Sanger (mezzosopran). Foreldre: Forfatter Bjørnstjerne Martinius Bjørnson (1832–1910) og Karoline Reimers (1835–1934; se Karoline Bjørnson). Gift 11.10.1892 med forfatter, diplomat og politiker Sigurd Ibsen (1859–1930). Mor til Tancred Ibsen (1893–1978).

Sangerinnen Bergliot Ibsen stod som Bjørnsons datter og Ibsens svigerdatter våre største diktere svært nær, og i sin sangkunst fikk hun et helt spesielt forhold til ordet og den poetiske stemning i de sanger hun formidlet.

“Kære Bergliot, det 'at synge med ånd' beror ikke alene på, at en selv har 'ånd', har den poetiske forklarings-ævne av ord og musik, det beror på, at han (eller hun) har arbejdet.” Dette skrev Bjørnstjerne Bjørnson januar 1889 til sin datter da hun debuterte i Paris. Farens brev til henne i studietiden (utgitt 1911) viser en sterk omsorg og interesse for datterens kunstneriske utvikling. Selv om han presiserte at hun ikke hadde noen virtuositetens arv i seg, hadde han stor tro på hennes talent. Han rådet henne til å utvikle både sine tekniske ferdigheter og sin egen personlighet i utøvelsen: “Jo oftere du på den måde har gjennemglødet dig selv, jo sannere gjør du det til sist.” Bergliot fulgte sin fars råd, og utviklet en i utgangspunktet ganske liten stemme stadig videre til hun ved Bjørnsons 100-års-jubileum, selv 63 år gammel, stod “i full kunstnerisk kraft, så vi gjennem henne kan komme i kontakt med det evig Bjørnsonske” (Urd 1932).

Bergliot Bjørnson ble født i Christiania, bodde to år i Roma og flyttet til Aulestad seks år gammel. Da hun var 13, bar det til Paris, og da Bjørnson-familien reiste hjem igjen fem år senere, ble Bergliot igjen for å studere sang med fru Lürig, senere Mathilde Marchesi, en av Europas aller fremste sangpedagoger. Etter fire års utdannelse turnerte hun i Norge og Danmark, dels sammen med sin far, og med stor suksess. 1897 anbefalte Revyens redaktør henne slik for bergenserne: “Hun sang pariserstøvet av os alle. Hun bragte os en hilsen fra Norge, fjeldfrisk og lurklingende. Og alle følte vi at hun var en datter af Norge og af sin far.” Kanskje var det nødvendig å minne om det norske for en sangerinne som hadde levd halve sin barndom og hele sin studietid i utlandet.

1892 giftet Bergliot Bjørnson seg med forfatteren og juristen Sigurd Ibsen, som hadde hatt så å si hele sin oppvekst utenfor Norges grenser. Frem til 1899 bodde ekteparet i Kristiania i nokså magre kår, før han fikk en stilling i statsadministrasjonen og deretter ble statsråd og statsminister 1903–05. Han fikk aldri skikkelig innpass i norske kretser, og etter 1905 var han ferdig i politikken. Sigurd arvet sin far 1906 og gjenopptok sitt forfatterskap. Bergliot fortsatte å synge, men nå kun for veldedige formål: “For overfyldt hus synger hun gang paa gang i vore kirker, hvor hendes skjønne stemme kommer prægtig til sin ret,” het det i 1914.

Krisen etter den første verdenskrig reduserte Ibsen-arven kraftig, og ekteparet solgte sitt hus på Slemdal ved Kristiania og slo seg etter hvert ned i Sør-Tirol i Italia. Herfra kunne Urd ved Bergliots 70-årsdag rapportere om hvordan hun styrte sitt store hus med punktlighet og flid, fortsatt drev sine musikkstudier og holdt konserter med tusenvis av tilhørere. Sigurd døde 1930, og 1948 gav hun ut memoarboken De tre om Henrik, Suzannah og Sigurd Ibsen. I forordet skriver Francis Bull om hennes sterke bjørnsonske temperament og personlighet, men også om hvordan boken vitner om hennes forsøk på å bli så ibsensk som mulig, “for den manns skyld som hun elsket”.

  • Breve til Bergliot Ibsen fra Bjørnstjerne Bjørnson, 1911
  • De tre. Erindringer om Henrik Ibsen, Suzannah Ibsen, Sigurd Ibsen, 1948
  • Nordisk Musiktidende,1889, s. 25 og 92
  • Revyen,17.4 og 1.5.1897
  • B. Bjørnson: Breve til Bergliot Ibsen,(utg. av B. Ibsen), 1911
  • Høeg&Mørck,1914
  • Tidens Tegn,16.6.1919
  • Urd,1924, s. 685, 1932, s. 721, 1939, s. 749
  • U. Mørk: biografi i NBL1,bd. 6, 1934
  • B. Ibsen: De tre,1948
  • A. Hannevik: biografier (B. Bjørnson og K. Bjørnson) i NBL2,bd. 1, 1999