Maler og tegner. Foreldre: Gårdbruker og skredder Bernt Larsen Tunold (1826–82) og Berthe Olsdatter Grofse (1833–1927). Gift 26.2.1920 i Gloppen med Edel Kirsten Prøitz (14.12.1893–31.5.1974), datter av skipsmegler Petter Johnsen Prøitz (1860–1908) og Anna Elisabeth Gøhrling (1864–1917).

Bernt Tunold malte fra Vestlandet, og hans frodiggrønne malerier har på mange måter bidratt til å forme vår opplevelse av landsdelens spesifikke kultur og natur. Han malte de senere år også stilleben, interiører og portretter.

Tunold hadde en nøysom oppvekst på et småbruk på øya Selja i Nordfjord. Han var nest yngst av 9 søsken. 18 år gammel begynte han på underoffiserskolen i Bergen. Der gikk han 1895–97 og lærte frihåndstegning, ervervet en pen håndskrift og fikk senere arbeid som sekretær hos en dommer i Bergen. Gjennom bondeungdomslaget Ervingen og Vestmannalaget fikk han kontakt med maleren Olav Rusti og folk som var glødende opptatt av å bevare bygdekulturen, et engasjement som også ble Tunolds.

Han var elev ved Asor Hansens malerskole 1901–03 og fikk tegneundervisning hos Olav Rusti 1906–08. Noen av hans første tegninger er av klosterruinen på Selja og portretter, bl.a. av moren. Det var naturinntrykkene på Selja som frigjorde ham som kunstner. Han søkte å fange naturstemningen ved de skiftende værforhold, helst med regn, fuktig vær og dis, som sløret og visket ut naturformene og fremhevet landskapets saftiggrønne frodighet.

På utstillinger i Bergen møtte Tunold samtidskunsten både fra Norge og ute i Europa, uten at det modernistiske formspråk påvirket hans eget uttrykk. Han skrev kunstanmeldelser og artikler i Gula Tidend og deltok på vårutstillinger i Bergens kunstforening.

På vårutstillingen 1908 ble møtet med Nikolai Astrups bilder en sterk opplevelse. Tunolds Vår i Selje fra 1908 minner i komposisjon meget om flere av Astrups malerier, samtidig som han allerede samme år maler Djupdalen i Selje, skildret i lett regnvær, med varianter av grønt og uten de astrupske effekter. Det kan diskuteres hvor mye Tunold lot seg påvirke av Astrup – eller om de begge bare malte det samme særegne landskapet under de samme værforhold. De nevnes imidlertid ofte sammen som vestlandsmalerne.

1911 stilte Tunold ut separat i Kunstnerforbundet i Kristiania og ble godt mottatt av kritikerne. Man sammenlignet ham med Astrup, men fremhevet Tunold som “kanskje en finere, mer sensibel Begavelse”. Viktig for Tunold var at han også solgte bra fra utstillingen – hans økonomi var alltid elendig. Det var sjelden han drog til hovedstaden, og han kom seg aldri utenlands. Han begynte å reise rundt på Vestlandet på jakt etter bortgjemte bygdetun og nye naturutsnitt. 1912 drog han også nordover til Vesterålen. 1916 kjøpte han en røykstue på det gamle Ommedalstunet i Hyen i Nordfjord og malte hverdagsskildringer med steile fjell over de gamle stuer, skildret uten nasjonalromantiske overtoner.

Tunold betraktet seg delvis som folkeminnegransker. Han mislikte sterkt den forandring han så ute på bygdene og fryktet et kulturelt forfall. Han registrerte ikke bare gjenstander og mønstre på sølv og treskurd, men samlet også på historier, folkeviser og gamle salmer. Han averterte etter sekretærhjelp, og Edel Prøitz kom opp fra Fredrikstad. De giftet seg og fikk sitt første barn i Hyen.

1920 ønsket Tunold å flytte røykstuen til bygslet tomt på Selja, men prosjektet strandet på pengemangel, og familien måtte flytte til en av søstrene i Bergen. Utover i 1920-årene ble Tunolds bilder populære blant en engere krets, men det var nedgangstider, og med en voksende familie å forsørge hendte det ofte at han måtte fallby sine malerier på byens kontorer og kafeer. Han betalte også ofte sine opphold på bygdene med bilder.

De siste 25 år av sitt liv malte Tunold også portretter, stilleben og interiører, bl.a. en serie fra to smier i Bergen og fra familiens siste hjem i Vaskerelven, preget av Tunolds samling av gjenstander fra vestlandsbygdene. Flere av disse maleriene er fullt på høyde med hans beste bilder fra tidlige år. Han malte også altertavlen i Fjærland kirke og flere bilder fra kirkeinteriører, bl.a. fra Mariakirken, gamle Gimmestad kirke og den rikt dekorerte Stordalen kirke.

Selv om Tunold bodde i Bergen det meste av sitt voksne liv, følte han seg alltid som innflytter. Hans mange selvportretter antyder en alvorlig og følsom grubler, og i perioder ble han også betraktet som litt av en original, men blant familie og venner var han en lun og selvironisk humorist. 1998 ble Galleri Bernt Tunold åpnet i Hyen i Sogn og Fjordane.

    Et utvalg

  • Vår i Selje, 1908
  • Djupdalen i Selje, ant. 1908, NG
  • Sommer, Selje, 1910, BKM
  • Fra Selje, 1910–12, NG
  • Vinter i Sigerfjord, 1913, BKM
  • Gamle hus i Hyen, 1917–18, BKM
  • altertavle, 1931–32, Fjærland kirke, Sogn
  • Interiør i lampelys, 1941, p.e.
  • Atelieret, 1941, p.e
  • O. Thue, biografi i NBL1, bd. 17, 1975
  • W. Stabell i Ku&K 1977, s. 197–260
  • O. Thue og S. R. Thue: biografi i NKL, bd. 4, 1986 (med bibliografi)
  • E. Wig: Bernt Tunold, Bergen 1991
  • K. Berg (red.): Norges malerkunst, 1993, s. 122–124
  • En rekke selvportretter er gjengitt i E. Wig: Bernt Tunold, Bergen 1991