Tysk-norsk teolog av jødisk herkomst. Foreldre: Kjøpmann Joseph Caspari (død etter 1861) og Rebekka Schwabe (død 1859). Gift august 1849 med Marie Caroline Constance von Zezschwitz (3.10.1830–14.3.1918), datter av Appellationsgerichtspräsident Carl August von Zezschwitz og Constanze Friederike von Polenz. Far til Theodor Caspari (1853–1948).

Carl Paul Caspari var professor i gammeltestamentlig teologi ved universitetet i Christiania i 35 år. I sine yngre år leverte han viktige bidrag til studiet av profetene. Han var også en fremragende kjenner av orientalske språk, og han gjorde en banebrytende innsats i forskningen omkring de gamle dåps- og trosbekjennelser. Ved siden av Gisle Johnson står Caspari som den fremste representant for luthersk ortodoksi i Norge i annen halvdel av 1800-tallet; hver på sin måte kom de til å prege kirkesyn og teologisk ståsted hos flere generasjoner av norske prester og teologiske forskere.

Da Caspari som nytilsatt lektor i teologi holdt sin tiltredelsesforelesning ved universitetet i Christiania i januar 1848, var han ikke så lite av en sensasjon. At en tysk jøde, en internasjonalt kjent orientalist, av alle ting skulle opptre som talsmann og apologet for den lutherske pietisme i Norge, det var ikke så lite oppsiktsvekkende. “Vi [var] spændt paa at høre en luthersk Theolog, der, født og opdragen som Jøde og fanatisk for sin Fædrenetro, i en moden Alder og staaende paa Videnskabens Højder, var bleven greben af det Evangelium, han som Jøde havde hadet, og, som det hedte, havde studeret for at bestride det,” sa en av de studenter som hørte hans første forelesning (den senere statsråd Nils Hertzberg).

Hans omvendelseshistorie, slik han selv fortalte den, er imidlertid mindre dramatisk, og for datiden heller ikke enestående. Foreldrene tilhørte ikke den tradisjonelle, sterkt kirke- og kristendomskritiske talmudjødedom, men tvert om den jødiske opplysningsbevegelse, som hadde som sitt program å tilpasse jødedommen til den kristne opplysningskultur i Europa. Ved universitetet i Leipzig, der Caspari studerte orientalske språk, ble hans jødiske opplysningsfilosofi møtt og utfordret av en pietistisk vekkelsesbevegelse blant hans kristne studiekamerater. Han ble nå overbevist om at opplysningsbevegelsens menneskesyn var alt for grunt. Han hadde tidlig tilegnet seg Kants livsmotto: “Du kan, fordi du skal!”; nå innså han at han nettopp ikke kunne, og at budskapet om Kristi stedfortredende lidelse og død var det svar han behøvde. Han ble døpt 1838, 24 år gammel, og tok “Paul” som dåpsnavn. Denne konversjonsprosess var han ikke alene om; to av hans søsken ble døpt kort etter, og blant jøder som gikk helhjertet inn i opplysningsbevegelsens assimilasjonsprogram, var denne prosess slett ikke uvanlig.

Som kristen skiftet Caspari også akademisk løpebane; han studerte nå teologi, blant annet i Berlin under den store konservative apologet E. W. Hengstenberg. Før denne kursendringen hadde han publisert en øvingsbok i arabisk for studenter (1838). Sin innsats som arabist kronet han med utgivelsen av en stor arabisk grammatikk i to bind (1844 og 1848); denne ligger ennå til grunn for den mest brukte håndbok i faget.

Som gammeltestamentlig forsker samarbeidet Caspari nært med en tidligere studiekamerat fra Leipzig, professor Franz Delitzsch (1813–90). De to utviklet et helt forskningsprogram, som hadde til mål å motbevise den tese som var fremsatt av W. de Wette (1780–1849) og J. K. W. Vatke (1806–82): at Moseloven ikke stammet fra Mose tid, men var nedskrevet like før og under det babylonske eksil på 500-tallet f.Kr. Følgelig er det Moseloven som forutsetter profetene, ikke omvendt. Dette fikk omfattende konsekvenser for synet på Israels historie og den gammeltestamentlige kanon.

Hovedpoenget i sitt motbevis hadde Caspari lært hos Hengstenberg, men han utviklet det videre med stor filologisk nøyaktighet og lærdom: Innen den gammeltestamentlige kanon kan det påvises at de senere bøker alltid forutsetter og til dels siterer de foregående. Det betyr at profetene i sine bøker siterer og forutsetter Moseloven. Så godt som alle Casparis artikler og bøker innenfor det gammeltestamentlige forskningsområde utgjør delstudier til dette forskningsprogram, som han også fortsatte med etter sin overflytting til Christiania senhøstes 1847. Men etter en stor bok om profeten Mika (1852) stilner det av med hans gammeltestamentlige forskning; etter den holder han mest populærteologiske foredrag om bibelske skikkelser, og gjentar sine gammeltestamentlige forelesninger for stadig nye kull studenter. Det skyldes at han fra 1851 hadde viet seg en helt ny vitenskapelig oppgave, som etter hvert kom til å sluke ham helt.

