Politiker og offiser. Foreldre: Kemner Olaus Olsen (1834–97) og Sofie Hansen (1851–1934). Gift 1902 med Ragna Abigael Vogt Stang (15.9.1881–16.7.1972), datter av godseier Andreas Stang (1842–1923) og Ragna Abigael Vogt (1856–1957). Navneendring til Braadland 1901.

Birger Braadland var utenriksminister i Kolstads og Hundseids regjeringer i begynnelsen av 1930-årene og leder av delegasjonen til Folkeforbundets råd i Genève.

Birger Olsen vokste opp i et middelklassehjem i Fredrikshald (Halden), hvor faren var kemner. Etter hans død tok Birger og moren navnet Braadland etter farens barndomshjem på Braadlandskansen ved Fredriksten festning.

Braadland tok examen artium 1897 og startet deretter på en militær løpebane. Han tok eksamen ved Krigsskolens øverste avdeling 1900 og ble uteksaminert fra Den militære høyskole 1903. Etter et kortere studieopphold i Frankrike var han 1905–06 aspirant i generalstaben og fikk kapteins grad 1911. Braadland var adjutant hos kong Haakon 7 i årene 1915–18, men tok 1919 avskjed som fastlønnet offiser. Han ble forfremmet til ulønnet major 1930.

1904 overtok Braadland skogeiendommen Torgalsbøen i Idd fra sin svigerfar og begynte med skogsdrift. 1908 kjøpte han også naboeiendommen Ør og eide dermed 27 000 dekar skog. Da han avsluttet sin aktive militære karriere, bosatte han seg på Ør.

I perioden 1914–22 var Braadland medlem av Idd herredsstyre og formannskap og hadde en rekke andre kommunale verv. Han hadde først tilhørighet i partiet Høyre, men ble i 1920-årene medlem av Bondepartiet.

Birger Braadland var et ubeskrevet blad i rikspolitikken da han ble bedt om å overta posten som utenriksminister i Peder Kolstads bondepartiregjering i mai 1931. Han var neppe førstevalget til stillingen som utenriksminister, men Bondepartiet hadde få politikere og diplomater med bred utenrikspolitisk erfaring i sine rekker, og Braadlands militære bakgrunn borget trolig for en viss utenrikspolitisk innsikt. Dessuten var han relativt språkmektig og hadde et elskverdig og vinnende vesen og evne til å komme overens med andre mennesker.

Som utenriksminister var Braadland lite synlig på den hjemlige politiske arena. I lange perioder oppholdt han seg i Genève, der han 1931–32 ledet delegasjonen til Folkeforbundets råd. Han var også formann i delegasjonen til avrustningskonferansen 1932. I Grønlandssaken, som var den store utenrikspolitiske utfordringen for Norge i begynnelsen av 1930-årene, hørte Braadland til de mer moderate. Sammen med statsminister Kolstad stod han for en legalistisk og forhandlingsorientert linje i striden med Danmark. Den harde okkupasjonslinjen som grønlandsaktivistene i og utenfor regjeringen var talsmenn for, tiltalte ikke den mer diplomatisk anlagte utenriksministeren. Da den private okkupasjonen på Øst-Grønland i juni 1931 var et faktum, forsøkte Kolstad/Braadland-fløyen i regjeringen å unngå statlig okkupasjon gjennom et nytt forhandlingsutspill overfor Danmark. Da dette mislyktes, ble presset fra regjeringskolleger, parti og grønlandsaktivistisk opinion så sterkt at også disse fant at en norsk okkupasjonserklæring var nødvendig.

I en regjering som tidvis led under store politiske sprik, var utenriksminister Braadland svært lojal mot sin regjeringssjef, først Kolstad og senere Jens Hundseid, som overtok som statsminister da Kolstad døde i mars 1932. I den alvorlige personkonflikten mellom Hundseid og forsvarsminister Vidkun Quisling høsten 1932 mente Braadland, i likhet med statsministeren, at Quisling burde skiftes ut. Da det av politiske grunner ikke var mulig å bli kvitt Quisling, spilte utenriksministeren en sentral rolle ved utformingen av den kompromissløsningen som ble funnet. I perioder da Kolstad var syk, og dagene før Hundseid tiltrådte, fungerte Braadland som statsminister.

Da Hundseid-regjeringen falt i mars 1933, fortsatte Braadland som medlem av Folkeforbundets råd i til utgangen av 1934. Høsten 1933 ble han valgt inn på Stortinget fra Østfold, og satt der 1934–36. 1937–45 var han vararepresentant.

Braadland var medlem av Nobelkomiteen 1937–48. Fra 1936 til 1957 var han fast representant i Hvalrådet. Han var medlem av representantskapet i Norges Bank 1936–53, fra 1947 som formann. 1939 kom han inn i representantskapet for Industribanken. Han hadde interesse for økonomiske og statsfinansielle spørsmål, og utgav 1945 boken Fra krig til fred om økonomiske og finansielle problemer i etterkrigstiden.

Med sin bakgrunn som skogeier var Birger Braadland aktivt engasjert innenfor norsk skogbruksnæring og skogindustri. Han var formann i Østfold skogselskap 1925–50, mangeårig medlem av styret i Det Norske Skogselskap og formann i representantskapet der 1949–50. 1938–51 var han styremedlem og varaformann i A/S Borregaard.

Braadland hadde storkors av den luxembourgske Eikekroneorden og den portugisiske Kristusorden og var ridder av flere andre utenlandske ordener.

Sine eldre dager tilbrakte Birger Braadland på gården Ør, der han både dyrket sine musikalske interesser og drev et aktivt friluftsliv. Han døde 1966, 87 år gammel. Hans urne er nedsatt på familiegravstedet på Os gravlund i Halden.

  • Fra krig til fred – Økonomiske og finansielle etterkrigsproblemer, 1945
  • B. K. Barth: Norges militære embedsmenn 1929, 1930
  • A. Bjørnberg: Parlamentarismens utveckling i Norge efter 1905, Uppsala 1939
  • biografi i Haffner, bd. 1, 1949
  • S. Hartmann: Fører uten folk, 1959
  • T. og U. Stang: Den fredrikhaldske slekt Stang, 1959
  • A. Lindboe: Fra de urolige tredveårene, 1965
  • B. V. Gabrielsen: Menn og politikk. Senterpartiet 1920–1970, 1970
  • I. Blom: Nasjonal reisning. Pressgruppepolitikk i Grønlandspørsmålet 1921–1931, bd. 2, 1972
  • H. F. Dahl: Vidkun Quisling. En fører blir til, 1991