Geistlig og salmedikter. Foreldre: Gårdbruker og fisker Andreas Olsen Støylen (1812–74) og Margrete Helgesdatter Bringsvor (1821–89). Gift 14.8.1890 i Bergen med Kamilla Karoline Heiberg (13.1.1869–14.3.1957), datter av kjøpmann Andreas Severin Heiberg (1820–76) og Else Catharina Reusch Faye (1827–1921). Far til Kaare Støylen (1909–89); svoger til Georg Sverdrup (1848–1907).

Bernt Støylen må regnes som en av de betydeligste kirkemenn i Norge i de første tiår av 1900-tallet. Hans innsats som salmedikter, praktisk teolog og biskop er neppe blitt tilstrekkelig påaktet i samtid og ettertid. Med sin oppvekst på Sunnmøre fikk han tidlig sans for det nynorske språk, som han etter hvert kom til å nytte både muntlig og skriftlig. Han utviklet en djerv, folkelig stil, som kan spores i hans arbeid med den nynorske salmeboken og i hans prekener og foredrag.

Støylen vokste opp på Kvamsøy lengst sørvest på Sunnmøre. Etter skolegang i hjembygda gikk han på lærerseminaret i Volda og tok eksamen der 1875. Etter en tid som huslærer fortsatte han utdannelsen på Maribogadens latinskole i Christiania og tok examen artium 1879. Deretter begynte han på teologistudiet ved universitetet og ble cand.theol. 1885. På denne tiden var Gustav Jensen lærer i praktisk teologi, og Støylens håndskrevne referater fra forelesningene i de praktisk-teologiske disipliner har nok lagt grunnen for hans egen undervisning i disse fag senere.

Støylen var personellkapellan i Johannes menighet i Bergen 1887–90 og deretter sjømannsprest i Cardiff til 1895. Før utreisen til Cardiff giftet han seg med Kamilla Heiberg, og de to skapte et åpent og godt miljø for sjøfolk og andre.

1895 ble Støylen ansatt som styrer ved den nyopprettede lærerskolen på Notodden. Det var norskdom og kristendom som preget arbeidet ved skolen. Støylen hadde med seg en sterk religiøs arv fra barndomshjemmet og fra en vekkelse han opplevde i sin ungdom. Men han falt ikke inn i det pietistiske mønster som preget mange av dem som stod bak lærerskoleprosjektet på Notodden. Han var opptatt av de allmennmenneskelige trekk i det nasjonale. Dette viste seg i hans utgivelse av Barnerim og leikar (1899). Interessen for folkeminnesamling hadde han bl.a. fått i møte med Moltke Moe. Støylen hadde samlet rim på sine lange prekenferder for indremisjonen som ung prest og fortsatte med innhenting av nye rim på Notodden. Senere kom mye av dette stoffet inn i Nordahl Rolfsens leseverk for skolen.

Denne interessen danner grunnlaget for Støylens omfattende arbeid for å få frem nynorsk salme- og sangmateriale, en sak som for alvor var blitt satt på dagsordenen da Elias Blix' salmer ble godkjent til kirkebruk fra 1892. Støylens egen produksjon av salmer er betydelig. Oppmuntret av sin venn Anders Hovden, og etter henvendelse fra Prestemållaget, tok Støylen for alvor fatt med å dikte og samle nynorske salmer. Allerede 1906 utgav han samlingen Songbok for sundagsskule og uppbyggjingsmøte med 241 nummer. 1924 ble han sammen med Peter Hognestad og Anders Hovden med i den komiteen departementet oppnevnte for å forberede en egen nynorsk salmebok, og han ble formann og drivkraft i dette arbeidet. Nynorsk Salmebok ble godkjent av departementet desember 1925, etter en rekordrask saksbehandling. Bernt Støylen står for 62 av salmene her. Særlig hans oversettelser rager høyt.

Støylen var tidlig blitt en markant skikkelse i det kirkelige landskap, og større vingefang fikk han da han høsten 1902 ble ansatt som hovedlærer (fra 1909 professor) ved Universitetets praktisk-teologiske seminar og semesteret etter begynte å undervise de kommende prester i praktisk teologi. Det vitner om stor arbeidskraft at han i løpet av de par første årene utarbeidet omfattende håndskrevne utkast til forelesninger i alle de praktisk-teologiske disipliner. Her viser han en viss avhengighet av Gustav Jensen, men utvikler også en selvstendig forståelse av kirken og det kirkelige embete. Hans hovedtese er at kirken selv, som gudstjenestefeirende menighet, er subjekt for alt kirkens arbeid, og at legfolket derfor har en viktig rolle ved siden av og sammen med presten. I arbeidet med kirkens liturgier spilte han en viktig rolle.

