Jurist. Foreldre: Byrettsjustitiarius Carl Johan Seckman Fleischer (1903–81) og Marie Mathiesen (1903–79). Gift 1967 med advokat Eva Sylvia Funder (28.10.1942–), datter av magister Bernhard I. Funder (1912–90) og lege Sylvia Randi Gjerde (1912–93).

Carl August Fleischer er professor i jus og særlig kjent som en aktiv og omstridt debattant i samfunnsspørsmål. Hans rettsvitenskapelige produksjon er betydelig.

Fleischer vokste opp i Oslo. Skolegangen på Uranienborg folkeskole ble noe uregelmessig på grunn av krigen. Faren reiste til Sverige og videre til London nokså tidlig. Han gikk reallinjen på Vestheim gymnas, men en viss familiær påvirkning og hans egen interesse for samfunnsspørsmål ledet ham til Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, der han tok eksamen 1960 som årets beste kandidat. To forhold i studietiden satte preg på hans rettsvitenskapelige liv: interesse for sosialøkonomi, som brakte ham til å lese verker av den britiske sosialøkonom J. M. Keynes, og valget av folkerett som spesialfag. Sosialøkonomien ble viktig for hans forståelse av reelle hensyns betydning som rettskildefaktor. Forståelsen av verdens størrelse inspirerte til å se ut over den nasjonale jus.

Fleischers langvarige arbeid for rettsavdelingen i Utenriksdepartementet ble innledet 1960 i forbindelse med fiskerigrensespørsmålet. Først var han sekretær, senere spesialkonsulent i visse folkerettsspørsmål. Fra 1986 overtok han Frede Castbergs gamle stilling som rådgiver i folkerett.

For å forfølge sine akademiske interesser søkte Fleischer 1962 et universitetslektorat i rettsvitenskap. Byråsjef Jens Evensen anbefalte ham å beholde stillingen i UD ved siden av universitetslektoratet, og Fleischer fikk en bistilling i departementet. Som lektor underviste han på begynnerkurs, særlig i kjøps- og avtalerett. Samtidig fortsatte han arbeidet med fiskerisonespørsmålet, med gunstige følger for hans rettsvitenskapelige virksomhet: Han disputerte for den juridiske doktorgrad 1964 på avhandlingen Fiskerijurisdiksjon, den yngste dr.juris til da.

Forelesningen over oppgitt emne til disputasen innledet en ny linje i Fleischers rettsvitenskapelige virksomhet, nemlig spørsmål knyttet til Grunnlovens §§ 97 og 105 – om henholdsvis tilbakevirkning av lover og ekspropriasjon. Forelesningen innebar et brudd med tradisjonell lære, ved at Fleischer trakk inn lovgivningspraksis som rettskilde i dette emne. Det var åpnet for ny diskusjon om statens rett til å foreta innskrenkninger i privates eiendomsrett til fordel for samfunnsmessige interesser, og spørsmålet om erstatning for slike inngrep kom også i nytt lys. Fleischer har gjennom sine mange ekspropriasjonsrettslige arbeider hatt avgjørende innflytelse på utformingen av moderne norsk ekspropriasjonsrett, og i forlengelse av det, beskyttelse av naturen og miljøvern.

Fleischers universitetsliv kan ikke beskrives som harmonisk. Allerede som ung lektor kom han i utakt med deler av fakultetet. Den såkalte “Caltex-saken” i begynnelsen av 1960-årene, som gjaldt juridiske spørsmål om utnyttelse av mulige utmål på Svalbard, ble innledningen til en bitter strid med bl.a. professor Johs. Andenæs. Saken fikk langt senere et etterspill, der uttalelser som falt, ble oppfattet som injurierende. Det endte med injuriesøksmål. Søksmålet ble forlikt, men det ble skapt sår som ikke ble leget.

Etter Fleischers mening doserte flere sentrale professorer på fakultetet ikke bare dårlig, men gal jus. Han har argumentert mot gjengse oppfatninger av spørsmål i for eksempel statsrett og injurielovgivningen, ofte fortiter in re, sjelden suaviter in modo. Dette har komplisert noen kollegiale forhold. Men uansett personlige uoverensstemmelser er det ikke tvil om at Fleischer med sin juridiske begavelse, sitt uavhengige grunnsyn og sine meget store kunnskaper har brakt diskusjonen og erkjennelsen fremover på mange felter.

Fleischer ble utnevnt til professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo 1969. Hans rettsvitenskapelige innsats kan i hovedsak deles i tre: folkerettsarbeidene, statsrettsarbeidene med hovedvekt på ekspropriasjonsretten og naturvern, og arbeidet med rettskildespørsmål, som nok står hans hjerte nærmest. Fleischer taler for en jus med vekt på reelle hensyn, forstått som hensyn knyttet til realiteter, det virkelige liv. Han mener også at noen juridiske spørsmål gir rom for saklig uenighet, mens andre bare har én riktig løsning, og at avvikende svar er feil jus.

Fleischer har ofte fremstått med synspunkter på spørsmål i samfunnsdebatten, gjennomgående til forsvar for fellesinteressene, og han har alltid understreket at de reelle hensyn må få sin fortjente vekt mot mer formaljuridiske betraktninger.

    Et utvalg

  • Fiskerijurisdiksjon. En undersøkelse av folkerettens regler om jurisdiksjonskompetanse, særlig med henblikk på fiskerisoner utenfor territorialgrensen, dr.avh., 1963
  • Hovedpunkter i folkeretten, 1966 (7. utg. 2000)
  • Grunnlovens grenser for lovregulert fastsetting av erstatning ved ekspropriasjon, særlig ved verdistigning som ikke skyldes grunneiers innsats, 1968
  • Betenkning om sikring av Oslomarka, 2 bd., 1972
  • Bygnings- og reguleringsrett, 1976
  • Fiskerigrensen, folkeretten og den økonomiske sone, 1977
  • Norsk ekspropriasjonsrett, 1978
  • Anvendelse og fortolkning av dommer, 1981
  • Grunnlovens § 105, 1982
  • Plan- og bygningsretten, 1992
  • Privatrettslige emner. Artikler i utvalg, 1995
  • Rettskilder, 1995
  • Rettskilder og juridisk metode, 1998
  • Fleischers egne publikasjoner (se ovenfor)
  • HEH, div. utg.