Skolemann. Foreldre: Gårdbruker Jacob Benjaminssøn Dass og Maria Volquartz. Ugift. Brorsønns sønn av Petter Dass (1647–1707).

Benjamin Dass var rektor ved katedralskolen i Trondheim i 17 år og gjennomførte en reform av skolen som i mangt og mye også kom til å bli videreført i skoleloven av 1739. Hans store boksamling havnet i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, hvor den utgjør grunnstammen i Gunnerusbiblioteket.

Dass vokste opp på farsgården Skar i Herøy og ble som 13-åring tatt opp som elev ved katedralskolen i Trondheim – etter anbefaling fra skolens lektor, Thomas von Westen – for å utdanne seg for misjonsvirksomhet i Finnmark. Han måtte derfor, samtidig med at han selv var skoleelev, undervise samiske elever som von Westen hadde boende i sitt hus. Etter 7 års skolegang ble han dimittert 1726 og reiste til København for å studere ved universitetet. Året etter døde von Westen, og Dass oppgav tanken om å dra til Finnmark som misjonær, men han beholdt sin privilegerte stilling som misjonsstudent, som innebar at han fikk fri kost og losji ved universitetet.

Studietiden i København ble meget viktige år for Dass. Mot slutten av sitt niårige opphold i hovedstaden fikk han plass på Borchs kollegium. Her fikk han et nært forhold til professor Hans Gram, som kom til å bli hans rådgiver, velynder og nære venn.

Da Dass skulle disputere på Borchs kollegium, valgte han som emne spørsmålet om studiet av de greske klassikere var til hjelp for å forstå den greske teksten i Det nye testamente; disputasen foregikk på latin. På samme tid skrev han også et forsvarsskrift for den tyske filosofen Chr. Wolffs, som var blitt avsatt som professor i Halle fordi pietistene beskyldte han for ateisme. Både disputasen og forsvarsskriftet ble trykt. Disse småskriftene er de eneste trykksakene som er forfattet av Benjamin Dass, som i sin lærdom knapt stod tilbake for de fremste filologer på 1700-tallet.

Trondheim katedralskole var i en meget dårlig forfatning både pedagogisk og økonomisk da Dass 1734 ble kalt av biskopen i Trondhjems stift, Eiler Hagerup, og i desember samme år utnevnt av kongen til å overta rektorstillingen ved skolen. Biskopen hadde vendt seg til professor Gram og bedt han om å foreslå en habil person. Gram var ikke i tvil om at Dass var den riktige personen, og i løpet av meget kort tid hadde skolen fått en ny rektor. Han var bare 28 år gammel, men skulle vise seg å bli en av de dyktigste skolemenn Norge hadde på 1700-tallet.

For å bli rektor var det imidlertid krav om en magistergrad, noe den lærde Dass ikke hadde tatt seg tid til å avlegge. 15. januar 1735, en måned etter utnevnelsen i rektorembetet, tok han magistergraden med stor heder. I Trondheim ble han høytidelig innsatt i embetet med en stor forsamling til stede. Biskop Eiler Hagerup holdt en tale på latin om tidenes forbedring, og den nye rektor foreleste på samme språk om fedrelandskjærlighet.

Rektor Dass var dermed meget tilfreds med mottakelsen han fikk i byen. Skolen derimot var “råtten både innvortes og utvortes”. Det første han gjorde, var å rense “Nidarosskolens stall” (stabulum Scholae Nidrosiensis) for umulige elever. Han drev nå ut “en mengde stivskjeggede asener, bedre skikket til å dra plogen enn studere”. Som lærer og skoleleder fikk den unge Dass snart en svært rosende omtale av sin elever.

Etter kort tid i embetet hadde han ferdig en ny skoleplan, som biskopen tydeligvis godkjente. Planen er et slags grunnarbeid for den reformen som kom gjennom skoleforordningen av 1739. I tillegg til de klassiske fagene ble det også i mesterlektien innført verdenshistorie og matematikk ved skolen i Trondheim. Her tok Dass i bruk Holbergs lille verdenshistorie, som var pedagogisk tilrettelagt med spørsmål og svar. Skoleplanen hadde ikke noe opplegg for danskopplæring, men det ble understreket at elevene måtte kunne skrive rett og skikkelig dansk når de oversatte fra de klassiske språk.

Rektor Dass hadde også en mønstergyldig orden i skolens regnskaper i de 17 år han satt i embetet, og han førte etter hvert en meget uavhengig linje i forhold til biskop Hagerup. Dette førte fort til motsetninger mellom de to, som er godt skildret i bevarte brev fra Dass til Gram. Rektors syn på striden er derfor godt kjent, men brevene er partsinnlegg, noe som gjør det vanskelig å skifte sol for vind. Sommeren 1735 ble striden forsterket, da biskopen oppnevnte sin 17-årige sønn, Hans Hagerup, til konrektor ved skolen. Benjamin Dass følte dette som en fornærmelse både mot rektor som skoleleder og mot hele skolesamfunnet.

1739 kom den nye skoleloven, som rektor Dass hadde ventet på i årevis. En skolekommisjon, med professor Gram som det mest sakkyndige medlem, hadde arbeidet i seks år med den nye forordningen. Gram kjente naturligvis godt til den nye skoleplanen som Dass hadde fått godkjent i Trondheim. Det er da også mye av “Trondheimsplanen” i forordning om de lærde skoler av 17. april 1739. Loven var naturlig nok preget av pietismens ånd, og skolen var slik sett fremdeles en kirkeskole. Rektor og konrektor ble nå begge kongelige embetsmenn, og bare konrektorembetet kunne biskopen innstille til. Matematikk, historie og geografi ble innført som skolefag, men kirketjeneste og sangoppvartning fortsatte som før.

