Oppdagelsesreisende og etnograf. Foreldre: Infanterikaptein Paul Nicolai Lumholtz (1812–92) og Inger Elise Grundseth (1824–1914). Ugift. Svoger til Hans Jacob Hofgaard (1852–1921; se NBL1, bd. 6).

Carl Lumholtz regnes som en av de store oppdagere fra de siste tiår av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. I nesten 40 år utforsket han jungler og ørkenstrøk i Australia, Mexico og Borneo, og han ble internasjonalt anerkjent som naturviter, etnograf, forfatter, foredragsholder og fotograf.

Lumholtz vokste opp på Lillehammer, der faren var kompanisjef i infanteriet. 1869 ble han student fra Lillehammer skole og begynte etter farens ønske å studere teologi. Som ferdig utdannet teolog 1876 arbeidet han i to år som huslærer hos brukseier Marentius Thams i Orkdal. Men hans interesser lå nærmere naturvitenskapen, og med økonomisk støtte fra de naturhistoriske museene i Kristiania drog han 1880 med båt til Australia for å samle dyr og planter. I fire år utforsket han lite kjente områder i Queensland og identifiserte flere nye pattedyr. En trekenguru (Dendrolagus Lumholtzii) har fått hans navn. Hans innsats ble et viktig bidrag til oppbyggingen av samlingene på universitetets zoologiske museum på Tøyen.

Lumholtz ble opptatt av den australske urbefolkningens levemåte. Som den første europeer bodde han med et minimum av utstyr sammen med de australske jegere og sankere i den tropiske regnskogen ved Herbert River i Queensland, der han som dem levde i småhytter og under leskjul. Lumholtz vant deres respekt ved vennlighet og gaver, men også ved å demonstrere sine skytevåpen. Han ble imponert over deres evne til å leve i pakt med naturen. De innfødte ble hans venner, men også hans fiender. Gjennom hans beretning forvandles de fra interessante studieobjekter han fordomsfullt betrakter, til medmennesker, og han blir meget kritisk til hvordan kolonistene behandlet dem. Beretningen om oppholdet i Australia ble presentert i boken Blandt menneskeædere, utgitt 1888. Lumholtz fikk 1991 en nasjonalpark oppkalt etter seg ved Herbert River i Queensland, Australia.

1890 drog Lumholtz til Amerika, hvor han frem til 1910 foretok en rekke lange oppdagelsesreiser til ukjente områder i Sierra Madre i det nordvestlige Mexico, hovedsakelig med støtte fra American Museum of Natural History, hvor det meste av hans vitenskapelige resultater fra Mexico nå er oppbevart. Hans beretninger og samlinger av etnografiske gjenstander fra de lite kjente tarahumara- og huichol-indianerene og deres naboer vakte stor faglig oppmerksomhet og gjorde Lumholtz til en anerkjent pioner i amerikansk antropologi. Han fant også en ny art furutre, Pinus lumholtzii.

Etter mange års samvær med indianerne mistet Lumholtz mye av samtidens tro på den europeiske kulturs overlegenhet. Reisene i Mexico dannet grunnlag for de to bøkene Blandt Mexico's indianere (1903) og New Trails in Mexico (1912).

Carl Lumholtz' store mål var som førstemann å krysse øya Ny-Guinea i det vestlige Stillehav. 1913 drog han ut med norsk finansiell støtte for å nå målet. Drømmen brast da den første verdenskrig brøt ut mens han skaffet bærere på øya Borneo (Kalimantan) i Indonesia. Frem til 1917 utforsket Lumholtz i stedet det indre av Borneo. Han trengte gjennom frådende elvestryk til ukjente urskoger, dokumenterte dyrelivet og samlet verdifull kulturell informasjon fra de forskjellige folkegruppene (dajaker) han møtte på sin vei.

1915–16 krysset han det sørøstlige Borneo som leder for en stor ekspedisjon. Som første europeer trengte han sørfra opp en av Baritoflodens kildeelver og krysset vannskillet over til Mahakaham-elven, der han med utgangspunkt i et lengre opphold hos Peniheng-dajakene utforsket deler av Mahakahams øvre løp, før han fulgte elven ned til østkysten. Reisen gjennom Borneo resulterte i boken Under Tropernes himmel (1920).

Lumholtz' bøker er kommet i flere opplag på mange språk. Alle hans fire nevnte hovedverk kom i engelskspråklige nyutgivelser mellom 1979 og 1991. Hans vitenskapelige produksjon finnes i tidsskriftsartikler og avhandlinger om kunst og symbolisme hos meksikanske indianere.