Det var nemlig ikke for å gjendrive gammeltestamentlige bibelkritikere Caspari var blitt hentet til lærestolen i Christiania, men til en annen oppgave. Den som hadde besøkt ham i Leipzig og overtalt ham til å søke den ledige lektorpost i Christiania, var daværende stipendiat, senere professor Gisle Johnson, og han hadde sin egen agenda, også for Caspari. Johnson hadde bruk for hans hjelp til å gjendrive Grundtvigs “mageløse Opdagelse” fra 1825, nemlig at de mest autentiske ord fra Kristi munn – og dermed kirkens grunnvoll – ikke er Jesus-ordene i evangeliene, men trosbekjennelsen ved dåpen. Den oppstandne Kristus hadde selv, ifølge Grundtvig, meddelt apostlene den apostoliske trosbekjennelse ord for ord, og siden var disse “troens ord” blitt overlevert uten minste endring gjennom alle århundrer.

Caspari gikk i gang med å motbevise dette rent historisk, gjennom en inngående undersøkelse av trosbekjennelsens tilblivelse og historie. I årene 1853–57 var han inne i en slags forskningskarantene og publiserte nesten ingen ting. Men så, fra 1858, kom det en ustanselig strøm av større og mindre studier til trosbekjennelsenes historie, foruten en rekke utgivelser av kildetekster. Gjennom disse utgivelser grunnla Caspari den moderne utforskning av bekjennelsenes historie, og hans tyske publikasjoner siteres stadig som grunnleggende på området. Han ble etter hvert så fanget av sine kirkehistoriske studier at han gikk utenfor bekjennelsenes historie i streng forstand og utgav tekster og studier i den allmenne oldkirke- og middelalderhistorie. Mens han i begynnelsen var svært opptatt av polemikken mot Grundtvig, ble dette i hans senere år tonet sterkt ned, og da liberal tysk teologi i 1870- og 1880-årene angrep den apostoliske bekjennelse som et ufullkomment uttrykk for troen, endte Caspari med å uttrykke sin sympati for Grundtvigs anliggende.

Caspari ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1862 og ble kommandør av 1. klasse 1876. Han var også ridder av den svenske Nordstjärneorden, og fra 1849 medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. 1857 var han med å grunnlegge Videnskabs-Selskabet i Christiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi), hvor han var preses 1873, og bidrog flittig både i akademiets møter og i dets publikasjonsserier.

Foruten sitt virke som akademisk lærer for to eller tre generasjoner norske prester – de husket ham som den eminente og åndfulle foreleser – var Carl Paul Caspari fra 1859 til sin død virksom som medlem av Bibelselskapets sentralkomité, og han var den ledende faglige kraft i det store arbeidet med å skaffe Norge den første norske oversettelse av Bibelen. 1861 var han med på å stifte Centralkommitteen for Jødemissionen i Christiania, og var komiteens formann fra 1866 til sin død 1892.

  • Der Prophet Obadja, Leipzig 1842
  • Grammatica arabica in usum scholarum academicarum, 2 bd., Leipzig 1844–48
  • Beiträge zur Einleitung in das Buch Jesaia und zur Geschichte der jesaianischen Zeit, Berlin 1848
  • Über Micha den Morasthiten und seine prophetische Schrift, 1852
  • Ungedruckte, unbeachtete und wenig beachtete Quellen zur Geschichte des Taufsymbols und der Glaubensregel, 3 bd., 1866–75
  • Alte und neue Quellen zur Geschichte des Taufsymbols und der Glaubensregel, 1879
  • Historisk-kritiske Afhandlinger over en Del virkelige og formentlige orientalske Daabsbekjendelser, 1881
  • Martin von Bracara's Schrift De correctione rusticorum, 1883
  • Kirchenhistorische Anecdota, 1883
  • Eine Augustin fälschlich beigelegte Homilia de sacrilegiis, 1886
  • Briefe, Abhandlungen und Predigten aus den zwei letzten Jahrhunderten des kirchlichen Alterthums und dem Anfang des Mittelalters, 1890

    Etterlatte papirer

  • Brev i Staatsbibliothek preussischer Kulturbesitz, Berlin, i RA, Oslo, og i Håndskriftsaml., NBO
  • 70 brev til og fra Carl Paul Caspari,i transkribert fotostatkopi i Menighetsfakultetets bibliotek, Oslo
  • Biografi i NFL, bd. 2, 1888
  • T. G. B. Odland: “Prof. Dr. C. P. Caspari”, i 76. Beretning om det norske Bibelselskab, 1892, s. 78–120
  • G. H. Dalman: “Carl Paul Caspari”, i Evangelisk Luthersk Kirketidende, Decorah 1893, s. 195–201 og 209–212
  • J. Belsheim: “Caspari, Carl Paul”, i Real-Encyklopädie für protestantische Theologie und Kirche, bd. 3, Leipzig 1897
  • A. Brandrud: “Teologien ved det norske universitet 1811–1911”, i Norsk Teologisk Tidsskrift, 1911, s. 201–280 (om Caspari s. 236–251)
  • A. Brandrud: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • T. Caspari: Fra mine unge aar, 1929
  • O. Skarsaune: “En Lærd af Guds Naade”. Carl Paul Caspari 1814–1892. En biografi, upubl. og ufullført manuskript til biografi (med omfattende bibliografi av og om Caspari), 1989, Menighetsfakultetet, Oslo

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (knestørrelse) av Asta Nørregaard, 1885; UiO