Flyoffiser. Foreldre: Kommandersersjant, senere hovedkasserer Ole O. Øen (1860–1927) og Marie Eline Stuve (1873–1964). Gift 1) 1930 med Nina Rigmor Schjærwe (14.8.1907–11.9.1979), datter av Wilhelm Schjærwe (1871–1926) og Nina Amalie Schüssler (1874–1909); 2) 1991 med Synnøve Helene Broch f. Krosseng (17.8.1904–13.10.1999; hun gift 1) 1935–51 med professor Einar Klaumann Broch, 1902–80), datter av ingeniør Axel Krosseng (1866–1945) og motehandler Thora Øverbye (1866–1959).

Bjarne Øen spilte en sentral og nyskapende rolle i flere viktige faser av Norges nyere militærhistorie: Han deltok i gjenoppbyggingen av et norsk flyvåpen i Storbritannia etter krigshandlingene i Norge 1940 og samarbeid med britene om aksjoner i Norge gjennom resten av krigen, han ledet oppbyggingen av et flyvåpen som egen norsk forsvarsgren i de første årene etter krigen, og som sjef for Forsvarsstaben og til sist forsvarssjef var han med på å utforme Norges forsvarspolitiske tenkning gjennom “den kalde krigen”.

Øen vokste opp i Kristiania og viste tidlig interesse for flygningens muligheter. Etter examen artium 1917 gjennomgikk han Krigsskolen (1920), Den militære høiskole (1923) og Hærens flyveskole (1924), fulgt av studier i både militær og sivil luftfart i USA. Han tjenestegjorde som instruktør ved Hærens flyveskole på Kjeller 1924–25 og 1927–35. Ved en flygning på Kjeller 1929 valgte han, til tross for at han selv hadde fallskjerm, å nødlande et brennende fly, slik at to medpassasjerer slapp uskadd fra ulykken. Selv fikk han markante brannskader i ansiktet og på kroppen – og Kongens fortjenstmedalje i gull som anerkjennelse. Etter en periode som sjef for Trøndelag flyveavdeling ledet han utbyggingen av hovedstadens nye flyplass Fornebu på Snarøya i Bærum og var dens første sjef fra 1938.

Øen var en ekte flypioner med forskertrang, mot og appetitt på det ukjente, samtidig som han som en reflektert offiser arbeidet rasjonelt og langsiktig og viste utpreget samarbeidsevne. Etter det tyske angrepet på Norge 1940 ble han 13. april utnevnt til generalinspektør for Hærens flyvåpen. Da Sør-Norge ble oppgitt, ledet han en gruppe flyoffiserer som drog med skøyte til Storbritannia i håpet om fornyet innsats i Nord-Norge. Da denne muligheten forsvant, stod valget mellom å melde seg individuelt til tjeneste i det britiske Royal Air Force eller å opprette egne norske flyenheter. På Øens initiativ besluttet den norske eksilregjering i London å etablere Flyvåpenets rekrutterings- og treningsleir i Toronto, Canada. Slik kunne Norge raskt stille fullverdige flyenheter til aktiv alliert tjeneste.

Innen den nyetablerte Forsvarets Overkommando i London ble Øen februar 1942 leder for “fjerde kontor” (FO IV), med oppgaver rettet mot det okkuperte Norge. Han sikret norsk innflytelse ved tillitsfullt samarbeid med den britiske militære organisasjonen Special Operations Executive (SOE), som støttet motstandskampen i de tyskokkuperte land (i Norge bl.a. gjennom Kompani Linge) og fikk nær kontakt med Jens Christian Hauge, leder for Hjemmefrontens militære organisasjon (Milorg). Tross de lett gjenkjennelige brannskadene besøkte Øen i hemmelighet Milorg-avdelinger i Norge februar 1945, for selv å bedømme innsatsevnen hvis Norge ikke kunne frigjøres uten invasjon.

I det frie Norge etter krigen fremstod Flyvåpenet som en selvstendig forsvarsgren. Øen overtok som sjef 1946 og ledet i de neste årene omstillingen fra krigens flyavdelinger til et luftforsvar tilpasset nye oppgaver og teknologiske utfordringer. Samtidig hadde han øye for bidrag som forsvarsgrenen kunne gi samfunnsutviklingen, spesielt innen elektronikk og tjenester for sivil luftfart. Da spenningen mellom Øst- og Vestblokken økte rundt 1950, ble Øen leder for den norske militærmisjonen i London og representerte samtidig Norge ved det allierte hovedkvarter for Europa (SHAPE) i Paris 1952–54. Etter hjemkomsten var han direktør for den nyopprettede Forsvarets høgskole 1954–57, og med generalløytnants grad var han sjef for Forsvarsstaben 1957–63, det siste året som forsvarssjef.

Supermaktene innså at en storkrig med kjernefysiske våpen ville være katastrofal for begge parter. I denne situasjon fremholdt Øen i Den militære sjefsnemnd 19. juni 1959 faren ved at en begrenset og raskt gjennomført aksjon med konvensjonelle stridsmidler mot Norges land- og kystområder kunne utgjøre en lett oppnåelig strategisk gevinst, dersom angriper stolte på at dette ikke ville utløse altomfattende storkrig. Øens linje var klar: Forsvaret måtte sørge for at norsk territorium og norsk beredskap ikke inviterte til slike aksjoner. Med politisk tilslutning ble dette Norges holdning. Øen, som var formann i NATOs militærkomité 1958, var med denne holdningen bemerkelsesverdig i forkant – og dermed pådriver – for den av NATO senere formulerte doktrine om fleksibelt motsvar.

Bjarne Øen var høyt dekorert bl.a. for sin krigsinnsats. Han ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden 1947, var innehaver av storkors av den svenske Svärdsorden og Siams Kroneorden, den britiske Defence Medal og den amerikanske Legion of Merit, samt kommandør av Islands Falkeorden, Order of the British Empire og den franske Æreslegionen.

  • Lærebok i lufttaktikk, 1938
  • Barth, 1930
  • Stud. 1917, 1947
  • HEH, flere utg. 1948–84
  • F. Meyer: Hærens og Marinens Flyvåpen 1912–45, 1973
  • J. C. Hauge: Frigjøringen, 4. utg., 1994
  • V. Henriksen: Luftforsvarets historie, bd. 1–2, 1994–96
  • S. G. Holtsmark, H. Ø. Pharo og R. Tamnes (red.): Motstrøms. Olav Riste og norsk internasjonal historieskrivning, 2003
  • S. Duvsete: Luftforsvarets historie, bd. 3, 2004
  • A. Moland: Gunnar Sønsteby. 24 kapitler i Kjakans liv, 2004
  • K. Skogrand: Norsk forsvarshistorie, bd. 4, Bergen 2004
  • J. Børresen, G. Gjeseth og R. Tamnes: Norsk forsvarshistorie, bd. 5, Bergen 2004
  • Maleri av Elsa Lystad, 1952; Luftkrigsskolen, Trondheim