Offiser. Foreldre: Bruksbestyrer August Petter Ljungberg (1832–1915) og Berthea Enersdatter Lequamb (1845–92). Gift 14.1.1928 med hoffrøken Hedvig Beate Konow Søeberg (24.8.1901–8.11.1968), datter av konsul Thomas Konow Søeberg (1862–1917) og Beate Lorange (1879–1977). Svoger til Olav Kielland (1901–85).

Birger Ljungbergs historiske betydning er knyttet til hans stilling som forsvarsminister i Nygaardsvold-regjeringen 1939–41. Den alminnelige vurdering av hans innsats i denne tiden har vært overveiende negativ: Han fylte ikke den stilling han ble satt til i en kritisk tid.

Ljungberg tok examen artium i Fredrikstad 1903, gjennomgikk deretter Krigsskolen og ble premierløytnant 1906. Etter Den militære høyskole 1907–09 tjenestegjorde han ett år ved Smålenenes linjebataljon, før han 1911–12 tok permisjon for å delta i en ekspedisjon til den øvre del av Rio Pilcamayo i Argentina, med det formål å organisere et territorium for Matco- og Toba-indianere. Etter hjemkomsten tjenestegjorde han ved Telemarkens infanteriregiment nr. 3 1913–17, og 1919–30 var han sjef for 2. jegerkompani; fra 1918 var han dessuten lærer ved Infanteriets skyteskole og fra 1919 ved Krigsskolen. Han var sjef for Krigsskolen 1930–32, sjef for kommanderende generals adjutantstab 1934 og sjef for Østfold infanteriregiment og kommandant i Fredrikstad 1937–39. Ljungberg ble utnevnt til kaptein 1916, major 1932, oberstløytnant 1934, oberst 1937 og generalmajor 1942. Han var adjutant hos H.M. Kongen 1924–27.

Da forsvarsminister Fredrik Monsen i Nygaardsvolds arbeiderpartiregjering ble syk, måtte det i desember 1939 utnevnes en ny mann i stillingen, og Ljungberg ble valgt. Forsvarspolitikken var da blitt stadig viktigere, etter hvert som den internasjonale situasjonen tilspisset seg, og særlig etter at den annen verdenskrig brøt ut i september. De borgerlige partiene og offiserskorpset så med mistro på Arbeiderpartiets forsvarspolitikk på grunn av partiets antimilitaristiske fortid, som fortsatt preget deler av det. For å styrke tilliten gikk Nygaardsvold denne gangen utenfor Arbeiderpartiet og utnevnte en fagmilitær som forsvarsminister. Den mest aktuelle kandidaten ved siden av Ljungberg var Otto Ruge, men han ble oppfattet som for steil. Ljungberg blir til gjengjeld beskrevet som en elskverdig og beleven offiser, men nokså passiv og uten vilje og evne til å sette noe inn på sine saker. Han kom dessuten til å opptre svakt, fordi Nygaardsvold fortalte ham at forsvarsministeren bare skulle bekymre seg om det militære og ikke trengte bry seg med politikken, som de andre i regjeringen skulle ta seg av. I alle tilfelle måtte vel Ljungberg som offiser og høyremann føle seg nokså fremmed i en ren arbeiderpartiregjering.

Den sivile undersøkelseskommisjonen som ble nedsatt etter krigen, kritiserte Ljungberg for at han ikke tok alvorlig nok varslene om et tysk angrep i dagene før 9. april. Minst like sterk var kritikken av Ljungbergs opptreden selve angrepsdagen. Kommisjonen konkluderte med at regjeringen utenom forsvarsministeren trodde at den besluttet alminnelig og åpenlys mobilisering, mens vedtaket i virkeligheten gikk ut på at mobiliseringen skulle være delvis, ikke kunngjøres offentlig, og at første fremmøtedag ble satt til 11. april. Regjeringen som helhet ble kritisert for forvirringen omkring dette mobiliseringsvedtaket, men i tillegg ble kritikken rettet særskilt mot forsvarsministeren.

Senere historikere har dempet noe på samtidens kritikk. De såkalte “varslene” om det tyske angrepet inngikk i et komplisert informasjonsbilde som det ikke var så lett å tyde som man i ettertid har villet ha det til. Det hadde ikke noen hensikt å foreta mer enn delvis mobilisering, som var det som representerte hærens reelle styrke. Full mobilisering var urealistisk. De rigide mobiliseringsprosedyrene var dårlig tilpasset et kuppartet overfall som det tyske. Men ingen har gått så langt som til å hevde at Ljungberg opptrådte klokt, besluttsomt eller med kraft 9. april og dagene før.

Regjeringen stod svakt da den kom til London i juni 1940; spesielt svekket var utenriks- og forsvarsministeren, og det kom krav hjemmefra om at Ljungberg måtte gå av. Han hadde vanskelig for å opptre med myndighet i forsvarspolitikken, særlig når det gjaldt forholdet til britene og hva som var norsk politikk med hensyn til militær aktivitet rettet mot det okkuperte Norge. Da det november 1941 ble bestemt at Ljungberg skulle reise til USA, var det innledningen til en avskjed som ble endelig formalisert 20. mars 1942. Han tilbrakte resten av krigen som militærattaché i USA og Canada. Etter krigen gikk han ut av aktiv tjeneste 1946 og fikk avskjed i nåde 1949.

Birger Ljungberg var formann i Oslo Militære Samfund 1936–37. Han var ridder av Dannebrogordenen og Finlands Vita Ros og innehaver av Haakon VIIs 70-årsmedalje.

  • Lærebok i infanterivåben, 1932
  • Den norske regjerings virksomhet fra 9 april 1940 til 22 juni 1945. Departementenes meldinger, bd. 4: Forsvarsdepartementet, 1948
  • Stud. 1903, 1928
  • Barth, 1930
  • Innstilling fra Undersøkelseskommisjonen av 1945. I. Utenriks- og forsvarspolitikk under regjeringen Nygaardsvold til 7. juni 1940, 1946
  • T. Lie: Med England i ildlinjen 1940–42, 1956
  • HEH 1964
  • O. Riste: 1940–42: Prøvetid, bd. 1 i d.s.: “London-regjeringa”. Norge i krigsalliansen 1940–1945, 1973
  • R. Hobson og T. Kristiansen: Total krig, nøytralitet og politisk splittelse 1905–1940, bd. 3 i Norsk forsvarshistorie, Bergen 2001