Maler. Foreldre: Metallarbeider (Egil) Asbjørn Carlsen (1918–95) og Randi Marie Trosdahl (1920–). Gift 2.9.1967 med høgskolelektor Marianne Karlsen (12.10.1945–), datter av biloppretter Sverre Karlsen (1916–89) og Gunvor Pedersen (1922–).

Billedkunstneren Bjørn Carlsen fremstår som en av sin generasjons mest originale norske malere, med motiver som gjerne er hentet fra fantasiens og de marerittpregede drømmers verden. Hans avbalanserte personlighet kan sies å stå i en viss kontrast til hans bilder, som bærer preg av å speile følelsesutladninger. Med sin reflekterte holdning til maleriets virkemidler, og særlig når det gjelder fargen, fremstår han også som en inspirerende formidler.

Carlsen fikk sin utdannelse på Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo under Finn Faaborg og Gert Jynge fra 1965 til 1967. Deretter gikk han på Statens kunstakademi i Oslo 1967–71 ved Maleriavdelingen under Aage Storstein og Alf-Jørgen Aas, og 1974–75 ved Grafikkavdelingen under Arne Malmedal.

Bjørn Carlsen begynte å gjøre seg gjeldende som maler omkring 1970. Han ble tidlig interessert i impresjonisme og post-impresjonisme, og hans forbilder var Vincent van Gogh og Paul Cézanne. Norske kunstnere som opptok ham var Lars Hertervig, August Cappelen, Edvard Munch, Arne Ekeland og Knut Rose. Hans figurative malerier kan også sees i lys av surrealisme og ekspresjonisme, og mot slutten av 1970-årene syntes de å være på linje med tidens nyekspresjonisme. Et kunstnerisk slektskap med den britiske maleren Francis Bacon nevnes gjerne i forbindelse med Carlsen.

Hans uttrykksform er fabulerende, med scener som befolkes av dukkeaktige, karikerte og ofte morbide skikkelser. Disse kan ligne på Donald Duck-figuren, og han går heller ikke av veien for å gi dem Hitlers trekk. Motivene kan være groteske i kretsingen om angst, sex og vold, men er samtidig preget av en absurd humor som virker forløsende. Tematikk og fremstillingsform er dermed sterkt personlig, men bildene kan likevel ikke sees bare som personlige og sjelelige utladninger. Oftest er det allmenne og eksistensielle forhold som gjenspeiler seg, men også konkrete problemstillinger kan spille inn, f.eks. forurensning, ressurssløsing, kommersialisme og populærkultur. Billedinnholdet fremheves av en kraftig og malerisk fargebruk, som røper kunstnerens koloristiske styrke. Ofte legges fargene på i gjennomskinnelige lag over hverandre, slik at en organisk helhetsvirking oppstår. Dette gir også bildene en skjønnhet som kan stå i kontrast til innholdet.

Carlsens utvikling preges av en stadig utdyping av virkemidlene. Blant hans tidlige arbeider kan nevnes Evig velvære fra 1970, der fargen får en passivisert, liggende figur til å sitre av liv. Død hund og Selvmord, begge fra 1978, fremstår som makabre scener, mens Ridende medisinmann fra det påfølgende året viser humoren. Med det suggestive Søkende i død sebra fra 1981 demonstrerte Carlsen sitt maleriske mesterskap, noe som også preger groteske fremstillinger som Kadaveret suges og Seksualsex, begge fra 1983. Av Donald-motivene kan nevnes Over og underverdenen fra 1987, mens det innholdsmessig sett problemfylte Konstruksjon for tilgivelse av Adolf Hitler fra 1988 tilhører hans malerisk sett mest storslåtte arbeider. 1990-årenes noe mer oppløste figurer innvarsles av malerier som Jaktscene fra 1990 foruten av Smerten og Sluttservice, begge fra 1993. Den monumentale utsmykningen Gjøken bygger rede (1996) i Juridisk fakultetsbibliotek ved Universitetet i Oslo preges også av stort samsvar mellom fremstillingsformen og innholdets kompleksitet.

Fra 1970 har Carlsen holdt en rekke markante utstillinger i inn- og utland. Hans separatutstillingsdebut var i Kunstnerforbundet i Oslo 1972, og han har senere hatt separatutstillinger bl.a. i Kunstnernes Hus i Oslo 1991 og i København 1994. Som medlem av Gruppe Zink har han stilt ut sammen med Bjørg Holene, Ulf Nilsen og Leonard Rickhard, bl.a. ved Festspillutstillingen i Bergens kunstforening 1983. Han har også deltatt på en rekke andre utstillinger, bl.a. var han med på vandreutstillingen Winterland til Atlanta, Tokyo, Barcelona, München og Lillehammer 1993–94.

Bjørn Carlsen er representert i en rekke offentlige samlinger, bl.a. i Nasjonalgalleriet og i Göteborgs Konstmuseum. Han har også utført utsmykninger i Asker Samfunnshus, i Holmlia skole og Juridisk fakultetsbibliotek i Oslo. I perioder har han vært lærer ved Statens håndverks- og kunstindustriskole og vikariert som professor ved Statens Kunstakademi. 1984–85 var han førsteamanuensis samme sted.

    Malerier

  • Evig velvære, 1970, Kunstnerforbundet, Oslo
  • Død hund, 1978, Astrup Fearnley Museet, Oslo
  • Selvmord, 1978, Astrup Fearnley Museet
  • Ridende medisinmann, 1979, Museet for Samtidskunst, Oslo
  • Søkende i død sebra, 1981, kunstners eie
  • Kadaveret suges, 1983, Museet for Samtidskunst
  • Seksualsex, 1983, Astrup Fearnley Museet
  • Evas Fødsel, 1985, Trøndelag Kunstgalleri, Trondheim
  • Over og underverdenen, 1987, Astrup Fearnley Museet
  • Konstruksjon for tilgivelse av Adolf Hitler, 1988, Museet for Samtidskunst
  • Jaktscene, 1990, Astrup Fearnley Museet
  • Smerten, 1993, Astrup Fearnley Museet
  • Sluttservice, 1993, Museet for Samtidskunst

    Utsmykninger

  • Sceneteppe til kinosal i Asker Samfunnshus, 1982
  • samlingssal i Holmlia skole, Oslo, 1984
  • Gjøken bygger rede, Juridisk fakultetsbibliotek, UiO, 1996
  • HEH 1994
  • K. Svendsen: biografi i NKL, bd. 1, 1982
  • G. Sørensen: “Bjørn Carlsen. Kolorist med særpreget motivkrets”, i Ku&K nr. 4/1983, s. 251–263
  • H.-J. Brun: Bjørn Carlsen. Bilder fra de siste ti år, utstillingskatalog, 1991
  • G. Opstad: Vinterland. Norske kunstnere skildrer vinteren, utstillingskatalog til vandreutstillingen Winterland, 1993
  • H. Koefoed: Bjørn Carlsen. Undring over tingenes tilstand 1995

    Kunstneriske portretter

  • Diverse selvportretter, hvorav ett fra 1965 er gjengitt i Ku&K nr. 4/1983, s. 251

    Fotografiske portretter

  • Portretter av Rolf M. Aagaard; gjengitt i H. Koefoed: Bjørn Carlsen. Undring over tingenes tilstand,, s. 2, 16, og 19