Sanger og kabaretkunstner. Foreldre: Regjeringsadvokat Christian Otto Carl Lasson (1830–93; se NBL1, bd. 8) og Alexandra Cathrine Henriette von Munthe af Morgenstierne (1838–81). Gift 1) 1904 i København med forfatter Michael Semionovitsch Feofanoff (død 1919), ekteskapet oppløst; 2) 17.8.1916 i Kristiania med høyesterettsadvokat Vilhelm Dybwad (1863–1950). Sønnedatter av Peder Carl Lasson (1798–1873); sønnedatters datter og dattersønns datter av Bredo Morgenstierne (1774–1835); søster av Per Lasson (1859–83) og Oda Krohg (1860–1935); svigerinne til Frits Thaulow (1847–1906).

Bokken Lasson var en aktiv artist i europeisk kabaretliv rundt 1900, men huskes først og fremst som grunnleggeren av Kristianias litterære kabaret Chat Noir 1912, og som den som lanserte visen om Tuppen og Lillemor.

Som en av 10 søsken i Grønnegate 19 i Homansbyen i Kristiania fikk Caroline Lasson allerede som barn klengenavnet Bokken (uttalt med “å”). Hjemmet var selvtilfreds borgerlig, men hadde samtidig daglig kontakt med sentrale skikkelser i tidens kunstnermiljø; hennes to onkler Bredo og Nils Lasson var begge aktive i musikkmiljøet i Christiania, og av hennes søstre giftet maleren Oda seg med Christian Krohg og Alexandra med Frits Thaulow, mens den tidlig døde broren Per var en lovende komponist. Bokken var i flere år forlovet med den unge legen Inge Heiberg.

Bokken begynte tidlig å synge, men hennes lette, lyse sopran hadde ikke det volumet som skulle til for å synge i store operahus. Hun tok sangundervisning gjennom ungdomstiden, senere hos Eva Nansen, og ble utdannet romansesangerinne ved musikkonservatoriet i Dresden. Debutkonserten i Kristiania 1894 var bare delvis vellykket.

Året før hadde hun imidlertid funnet sitt livs inspirasjon på besøk hos ekteparet Thaulow i Paris, der hun opplevde tidens populære litterære kabaretscener og den berømte artisten Yvette Guilbert. I årene som fulgte, turnerte hun Europa iført et selvkomponert fillekostyme. Hun sang taterviser, folkeviser og moderne kabaretviser, akkompagnerte seg selv på en 12 strengers lutt med pyntebånd og steg raskt fra gatesangerinne til engasjementer på tidens mer fasjonable kabareter og bohemske restauranter. Underveis opptrådte hun også i operetter og lystspill på scener som Buntes Theater og Hoftheater Stuttgart.

I København ble hun kjent med den feirede danske dikteren Holger Drachmann, som hun hadde et nært forhold til, og som hun fulgte på turneer til USA. Drachmann giftet seg imidlertid med Bokkens lillesøster Soffi. Selv giftet Bokken seg 1904 med den ytterst sjarmerende, men totalt ansvarsløse russiske forfatteren Michael Feofanoff, som hevdet å være sønn av fyrst Trubetskoj. Ekteskapet var svært omflakkende og dramatisk og endte med skilsmisse flere år før “Mischa” døde av tuberkulose på et sanatorium i Sveits. Selv var Bokken utslitt av turnétilværelsen og vendte hjem til Kristiania.

Her fikk hun operetteroller ved Centraltheatret og Fahlstrøms Teater, og hun innledet et samarbeid med forfatteren Vilhelm Dybwad, som på den tid var gift med Johanne Dybwad. Etter modell fra kabaretene Ueberbrett´'l i Berlin og Chat Noir i Paris åpnet de to 1912 sitt eget Chat Noir i 2. etasje i Tivolis hovedbygning mot Stortingsgaten. Det var et dristig eksperiment i Kristianias den gang blomstrende underholdningsverden, som var dominert av langt folkeligere etablissementer, med Dovrehallen i spissen. Lasson og Dybwad engasjerte opplesere som Herman Wildenvey, Gabriel Scott, Olaf Bull og Arnulf Øverland, revyforfatteren Per Kvist og unge utøvende kunstnere som Ernst Rolf, Lalla Christensen (senere Carlsen) og Kirsten Flagstad. Selv lanserte Bokken tekster av Dybwad, som “Det lille vandspand” og “Tuppen og Lillemor”. 1912–13 gjorde hun også de fleste av sine få grammofoninnspillinger.

Bokken Lasson og Vilhelm Dybwad giftet seg 1916. Samme år ble den unge, energiske Victor Bernau engasjert til Chat Noir. Han innførte raskt et langt mer folkelig, showpreget repertoar, og 1917 overtok han det kommersielt sett vaklende teateret som direktør, mens en svært skuffet Bokken Lasson sang Dybwads “Adjø, Chat Noir”. Ideen om det eksklusive, litterære intimteateret døde her, og det står for ettertiden som et sjarmerende lite preludium til norsk revyhistorie.

Igjen fikk Bokken Lasson bruk for sin forbløffende evne til å forandre livsbane etter hvert som prosjektene hennes falt i grus. Hun var blitt interessert i antroposofi og begynte å undervise ved Steinerskolen. Hun fortsatte å gjeste i operetteroller på flere teatre, holdt konserter og var aktiv som sangpedagog. En reise til India 1930–31, der hun bl.a. møtte Gandhi, resulterte i boken Østens smil og tårer. Etter hjemkomsten var hun blant stifterne av foreningen Indiens venner og var formann der i flere år. Hun utgav sine erindringer i to bind 1938 og 1940.

Anerkjennelsen kom med årene. På 90-årsdagen 1961 ble hun hyllet ved en beneficeforestilling på Chat Noir. Hun fikk Kongens fortjenstmedalje i gull, og 1962 ble Joseph Grimelunds statue av henne avduket i Homansbyen. Et fjernsynsintervju 1964 med 93-åringen viser en sprek gammel dame, som med sprukken, sjarmerende stemme fremfører “Det lille vandspand” og “Adjø, Chat Noir” – til eget luttakkompagnement, selvfølgelig. Hun døde 1970, 99 1/2 år gammel.

    Bøker

  • 67 viser fra det gamle Chat Noir, 1920
  • Østens smil og tårer, 1931
  • Slik var det dengang, 1938
  • Livet og lykken, 1940
  • Bokken Lassons jubileumsalbum, 1947

    Grammofoninnspillinger (et utvalg)

  • Det lille vandspand, 1912 og 1957
  • Maisangen, 1912 og 1957
  • Sorte øine, 1912
  • Tuppen og Lillemor, 1912
  • Dukkerne, 1913
  • O du søde glade jul, 1913
  • Pierrot henter månen, 1913
  • Våren i Kristiania, 1957
  • Bokken Lassons egne bøker (se ovenfor, avsnittet Verk)
  • HEH, flere utg.
  • R. Mjøen: biografi i NBL1, bd. 8, 1938
  • O. Bang-Hansen: Chat Noir og norsk revy, 1961
  • S. Christophersen: fjernsynsintervju med Bokken Lasson, NRK, 5.2.1964
  • G. Kverndokk og I. Tindberg: Bokken Lasson – sensibel suksess, musikkteaterforestilling for radio, NRK P2, 2000 (også utgitt som CD)
  • T. Valle: Norske diskografier, div. bind, samt muntlige opplysninger, 2002

    Et utvalg

  • Maleri av Christian Krohg, 1889
  • Statue (bronse, helfigur) av Joseph Grimeland, 1962; Hegdehaugsveien/Oscars gate, Oslo