Loven av 1739 gjorde imidlertid ikke slutt på stridighetene mellom rektor og biskop. 1743 ble konrektor Hans Hagerup utnevnt til viseamtmann i Nordland. Dermed var en alvorlig stridssak løst. Biskop Hagerup døde samme år, og hans etterfølger Ludvig Harboe kom først til byen 1746. Forholdet mellom Dass og Harboe var tydeligvis meget godt, og de opprettholdt kontakten etter at Harboe 1748 ble biskop over Sjælland.

I hans sted ble Fredrik Nannestad biskop i Trondheim, en lærd mann, som hadde stor interesse av skolen. Han synes å ha hatt problemer med å akseptere den noe friere rolle som rektor var tiltenkt i skolereformen fra 1739. Dette ble forsterket ved at Dass gikk utenom biskopen og arbeidet aktivt for å engasjere sin tidligere elev, Gerhard Schøning, som sin assistent og fremtidige etterfølger. Initiativet for å sikre Schøning som sin etterfølger kombinert med striden om rektors frie rolle som embetsmann, førte generelt til et spent forhold mellom biskop og rektor og var vel en av årsakene til at Dass søkte avskjed fra sitt embete. Men han fikk det som han ville; Schøning ble 1751 utnevnt som hans etterfølger, også han bare 28 år gammel.

Benjamin Dass ble værende i Trondheim i to år etter sin avgang. Han samarbeidet nå intenst med og virket som inspirator for både Schøning og Peter Fredrik Suhm. Sistnevnte hadde kommet til Trondheim sammen med Dass og Schøning sommeren 1751 for å finne seg et rikt gifte. Alle tre var interessert i historie.

1753 flyttet Dass til København. Hans otium i hovedstaden førte ikke til at det kom flere trykte avhandlinger fra hans hånd. Dass hadde tydeligvis ingen ambisjoner om å produsere ting under eget navn; han var primært en slags amanuensis eller hjelpende hånd for andre på det vitenskapelige området. I denne tiden katalogiserte han forskjellige private biblioteker og korresponderte med vitenskapsmenn både i Danmark-Norge og Sverige. Hans omfattende brevveksling med Suhm er en hovedkilde for den dansk-norske litteraturhistorien i 1750- og 1760-årene.

1765 flyttet både Schøning og Suhm til København. I noen år bodde nå Dass i huset til Suhm, hvor han også hadde sitt bibliotek. Fra 1757 begynte han å få helseproblemer, og 1768 ble han svekket av et slagtilfelle. På det tidspunkt hadde Schøning blitt professor ved Sorø akademi. Dass flyttet etter og bosatte seg hos sin gamle elev og venn. Her bodde han inntil Schøning la ut på sin store norgesreise 1773. Da flyttet Dass tilbake til København, hvor han døde to år senere.

I sitt testamente gav han alle sine danske og svenske bøker, utrykte manuskripter og avskrifter til Schøning, som gjennom en muntlig avtale måtte binde seg til å testamentere hele samlingen til Det Trondhjemske Selskab (nå Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab). Det som den ugifte Dass ellers eide, bl.a. hans betydelige samlinger av fremmed litteratur, skulle etter hans død overføres til hans to gjenlevende søstre på Helgeland. Den store boksamlingen som havnet hos Schøning, ble etter dennes død 1780 overført til Trondheim og utgjør grunnstammen i Gunnerusbiblioteket, som i dag er en del av Universitetsbiblioteket i Trondheim. De håndskrevne sakene ble imidlertid ikke skilt ut fra Schønings manuskripter, og de ble derfor overlatt til Det kongelige bibliotek i København.

Verker

    Trykt materiale

  • Theses de usu autorum Graecorum in intelligendis sacris Novi Testamenti literis, København 1734
  • Epistola ad illustrem virum, qva refutatur Laitenbergeri epistola, in qva Wolffium in collegiis suis scepticismum et atheismum docuisse tradit, ex lingua Danica in Latinam translata, Marburg 1735

    Etterlatte papirer

  • En del manuskripter finnes i Gerhard Schønings privatarkiv i Det Kgl. Bibliotek, København

Kilder og litteratur

  • Biografi (med bibliografi) i Ehrencron-Müller, bd. 2, 1925, s. 326–328
  • F. Bull: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • A. Øverås, A. E. Erichsen og J. Due: Trondheim katedralskoles historie 1152–1952, Trondheim 1952
  • S. Supphellen: Innvandrernes by 1537–1800, bd. 2 i Trondheims historie 997–1997, 1997
  • T. Lysaker: Reformasjon og enevelde 1537–1804, bd. 2 i Nidaros erkebispestol og bispesete 1153–1953, Trondheim 1986
  • R. Grankvist: Utsyn over norsk skole, manuskript under trykking 2000

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri i kabinettsformat på eikeplate, av ukjent kunstner fra 1700-tallet; Gunnerusbiblioteket, UBT, Trondheim
  • Maleri (mintatyr) av ukjent kunstner, u.å.; Vestlandske Kunstindustrimuseum, Bergen

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.