Carl Bock foretok flere ekspedisjoner til Sørøst-Asia omkring 1880.
Han ble født i København mens foreldrene befant seg der på gjennomreise til Sverige, hvor faren hadde en bomullsfabrikk. Selv sa han: “Jeg er født i København, men vakcineret i Kristiansand.” Der fikk han også sin første skolegang, på byens latinskole. Senere ble han sendt til herrnhuterkollegiet Christiansfeld i Sønderjylland. Brødremenighetens skole hadde Bock imidlertid lite til overs for; han kalte den en “opdragelsesanstalt, der snarere arbeider paa at nedbryde end at staalsætte elevernes karakter”.
Høsten 1868 kom Bock til Storbritannia. Etter et års reiser og studier her, fikk han ansettelse hos den norsk-svenske konsul i Grimsby, Mr. Steweni. Meningen var at han skulle gå inn i farens forretning, men hans interesse var naturhistorie, en interesse han fikk anledning til å dyrke mens han var i Grimsby. Da Mr. Steweni døde, drog Bock 1875 til London for å studere zoologi. Arbeidet bar frukter: I det zoologiske selskaps publikasjoner beskrev han flere nye mollusk-arter, og han fortsatte i ettertiden å levere bidrag til selskapet.
Hans virkelyst og entusiasme ble lagt merke til og banet veien til så vel forskningsmiljøene som de aristokratiske kretser. Det siste var ikke det minst viktige i en tid da støtte fra formuende velyndere var ganske vanlig. Blant dem som interesserte seg for den unge Bock, var markien av Tweeddale, Arthur Hay. Fra ham oppnådde Bock midler til å utruste en “naturvidenskabelig og etnografisk forskningsfærd til troperne”. Våren 1878 forlot han Storbritannia med kurs for Sumatra. Herfra sendte han to betydelige naturhistoriske og etnografiske samlinger hjem; den første kom vel frem, den andre gikk ned med et dampskip i Rødehavet.
Mens Bock befant seg på Sumatra, døde markien av Tweeddale og Bocks plan om å undersøke øygruppen Timorlaut (nå Kepulauan Tanimbar) måtte endres. Han henvendte seg til den hollandsk-ostindiske regjering ved generalguvernør van Lansberge, som stilte seg positivt til “den energiske utlænding”. Bock ble tilbudt å lede en ekspedisjon til det indre av Borneo, hvor tidligere tre ekspedisjoner hadde mislyktes og deltakerne omkommet. Denne øya var lite utforsket og åpenbart kommersielt forlokkende.
Bock gikk i land ved utløpet av elven Mahakkam på østkysten av Borneo 6. juli 1879. Derfra fulgte han elven innover og vestover for endelig å dreie sørover mot Banjarmasin. Oppgaven var å studere befolkningen og de politiske forhold, så vel som å foreta innsamling av etnografika og zoologisk materiale. Ved sultanen av Kuteis hjelp klarte han å gjennomføre en fem måneders strabasiøs ferd, der han foretok observasjoner av folkegruppene dajak og punan. Resultatene ble publisert i London (The Head-Hunters of Borneo) og Haag 1881, og kom i norsk utgave to år etter. Bock skal for øvrig ha vært den første som beskrev punan-folket.
I Victoria-tiden var det høysesong for farefulle ekspedisjoner av denne karakter. Bock høstet stor anerkjennelse for sin innsats, og fikk støtte til å fortsette sin reisevirksomhet og bevare sitt image som “traveller”. Allerede 1881 var han på farten igjen, denne gang til det indre av det som den gang ble kalt Bakindia eller Indo-China. Med anbefalingsbeskrivelser fra det britiske utenriksministerium kom han til Bangkok, der han oppholdt seg i flere måneder før han, med støtte fra kong Chulalongkorn, foretok en sju måneders reise gjennom Thailand og Laos tilbake til Chiang Saen ved Mekong. 1884 utkom boken om ekspedisjonen, Temples and Elephants, i London.
Etter disse ekspedisjonene bodde Bock en tid i Kristiania, før han gikk inn i den felles svensk-norske konsulattjenesten 1886 som visekonsul i Shanghai. 1893 ble han forfremmet til generalkonsul samme sted, 1899–1900 var han konsul i Antwerpen og 1900–03 generalkonsul i Lisboa. Han forlot tjenesten 1903 og bosatte seg i Brussel.
Den største delen av Bocks samlinger finnes i museer i London, en del også i Universitetets Etnografiske Museum i Oslo, bl.a. noen sjeldne Buddha-figurer i bronse. Bock utgav også Orientalske Æventyr (1885), og skrev artikler i norske aviser og utenlandske fagtidsskrifter.
I en bok om Carl Lumholtz (1993) blir det pekt på at denne i sin beretning Through Central Borneo (1929) unnlater å nevne forløperen, Bocks Hoved-Jægerne paa Borneo, som Lumholtz må ha kjent til. Det hevdes at han “sannsynligvis har villet distansere seg fra den form for oppdagelsesreise og sensasjonsstoff som Bock representerte”. Imidlertid har slike gamle reisebeskrivelser blitt gjenstand for fornyet interesse, noe som henger sammen med skriftenes potensielle verdi som historiske dokumenter; dette til tross for forfatternes viktorianske fordommer og nedlatenhet overfor “de innfødte”.
Carl Bock var medlem av Videnskapsselskapet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) og en rekke utenlandske vitenskapelige selskaper. Han var ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og hadde en rekke utenlandske ordener og medaljer.