Støylens innsikter kom godt med da han 1908 ble oppnevnt som medlem i den store Kirkekommisjonen, som i løpet av vel tre år leverte en rekke store betenkninger, bl.a. om kirkeforfatningen. Støylen selv skrev mindretallsinnstillingen, som argumenterte for en selvstendiggjøring av Den norske kirke, med etableringen av et Kirkemøte som øverste organ.

Støylen ble utnevnt til biskop i Kristiansand 1913, og han stod i embetet til 1930. Hans bispegjerning var preget av energiske visitaser, ryddig administrasjon og personlig omsorg for menigheter og prester. I kirkeretten var han bevandret som få i samtiden. Hans prekener var tydelig disponert, med enkel og direkte språkbruk som appellerte sterkt til tilhørerne. Det var en Kristus-orientert, bibelsk og bekjennelsestro forkynnelse han formidlet fra prekestolen. Men han var også kulturåpen og romslig. En samling av Støylens taler ved preste- og bispevigsler viser hans klare pastorale profil og evangeliske sikte.

En ubehagelig overraskelse fikk Støylen da indremisjonshøvdingen professor Ole Hallesby nektet alt samarbeid med ham, etter at han 1923 hadde vigslet den liberale teolog Jens Gleditsch til biskop i Trondheim. Det var en omstridt utnevnelse, som departementet begrunnet med at det måtte være plass i kirken for den retning som Gleditsch tilhørte. Den nylig tiltrådte biskop i Kristiania, Johan Lunde, hadde unnslått seg fra å forestå vigslingen, som tradisjonen tilla Kristiania biskop. Støylen, som året før, i egenskap av eldste biskop, hadde vigslet de nye biskoper til Kristiania og Hamar, ble igjen forespurt, og han foretok handlingen etter å ha fått tilsagn om at Gleditsch ville holde seg til kirkens bekjennelse i sin embetsførsel. Dette førte til at Støylen ble boikottet av Indremisjonen og stemplet som en som bygde bro til de liberale. Støylen opplevde dette som høyst urettferdig og kom aldri helt over den urett han mente var begått mot ham.

Men sin bispegjerning førte han videre med troskap og iver. Da Stavanger bispedømme ble utskilt fra Kristiansand 1925, vigslet han den første biskop i det nyopprettede bispedømmet, J. C. Petersen.

Bernt Støylen var opptatt av målsak og avholdssak, men også av internasjonalt fredsarbeid. 1910 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

    Et utvalg

  • Norske Døbenavne med deres Betydning og Oprindelse, 1887
  • Norske barnerim med leikar og tonar, 1899
  • Læsestykker paa landsmaal. Tillæg til Nordahl Rolfsens læsebog for folkeskolen, 2den, 3dje og 4de del (sm.m. N. Rolfsen), 1902 (og senere utg.)
  • Songbok for sundagsskule og uppbyggjingsmøte, 1906
  • Lesebok for folkeskulen, 4 bd. (sm.m. N. Rolfsen), 1907–11 (og senere utg.)
  • Revidert utkast til forfatningslov for den norske evangelisk-lutherske folkekirke, 1908
  • ABC – mi fyrste bok (sm.m. K. Grude Koht), 1909 (og senere utg.)
  • Hjælpebok for bibellæsere, 1914
  • overs. Barnabas' brev, Kristiansand 1917 (ny utg. Tromsø 1997)
  • Revidert utkast til alterbok for den norske kirke, Kristiansand 1917
  • Salmar og aandelege songar, Bergen 1920
  • Register over lover, retterbøter, resolusjoner og skrivelser m.v. for den norske kirke, 1923
  • Nynorsk salmebok for kyrkja og heim og møte (sm.m. P. Hognestad og A. Hovden), Bergen 1925
  • Utgreiding um nynorsk salmebok, Bergen 1926
  • Tilbed og ten herren! Vigsletalar, Bergen 1928
  • Livet med Gud. Preikor til 3. tekstrekkja, Bergen 1934
  • Guds fotspor i folkenes liv. Kristendommens stilling til buddhismen, 1935
  • Kom til Kristus. Preikor til 2. tekstrekkja for alle sundagar og helgedagar, Bergen (posthumt) 1938
  • Stud. 1885, 1910, 1935
  • HEH 1934
  • R. Bolling: Bernt Støylen, 1951
  • H. Blom Svendsen: Norsk salmesang, bd. 3, 1955, s. 103–140
  • R. Bolling: biografi i NBL1, bd. 15, 1966
  • K. Støylen: “Bernt Støylen – folkeminnesamlar”, utrykt manskript, u.å