Maler. Foreldre: Bryggerimester Johan Christopher Dörnberger og Augusta Charlotte Wilhelmine Luise Mönch. Gift 1) 24.2.1900 med Lina Gurine (“Gro”) Berg Isachsen (f. 1873), datter av kirkesanger Martin B. Isachsen; ekteskapet oppløst 1913; 2) fra 1911 samboer med Mina Riegel.

Carl Johannes Andreas Adam Dørnberger var rikt utrustet både med navn og evner. Navnene brukte han gjerne alle, med evnene kunne det stille seg annerledes. Han var maler, men ble mest kjent for sitt eksentriske vesen og voldsomme temperament.

Dørnberger vokste opp i et tysk hjem på norsk jord. Faren kom fra Nürnberg og moren fra Stralsund. Om henne vet vi at hun en natt skjøt en skapsprenger som prøvde seg på bryggeriets hvelv. Fortroligheten med drikk og våpen, som skulle skape så mange legender, hadde Carl fra foreldrehjemmet. Carl var nok satt på som ølbrygger, men han var mer opptatt av produktet enn av produksjonen. Så fikk han sin vilje. Det ble kunstnerbanen.

De første lærere var tegneren David Arnesen og marinemaleren Johan Jacob Bennetter. Fra 1883 til 1888 hadde Dørnberger sine læreår i Paris, hovedsakelig hos professor Bourguerau ved Académie Julian. I denne tiden knyttet han et nært vennskap med den jevnaldrende finske maleren Axel Gallén (senere Akseli Gallen-Kallela). Parhestene Carl og Axel var oppsiktsvekkende flotte karer og enere både i rangling og arbeid. 1887 fikk Dørnberger en Mention Honorable for en akt på selveste “Salongen” (Le Salon de Paris). At det samme bildet ble refusert på Høstutstillingen i Kristiania, ble det første puff mot vrangsporet som brakte ham vekk fra, og i opposisjon til, norske malerkolleger. Så ble litteratene hans naturlige omgang. I Paris hadde han hørt til kretsene rundt Paul Verlaine og Emile Zola. I Norge ble det også penner fremfor pensler: Vilhelm og Thomas Krag, Gunnar Heiberg, Theodor Caspari og Nils Kjær.

Forholdet til forfatterinnen Ragnhild Jølsen var av helt annen beskaffenhet: dyp, gjensidig kjærlighet og besettende erotikk. Ilden hadde brent et par år da Ragnhild brått døde 1908. Dette kjærlighetsforholdet endret Dørnbergers liv varig: skilsmisse, eneomsorg for datteren, økonomisk tyngsel – og savn. Han isolerte seg og så fiender – langt de fleste innbilte – på alle kanter. Han unngikk Høstutstillingen og andre fellesmønstringer. Egne salgsutstillinger holdt han i ofte bevisst valgte tarvelige lokaler. Maleriene var ikke lenger bilder, men “skilderier”. Han malte – som andre – for det daglige brød. Likevel var begavelsen jevnlig synlig også for de toneangivende kolleger. Dørnberger syslet med langt flere teknikker enn malere flest: filigran og gravyr, arbeider i sølv, kobber og tre. Fantasien tok ham også på baklengsreiser i historien. Han var musketer og deltok i Trettiårskrigen på samme måte som Kittelsen levde med sine troll.

Dørnberger var nok i perioder på randen av, om ikke i, en realitetsbrist. 1921 skjøt han datterens beiler, kontorsjef Hurum, som ble påført ulivssår. Han ble frikjent i lagmannsretten, angivelig fordi han “hadde skutt for å gjelde, ikke for å drepe”. Dørnbergers to pistoler, “Kitty” og “Kittys broder”, hadde han alltid nær for hånden, ofte i bukselommene. Og våpnene var fremme, dels ble de avfyrt, og dels var de supplement til autoriteten. En nabokone fortalte i lagmannsretten at Dørnberger med pistoler i hånd hadde truet henne til å selge seg egg. Trebeinet var et annet av Dørnbergers assessoarer og en del av personligheten. Høyre bein var amputert på leggen etter en ulykke omkring 1895. I hissighet hadde maleren kastet seg ut fra et vindu og knust beinet. Selv på overfylte tog hadde Dørnberger kupé for seg selv. Satt det andre der, hugg han kniven i trebeinet og de uønskede forsvant.

Kunsterisk sett var Dørnbergers beste tid årene omkring århundreskiftet. Han var en moden mann og levde fortsatt i rimelig harmoni. Snøen, som han hatet, sluttet aldri å utfordre, og vinterbildene ble ofte til mesterskap. Det samme gjaldt sjø, vann og regntyngde. Dørnbergers motiver er hovedsakelig fra Son og Rothenburg, som var hans annen hjemby. Ellers malte han ofte polemisk: sladrekjerringer og hyklerske prester. Kvinne- og avholdssak hadde han også meninger om. På sitt beste stod Dørnberger knapt tilbake for de ledende malere i sin tid. Ujevnheten var likevel et av hans varemerker. På dette felt er han bare overgått av Christian Krohg.

  • Invitert utstiller i Kungliga Akademin, Stockholm, 1904
  • representert i Alte Pinakothek, München, 1906
  • i gallerier i Dresden, Wien, Reichstadtmuseum i Rothenburg
  • i NG, Oslo
  • i Tønsberg faste galleri
  • i Skien billedgalleri

    Etterlatte papirer

  • Brev og notater i p.e. hos datterdatteren Ellen Holstein, Son
  • H. Jæger: Syk kjærlihet,1893
  • J. Thiis: Norske malere og billedhuggere,1907
  • Chr. Skredsvig: Møllerens sønn,1912
  • J. Nilssen: biografi i NBL1,bd. 3, 1926
  • H. Fett: Industriredet fra enevoldstiden,1953
  • J. Bjørneboe: Drømmen og hjulet,1964
  • G. Woll: biografi i NKL,bd. 1, 1982
  • T. Martin og D. Sirén: Axel Gallen-Kallela,1985
  • B. Linnestad: Dørnberger. Maler og musketer,1989
  • Maleri (helfigur) av Axel Gallén, 1888; Konstmuseet Atheneum, Helsinki
  • Maleri (helfigur) av E. Munch, 1889; Dresdener Staatsgallerie, Dresden
  • Selvportrett, 1907; forært Ragnhild Jølsen, gjengitt i B. Linnestad, 1989