Arkitekt. Foreldre: Høyesterettsadvokat Axel Heiberg (1875–1952) og Ragnhild Krohg (1879–1947). Gift 1935 med legesekretær Halldis Rollang (4.10.1910–1992), datter av lektor Johan Peter Pedersen (1864–1941) og Astrid Møller (1873–1921). Brorsønn av Eivind Heiberg (1870–1939); tremenning av Hans Heiberg (1904–78) og Kirsten Heiberg (1907–76).

Bernt Heiberg var en markant skikkelse i det norske arkitektmiljø gjennom størstedelen av 1900-tallet.

Heiberg vokste opp i Kristiania. Etter examen artium 1927 studerte han ved NTH i Trondheim og tok eksamen på arkitektlinjen 1932. Mens han enda var student, fikk han 1930 assistentstilling hos osloarkitektene Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas. Her var han til 1932, da han begynte hos Finn Bryn og Johan Ellefsen, der han bl.a. var med på utbyggingen av det nye universitetsanlegget på Blindern. 1936 tok han en ny assistentstilling, denne gang hos F. S. Platou, hvor han ble til 1940. Samme år opprettet han eget arkitektkontor i Oslo. 1947 gikk han inn i arkitektfellesskap med den eneste norske Bauhaus-utdannede arkitekt, Ola Mørk Sandvik. De to samarbeidet til 1968.

Heiberg tegnet en rekke eneboliger og villaer, men hele livet banket hans hjerte for sosial boligbygging. Sammen med Mørk Sandvik gjorde han flere forslag til boliger for OBOS. Det mest kjente boligområdet de to arkitektpartnerne fikk oppført, er rekkehus for Kreditkassens og Den norske Creditbanks boligbyggelag på Bjørnsletta i Oslo (1953). I disse boligene skinner arkitektenes funksjonalistiske idealer igjennom: Bygningskroppens forenklede geometri og rene fasader er uttrykk for en rasjonell, ressursvennlig arkitekturfilosofi, der “gode boliger for alle” står i sentrum. På samme måte er Bernt Heibergs virksomhet som interiørarkitekt preget av en nøktern holdning, der en brukervennlig form kombinert med materialer av god kvalitet har vært det høyeste mål.

Blant andre arbeider Heiberg og Mørk Sandvik gjorde sammen, er barnehage for Dalen Portland i Brevik, Grand Hotel på Rjukan og ny hovedbygning på Eidsvold Værk. Til deres hovedverk regnes Utenriksdepartementet i Victoria Terrasse i Oslo, som er en dristig modernistisk fløy lagt inn til den gamle bebyggelsen fra 1890. Rasterfasaden i betong og glass tar opp i seg den vertikale rytmen fra den eldre bygningsmassen og skaper en livlig plassvegg mot 7. juni-plassen og Slottsparken. Døves kirke på Fagerborg i Oslo er likeledes et betydelig arbeid i arkitektenes produksjon.

Heiberg var også ansvarlig for en rekke ombygninger og innredninger, i Oslo bl.a. restauranten Annen Etage og andre deler av Hotel Continental, hovedekspedisjon for Den norske Creditbank og bankmuseum for Kreditkassen. Ved siden av å drive privatpraksis markerte han seg som pedagog ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, hvor han var overlærer og avdelingsleder 1957–79. Han ble også ofte hentet inn som sensor i byggekunst ved NTH.

Helt fra studiedagene var Heiberg en ivrig forsvarer av funksjonalismen, som han mente var “arkitektur for levende mennesker” og fremtidens gjeldende arkitekturstil. Hans artikler om modernistisk form og smakstendenser er fremdeles pensum for forskere som arbeider med etterkrigsmodernismens stilproblemer. På sine eldre dager var han en hyppig foreleser ved høyskoler og universiteter for å formidle historiske perspektiver og synspunkter på modernistisk arkitektur.

I løpet av sin lange yrkeskarriere innehadde Heiberg en rekke verv i ulike organisasjoner. Han var formann i Oslo Arkitektforening 1950–52, president i Landsforeningen Norsk Brukskunst 1956–61, formann i Nasjonalgalleriets råd 1967–78 og i styret der 1978–81. Hans virke som mangeårig forkjemper for fortidsminnevern har gitt gjenklang i bevaringskretser, og han var formann i Fortidsminneforeningen 1961–71. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1980 og var ridder av den franske Æreslegionen.

Bernt Heiberg var en frittalende debattant, som ikke vek unna konfrontasjoner med eldre fagfeller. Da den tsjekkiske arkitekten Jan Reiner kom til Norge 1935 og ble nektet arbeidstillatelse av Norske Arkitekters Landsforbund, gikk Heiberg sammen med Ove Bang i bresjen for å danne organisasjonen Fritt arkitektlag. Han var også viden kjent som skribent, fagforfatter og ikke minst som festtaler. Hans studentviser er sunget i mange år, og han var medstifter av Visens Venner og formann der 1949–50.

  • Fullstendig verkliste i NKL, bd. 2, 1983, s. 145–146

    Trykt materiale (et utvalg)

  • Slik vil vi bo. Kunsten å innrede et hjem praktisk, billig og vakkert, 1935
  • Fremtid for fortiden. Fortidsvern i 125 år (red. sm.m. A. Berg og E. Sinding-Larsen), FMF Årbok 1969, 1969
  • Hvor ble det av mine røtter?, i Byminner nr. 4/1989, s. 10–16

    Bygninger, sm.m. O. M. Sandvik (et utvalg)

  • Barnehage for Dalen Portland Cementfabrik, Brevik, 1948
  • kjede- og rekkehus for Kreditkassens og Den norske Creditbanks boligbyggelag, Bjørnsletta, Oslo, 1953
  • Grand Hotel, Rjukan, 1956
  • hovedbygning på Eidsvold Værk, Eidsvoll, 1958–71
  • Utenriksdepartementet, 7. juni-plassen 1, Oslo, 1962
  • Døves kirke, Fagerborggata 12, Oslo, 1970–75
  • Stud. 1927, 1952
  • E. Sandvik: OBOS. 50 år for tryggere hjem, 1980
  • E. Seip: biografi i NKL, bd. 2, 1983
  • O. D. Bruun: Arkitektur i Oslo, 1999
  • P. H. Engh: OBOS 1929–1999 70 år, 1999
  • art. i Byggekunst og Arkitektnytt 1935–83
  • samtale med Bernt Heiberg (2000)