Kunstner. Foreldre: Skredder Haakon Thorvald Ransve (1914–2000) og Hildur Oddveig Eriksen (1916–81). Gift 1) med kunsthistoriker Karin Mait Blehr (26.7.1942–23.8.2000), datter av godseier Eivind Blehr (1881–1957) og Mait Oreman (1910–), ekteskapet oppløst; 2) 1993 med seksjonsoverlege Anne Marie Enger (5.10.1959–), datter av agronom Holm Ludvik Enger (1928–) og Åse Helene Gjevik (1923–).

Bjørn Ransve har markert seg som en av de fremste og til tider mest overraskende samtidskunstnerne i Norge. Han har ofte skiftet uttrykk mellom sine utstillinger og vist seg som en virtuos kunstner med mange signaturer.

Ransve vokste opp i Oslo og fikk sin utdannelse ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS) 1962–64 og Statens Kunstakademi 1964–68. Miljøet var preget av nyfigurative romantikere i opposisjon til tidens dominerende abstrakte maleri og senmodernismens formalistiske tendens.

Selv om også Ransve orienterte seg mot et figurativt formspråk med referanser til renessansens og barokkens mestere, markerte han seg på siden av disse strømningene. Hans arbeider viste klare forbindelser også med nyere kunst og samtidens billedkultur, noe som stod i kontrast til nyromantikernes kategoriske insistering på et førmodernistisk formspråk. Dette ble tydelig med hans utstilling Rygger, der lokalets vegger ble dekket tett-i-tett med likeartede grafiske trykk. De var laget i forskjellige farger og rastere, men basert på samme repeterende hovedmotiv: en bortvendt mennesketorso. Fremstilt isolert mot forskjellige bakgrunner og rastere ble denne ryggen redusert til et stilisert og masseprodusert tegn, en sjablon ikke ulik Andy Warhols omgang med det massemediale bildet av Marilyn Monroe.

Bildenes enkle og frontale oppstilling viser til en rød tråd i Ransves kunst: konsentrasjonen om en figur, et objekt eller en form stilt opp mot en bakgrunn. Hans maleridebut 1971 vakte stor oppsikt med sine fremmedgjorte, isolerte skikkelser plassert frontalt overfor betrakteren av bildet. I disse blandes den klassiske portrettradisjonen og arven fra Edvard Munch med erfaringer fra møtet med Francis Bacons marerittaktige billedscener. Det er bilder som er forankret i en større europeisk og eksistensielt ladet figurativ maleritradisjon, men det irrasjonelle og absurde ved motivene bringer også inn et element av paradoks.

Ransve arbeider gjerne i større serier, ofte presentert i helhetlige utstillinger. Hjerte og Smerte (1976) bestod hovedsakelig av løsrevne hjerter og avrevne hoder plassert frontalt mot enkle maleriske bakgrunner, mens Stilleben (1980) tok for seg isolerte menneskeben og kroppsfragmenter fremstilt livaktig mot et skimrende, gammelmesterlig halvmørke. Interessen for slike gruvekkende vanitas-motiver kan spores tilbake til studier ved Universitetets anatomiske institutt i akademitiden, men de får her en ganske fri, kontemplativ og leken artikulering.

Noen år senere kom det ekspressive foredraget sterkere frem i en serie bilder av aper og harlekiner (1981–83). Bildene slo godt an blant et større publikum, og overraskelsen var derfor stor da Ransve til Festspillutstillingen i Bergen to år senere presenterte noe ganske annet: store, dekorative flatemalerier med indianere, sikksakkfigurer og totempæler. Det tegneserieaktige formspåket signaliserte en orientering vekk fra den klassiserende, formsikre og ekspressive tradisjonen som Ransve hadde stått forankret i. Utviklingen ble de neste årene fulgt opp av abstrakte flatemalerier med geometriske former, harde kanter og ubrutte fargefelt. Ransves abstrakte bilder fra 1990-årene knytter an til en fornyet interesse for abstrakt maleri generelt, men hører til blant de mest reduserte: hvite striper og geometriske formasjoner mot store, svarte flater.

Ransves tegninger og grafiske arbeider følger i store trekk samme utvikling. Utstillingen Litografiske hoder (1972) bekreftet hans tegnetalent og evnen til å kombinere håndverksmessig virtuositet med konseptuell dybde. Utstillingen bestod av ansikter eller skulpturelle byster, manierte utgaver av renessansens og Edvard Munchs berømte portrettkunst.

Høsten 2000 arrangerte Museet for samtidskunst i Oslo en stor retrospektiv utstilling med Ransves arbeider. Mønstringen viste igjen en ny orientering, denne gangen mot et mer organisk og fluktuerende uttrykk. Spiraler, buktende konsentriske sirkler og andre urformer gikk igjen i utstillingens seneste malerier, der et suggestivt visuelt spill danner former med erotiske undertoner.

    Offentlig tilgjengelige arbeider

  • Representert i NG, MfS, Oslo kommunes kunstsamlinger, Lillehammer Kunstmuseum, TKM, Nordnorsk Kunstmuseum, Riksgalleriet

    Offentlig tilgjengelige lyd- eller billedpresentasjoner

  • Fjernsynsprogram om Bjørn Ransve, NRK 19.10.1983
  • E. Mærstad: “Blikk på Bjørn Ransves bilder”, i Kunst og kultur 1984, s. 194–210
  • P. Hougen: Bjørn Ransve, katalog Bergen kunstforening, Bergen 1985
  • P. Grøtvedt: Myte og modernitet, katalog Kunstnernes Hus, 1987
  • H. J. Brun: Ars Vita, longum breve?, katalog Kunstnernes Hus, 1987
  • Ø. Ustvedt: Figur og fragment. Bjørn Ransves malerier 1963–1986, mag.avh. UiO, 1994
  • A. Eckhoff: Bjørn Ransve, 2000