Carl Lumholtz fikk også ry som fotograf. Hans blikk for bildets komposisjon med datidens tekniske utstyr er imponerende. Hans fotografier fra Mexico har vært utstilt både i USA og i Mexico, mens et utvalg av bildene fra Borneo ble stilt ut i Etnografisk museum ved Universitetet i Oslo høsten 1993 i forbindelse med en utstilling som søkte å gi et bilde av Lumholtz' innsats som pioner på mange felt. På grunn av sin film om krysningen av Borneo regnes han også som en pioner innen dokumentarfilm.

Lumholtz gikk nye veier innen folkebeskrivelse når han la intim deltakende observasjon over lengre tid til grunn for sine utsagn om folk fra fremmede kulturer. Hans godt dokumenterte samlinger til museer utmerket seg ved sin helhetlige form. Hans interesse for det estetiske uttrykk, særlig i abstrakte fremstillinger av religiøse motiver, preger hans store og unike gjenstandssamling fra dajakene på Borneo, som også inneholder en nesten fullstendig dokumentasjon av dagliglivets bruksgjenstander. Den befinner seg i dag på Etnografisk museum i Oslo.

Lumholtz var en romantisk formidler av naturens undere og en veiviser i ukjent land, men gav også folk verdifull innsikt i det fremmede gjennom sitt etter hvert kritiske engasjement i andres livsvilkår. Hans synspunkter var av varig verdi for ettertiden. Når det gjaldt naturfolkenes skjebne under kolonialismen, var han pessimist og advarte mot mange av dens uheldige sider. I sin første bok fra Mexico skrev han at “det er menneskelig å elske sin egen slekt høyere enn andres, og det er naturlig, at vårt eget fedreland er oss mest dyrebart. Men vår kjærlighet og interesse bør likevel omfatte det store fedreland som samler alle raser, uansett farve, ansiktsvinkel, religion og språk. Vår oppgave er tross alt å forsøke å være til nytte for alle medbeboere av den planet, som fører oss gjennom verdensrommet”.

Carl Lumholtz var medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra 1886. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1889 og var ridder av Dannebrogordenen, den svenske Vasaorden og den franske Æreslegionen. Lumholtz arbeidet med nye planer om å dra til Ny-Guinea da han døde 1922. Han er gravlagt utenfor New York i USA, hvor han hadde skapt en karriere som profesjonell oppdagelsesreisende og museumsinnsamler.

  • Komplett bibliografi i A. M. Klausen og A. Sørum: Under tropenes himmel. Den store norske oppdager Carl Lumholtz,1993

    Et utvalg

  • Blandt Menneskeædere. Fire Aars Reise i Australien, København 1888 (engelsk utg. Among Cannibals. An Account of Four years' Travels in Australia and of Camp Life with the Aborigines of Queensland, London/New York 1889, ny utg. Firle 1979)
  • Blandt Mexico's indianere. Fem aars reise i Sierra Madre og andre lidet kjendte dele af det vestlige Mexico, 2 bd., 1903 (engelsk utg. Unknown Mexico. A record of Five Years' Exploration among Tribes of the Western Sierra Madre, in the Tierra Caliente of Tepic and Jalisco; and among the Tarascos of Michoacan, 2 bd., London/New York 1902–03, ny utg. New York 1987)
  • New Trails in Mexico. An Account of One Year's exploration in North-Western Sonora, Mexico and South-Western Arizona 1909–1910, London/New York 1912 (ny utg. Tucson 1990)
  • Under tropernes himmel. To aar blandt hode-jægerne paa Borneo, Kristiania 1922 (engelsk utg. Through Central Borneo. An Account of Two Years' Travel in the Land of the Head-hunters between the years 1913 and 1917, New York 1920, ny utg. Oxford 1991)

    Dokumentarfilm

  • Land of the Headhunters, London 1920
  • Carl Lumholtz' egne verker (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • E. A. Thomle: “Familien Lumholtz i Norge”, i PHT, rk. 8, bd. 3, 1924, s. 219–234
  • C. Lumholtz: My Life of Exploration, i Natural History, bd. 21 nr. 3, 1921, s. 224–243
  • M. Krekling (Johannesen): biografi i NBL1, bd. 8, 1938
  • A. M. Klausen og A. Sørum: Under tropenes himmel. Den store norske oppdager Carl Lumholtz, 1993

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (halvfigur, etter fotografi) av Eivind Engebretsen, 1921; Etnografisk museum, UiO
  • Byste (bronse) av Johan Fahlstrøm, 1927; Søndre park, Lillehammer