Forfatter. Foreldre: Kjøpmann Christian Friedrich Gottlieb Herre (1769–1843) og Marie Christine Haagensen. Ugift. Svoger av Henrik Heltberg (1806–73).

Bernhard Herre var en pioner innenfor den litterære skildring av østnorsk landskap. Med sin intime kjennskap til skogsområdene omkring Christiania var han som en av de første i stand til å levendegjøre og poetisere de øde traktene i Nordmarka og på Krokskogen. Hans forfatterskap er begrenset, men har beholdt sin friskhet og sin sansemettede virkelighetstroskap.

Familien flyttet til Christiania kort tid etter Bernhards fødsel, og kjøpmann Herre slo seg opp der og ble velstående. Bernhard fikk 1829 J. S. Welhaven som privatlærer. Han så opp til den intellektuelt overlegne Welhaven med en selvutslettende beundring. Herre-familien var omgangsvenner med familien Wergeland, og når Camilla Wergeland kom på Christiania-besøk, bodde hun hos familien Herre. Bernhard ble forelsket i den ett år yngre skjønnheten fra Eidsvoll, men forstod at han var uten sjanse da Welhaven ble hennes store kjærlighet. Skuffet gikk han opp i rollen som den uselviske budbærer mellom de to, han gikk med brev, han arrangerte møter. “Bernhard […] er bleven from og ædel som en Due siden han flyver mellem Dem og Deres Johan W.,” skriver Welhaven til Camilla (1835).

Bernhard Herre opplevde også andre sorger. Han gav opp å bli student og tok 1834 den enklere preliminæreksamen. Samme år gikk faren konkurs, og Bernhard måtte skaffe seg et levebrød. Han fikk en stilling som kopist hos Diskonteringskommisjonens kasserer under Finansdepartementet. Det var et monotont og kjedsommelig arbeid, og Herre med sitt kunstnersinn led under savnet av rommeligere livsvilkår.

Han fant trøst for melankolien i ensomme jaktturer i byens omegn. Utstyrt med sin bøsse og sine hunder, enten de het Falkøie, Coquette, Feiom eller Klinge, streifet han gjennom områder som bare hadde vært kjent av tømmerhuggere og seterfolk. Han ble venn med P. Chr. Asbjørnsen, som han prøvde å hjelpe under innsamlingen av sagn og eventyr. Herre skal først ha skrevet en novelle som ikke ble offentliggjort, men takket være bekjentskapet med kretsen omkring Camilla og Peter Jonas Collett fikk han trykt sine skisser fra marka. De kom 1841 anonymt på trykk i Den Constitutionelle: Sæterpigen og Jægeren (31.3.), Fostertiden (6.6.) og Krogkleven (10.10.). Det var alt han selv publiserte.

Bernhard Herre døde ved et vådeskudd i Nordmarka, og etter hans død tok Welhaven og Asbjørnsen seg av hans etterlatte papirer og fikk utgitt En Jægers Erindringer i desember 1849. Her er skissene I Nordmarken og Skovene kommet til og den langt svakere novellen Carl, som Welhaven skrev om og forkortet. Det er mulig å skimte Welhaven, Camilla og Bernhard Herre selv som modeller for personene. Welhaven og Asbjørnsen foretok en viss korreksjon av stilen i skogskildringene; de skal ha dempet folkelige og lokale uttrykk.

En Jægers Erindringer har vært regnet som et utslag av nasjonalromantikken. Dette er ikke helt korrekt. Nasjonalromantikkens yndige, smektende seterpiker er hos Herre robuste arbeidsmennesker, og romantikkens naturmytiske vesener er så godt som fraværende. Riktigere er det å kalle Herres forfatterskap en tilnærmet “poetisk realisme”. I større avsnitt speiler skildringen hans “Tungsindighed”: øde myrstrekninger eller dyster skog. Men han kan også opptre som kolorist, som i skildringen av lysbrytningene over Krokkleiva. Hans intimt sansede virkelighetsinntrykk gir hans verk gjenkjennelsens glede, og En Jægers Erindringer er blitt en klassiker. Den er kommet i stadig nye utgaver, sist 1997.

  • Sæterpigen og Jægeren, 1841
  • Fostertiden, 1841
  • Krogkleven, 1841
  • En Jægers Erindringer, 1849
  • Biografi i NFL,bd. 2, 1888
  • F. Paasche: Norges litteratur. Fra 1814 til 1850-aarene, bd. 3 i NLH/Bull, 1932, s. 519–520
  • L. Amundsen: biografi i NBL, bd. 6, 1934
  • NLH/Beyer, bd. 2, 1974, s. 283
  • R. N. Nettum: etterord i En Jægers Erindringer,1997

    Kunstneriske portretter

  • Litografi gjengitt i NLH/Beyer (se ovenfor, avsnittet Kilder)