelse, som drev utstrakt sosial boligbygging, bl.a. på Kalvskinnet og Lademoen. Roosen interesserte seg også for fortidsminner, og han var særlig opptatt av domkirken i Trondheim. Han gikk imot en restaurering av kirken, da han betraktet bygningen som et fortidsminne i seg selv; en holdning som først langt senere slo igjennom hos antikvarene.
Carl Roosen var en særpreget personlighet, og han følte seg forbigått som offiser. Som pensjonist bosatte han seg i Christiania.