Embetsmann, politiker og publisist. Foreldre: Lensmann Johannes Fougstad (1755–1830) og Charlotte Eleonore Tidemand Arentz (1767–1830). Gift 25.10.1833 med Caroline Wilhelmine Diriks (21.3.1809–11.4.1846), datter av statsråd Christian Adolph Diriks (1775–1837) og Maren Cathrine Tax (1772–1848). Grandnevø (brordatters sønn) av Fredrik Christian Holberg Arentz (1736–1825).

Carl Fougstad var en typisk representant for den norske embetsstand rundt midten av 1800-tallet. Han kombinerte en embetskarriere i sentral- og senere lokalforvaltningen med politisk publisistvirksomhet, og han var en tid også stortingsmann.

Fougstad vokste opp på lensmannsgården i Alverstraumen og ble som 17-åring dimittert til examen artium som privatist av sin grandonkel, rektor Arentz i Bergen. Deretter begynte han å studere jus ved universitetet i Christiania. I studietiden var han bl.a. førstedirektør (formann) i Det Norske Studentersamfund et halvt år. Han ble cand.jur. 1831, og året etter ble han ansatt som kopist i Finansdepartementet. Her avanserte han raskt og ble 1840 ekspedisjonssekretær (tilsvarer ekspedisjonssjef i dag). 1838–43 var han medredaktør for Departements-Tidende. 1845 gikk han over til hovedstadens administrasjon, først som politimester frem til 1850 og deretter som borgermester til 1868. Han var medlem av formannskapet i Christiania 1842–50 og ordfører 1843–45.

I 1830-årene var Fougstad en aktiv deltaker i miljøet rundt J. S. Welhaven, A. M. Schweigaard og P. A. Munch, den såkalte Intelligenskretsen. Han var medredaktør av kretsens forskjellige publikasjoner, først tidsskriftet Vidar og senere avisen Den Constitutionelle (1836–37). Fra denne tiden stammer hans skrifter Det norske Storthing i 1833 og Det norske Storthing 1836. Her formulerte han ideer om forholdet mellom elite, folk og politisk lederskap som var karakteristiske for miljøet. Særlig det første skriftet kan sees som et programskrift, der sentrale sider ved Intelligenskretsens politiske syn ble klargjort.

Fougstads hovedanliggende var å skissere hvordan den dannede klasse, embetsstanden, kunne avverge at bondestanden under innflytelse av demagoger tok det politiske lederskap. I første rekke advarte han mot de konkrete konsekvensene av bondeopposisjonens politikk, særlig sparepolitikken, som kunne kullkaste en rekke reformer som måtte gjennomføres hvis Norge skulle bli en kulturnasjon. Likevel hadde han også tro på at det var mulig å kultivere det folkelige råstoffet, hvis bare embetsstanden tok det politiske og nasjonale lederskapet. Fikk embetsstanden en slik posisjon, så Fougstad for seg en harmonisk utvikling, hvor folket sakte, men sikkert ville modnes gjennom politisk deltakelse. Men til tross for sine optimistiske fremtidsvisjoner gikk han ikke av veien for å fremsette beske karakteristikker av det Storting som satt sammen 1833, det såkalte “bondestortinget”, som han beskrev som uvitenhetens triumf og barbariets forløper.

Sammen med Frederik Stang utgav han 1835–36 Repertorium for Oplysninger og Undersøgelser vedkommende vigtige Gjenstande for ottende ordentlige Storthings Virksomhed, hvor kravet om statsrådenes adgang til Stortinget ble satt frem, et krav som på den tiden var Stangs store fanesak og et viktig trekk ved Intelligenskretsens streben etter politisk lederskap. Selv karakteriserte Fougstad reformen som en nødvendig betingelse for utviklingen av fedrelandets frihet og lykke.

Imidlertid forsvant Fougstads dynamikk med tiden. Han gjorde seg ikke bemerket i rollen som stortingsmann da han representerte Christiania og Lillehammer på Stortinget 1848 og markerte seg heller ikke som en betydelig politisk leder for hovedstaden. Likevel bidrog han til at flere forhold ble ordnet, som byens brannvesen etter storbrannen 1858. Borgermesterembetets representative oppgaver ivaretok han med omhu og verdighet, og han var en respektert forgrunnsfigur ved byens store begivenheter.

Carl Fougstad ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1855 og var kommandør av den svenske Nordstjärneorden.

  • Det norske Storthing i 1833, 1834
  • Repertorium for Oplysninger og Undersøgelser vedkommende vigtige Gjenstande for ottende ordentlige Storthings Virksomhed (sm.m. F. Stang), 3 bd., 1835–36
  • Det norske Storthing 1836, 1837
  • Biografi i NFL, bd. 2, 1888
  • do. i Lindstøl, bd. 1, 1914
  • F. C. Wilhagen: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • J. A. Seip: Et regime foran undergangen, 1945
  • J. Sanness: Patrioter, intelligens og skandinaver. Norske reaksjoner på skandinavismen før 1848, 1959
  • J. A. Seip: Utsikt over Norges historie, bd. 1, 1974
  • Ø. Sørensen: Anton Martin Schweigaards politiske tenkning, 1988