Faktaboks

Carl Arnold
Friedrich Carl Gottfried Arnold
Født
6. mai 1794, Neunkirchen (nå Bad Mergentheim), Baden-Württemberg, Tyskland
Død
11. november 1873, Christiania
Virke
Musiker
Familie
Foreldre: Musiker Johann Gottfried Arnold (1769–1806) og Luisa Katharina Öttinger (1769–1849). Gift 18.12.1820 med Henriette Kisting (4.3.1801–10.5.1881), datter av klaverfabrikant Heinrich Kisting.

Carl Arnold var pianist, organist, dirigent, komponist og musikkteoretiker. Han var opprinnelig tysk, men fra 1848 var han bosatt i Christiania, og han kom til å bety svært meget for musikklivet der.

Carl Arnold fikk den første undervisning hos sin far, som var en begavet cellist og komponist. Faren døde tidlig, men hans venner i frimurerlosjen i Frankfurt sørget for guttens fremtid. I årene 1812–15 levde Arnold som adoptivsønn hos den berømte Mozart-forleggeren Anton André i Offenbach.

Hans første konsertturné som pianist startet 1815, samtidig som hans første klaververker ble publisert med gode kritikker. Arnold gav konserter i Leipzig, Praha, Wien og Warszawa. I Berlin ble forlaget Schlesinger hans faste musikkforlegger. Fra 1819 virket han i fem år som pianist og pedagog i St. Petersburg, men flyttet 1824 tilbake til Berlin, hvor han i en rekke år underviste ved det prøyssiske hoff. Høsten 1832 ble hans opera Irene fremført i anledning kronprinsens fødselsdag. Det er en grundig gjennomarbeidet opera som stilistisk er forankret i wienerklassisismen og den gluckske operatradisjon. Det konservative musikermiljø var imponert over Arnolds håndverk, mens det brede publikum foretrakk Meyerbeers romantiske operaer på en konkurrerende scene.

Større anerkjennelse fikk Arnold for sine kammermusikkverk. Både hans strykekvartett og klaversekstett er senere blitt stående som noen av hans betydeligste verker.

1835 fikk Carl Arnold tilbud om å bli musikkdirektør i Münster og leder av Münsters musikkliv. I løpet av en periode på ti år fremførte han en lang rekke av oratoriene til Händel, Haydn og Mendelssohn. Sammen med sin eldste sønn, som var blitt en fremragende cellist, innledet Arnold høsten 1846 en konsertturné. Første mål var St. Petersburg. Sommeren 1847 fortsatte far og sønn til bl.a. Stockholm, Göteborg og Christiania. Høsten 1848 ble Arnold engasjert som dirigent for det Philharmoniske Selskab i Christiania, og var fra 1858 dessuten organist i Trefoldighetskirken.

Arnolds hjem ble fra første stund et sentrum for åndseliten i Christiania. Med utgangspunkt i det Philharmoniske Selskab begynte han systematisk å bygge opp et profesjonelt musikkliv. Som medlem av Stortingets stipendkomité tok han gjentatte ganger opp spørsmålet om en offentlig musikkskole. Han grunnla Christianias første organist- og komposisjonsskole og gav over en tiårs periode en rekke fattige musikkstudenter gratis undervisning. Blant hans mest kjente elever var Halfdan Kjerulf, Otto Winter-Hjelm og Johan Svendsen.

I årene mellom 1850 og 1860 fikk Arnold en rekke offentlige komposisjonsoppdrag. 1860 komponerte han musikk til Andreas Munchs kantate til kroningen av Karl 15 i Nidarosdomen, og året etter tonesatte han Welhavens kantate i anledning universitetets 50-årsjubileum. Arnold komponerte flere symfoniske og kammermusikalske verker, men av hans nærmere 90 verker er dessverre en tredel gått tapt.

1874 laget Stephan Sinding en byste av Carl Arnold. Giverne hadde planlagt at den skulle stå i et fremtidig kommunalt eller statlig musikklokale til minne om en av den norske musikkhistoriens pionerer. I dag er bysten på nytt hentet frem og plassert i den Gamle Logen i Oslo, i den samme konsertsalen der han første gang lot seg høre 1848. Samtidig er hans verker i ferd med å bli gjenoppdaget. Flere av dem er spilt inn på plate i Norsk Kulturråds klassikerserie.

Verker

  • Grand Sextuor op.23,
  • Klaverfantasi,6 tyske sanger,Rondo og Strykekvartett i g-moll, op.19

Kilder og litteratur

  • H. Herresthal: Carl Arnold (1794–1873). Ein europäischer Musiker des neunzehnten Jahrhunderts, Wilhelmshaven 1993

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Byste av Stephan Sinding, 1874; Gamle Logen, Oslo