Geolog. Foreldre: Sogneprest Johan David Bertram Keilhau (1765–1807) og Johanne Marie Bodom (1780–1801). Gift 27.10.1830 med Christine Kemp (25.1.1804–3.7.1862), datter av overkrigskommissær og kontorsjef i Admiralitetet i København Christian Kemp og Catharine Christine Koch.

Balthazar Mathias Keilhau virket i en tid da nasjonalismen blomstret og den unge nasjonen ivret etter å hevde seg. Samfunnet la forholdene til rette for at unge forskere skulle komme til ledende fagmiljøer i Europa og bringe hjem impulser, og unge Keilhau var en av de utvalgte. Han satte seg som mål å få en oversikt over de geologiske forholdene i hele landet under ett. Dette greide han på en måte som gjør ham fortjent til å bli kalt grunnleggeren av norsk geologi.

Keilhau ble født på Biri i Oppland, der faren var prest. Slekten kom opprinnelig fra Sachsen, der “eine Keilhaue” var uttrykk for et bergjern brukt ved gruvedrift. Han gikk på katedralskolen i Christiania, tok examen artium 1816, anneneksamen 1817, bergeksamen som første kandidat i dette faget ved universitetet 1821 og praktikum på Kongsberg 1823. Deretter studerte han mineralogi i Berlin og geologi ved det kjente bergvitenskapelige sentrum i Freiberg i Sachsen. Som student sluttet han seg sammen med Christian Boeck, Niels Henrik Abel og andre i en vennegruppe som kom sammen hver uke og holdt små vitenskapelige foredrag. Noen år senere ble kretsen utvidet med eldre medlemmer til en naturhistorisk forening som forestod utgivelsen av tidsskriftet Nyt Magazin for Naturvidenskaberne.

Sammen med Boeck gjennomførte Keilhau 1820 en lengre tur i det de kalte Jotunfjeldene og som til da var relativt ukjente for andre enn bygdefolk og jegere. Bladet Budstikken brakte en omtale av reisen, og Keilhaus akvareller og tegninger av utsikter ble sett av mange. I ettertid har de to, sammen med botanikere som Christen Smith og malere som Johannes Flintoe, blitt beæret som “Jotunheimens oppdagere”. Keilhaus topp øst for Galdhøpiggen i Jotunheimen er oppkalt etter Balthazar Keilhau.

Keilhau la ut på en flerårig utenlandsreise, og allerede før han kom hjem 1826, ble han utnevnt til lektor i bergvitenskap ved universitetet i Christiania (fra 1834 professor i “mineralogi, geognosi og bergkunnskap”) med forpliktelse til “at foretage videnskabelige Reiser i Fædrelandets mindre undersøgte Egne, saalænge dette maatte ansees nyttig og nødvendigt”. Og reiser med feltstudier ble det – den første 1827 til Finnmark, Bjørnøya og Spitsbergen. Hver gang fulgte han opp med verdifulle avhandlinger med iakttakelser, skisser, profiler og detaljbeskrivelser.

Allerede som 25-åring så Keilhau for seg at den naturhistoriske forening han var med i, kunne bli et institutt for undersøkelse av “Norges naturlige beskaffenhet”, dvs. å gjøre geologiske, botaniske, geografiske, magnetiske og meteorologiske undersøkelser over hele landet. Som fast ansatt ved universitetet med forpliktelse til å reise i fedrelandets minst undersøkte egner, fikk han rik anledning til å ta fatt på en slik oppgave. Hans nasjonalverk i geologi, Gaea Norvegica, utkom i årene 1838–50 med beskrivelser og geologiske kart over Oslofeltet (1838), Nord-Norge (1844) og Sør-Norge (1850). Dette pionerarbeidet vakte internasjonal anerkjennelse og var med sitt vell av nøyaktige iakttakelser et viktig grunnlag som senere generasjoner geologer kunne bygge videre på. Noen av teoriene hans møtte imidlertid motbør, spesielt transmutasjonsteorien, der han fremholdt at granitter og lignende massive bergarter kunne dannes fra opprinnelig lagdelte, sedimentære avleiringer. Forholdene i Oslo-området talte sterkt imot denne teorien, selv om den blusset opp igjen i en annen form hundre år senere ved norske geologers arbeider over granittiseringsprosesser.

Keilhau var medlem av den første kommisjonen for Kongsbergs sølvverk og bidrog til å redde dette verket for Norge. Han ble hedret med innvalg i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskap 1827, ble ridder av Vasaorden 1838, av Nordstjärneorden 1843 og av St. Olavs Orden 1848.

Balthazar Keilhau giftet seg med sin nære venn Niels Henrik Abels forlovede, Christine Kemp, året etter Abels død. Som en noe eldre mann var det noe “strengt ved ham som straks innbød respekt”, sier hans elev fra midten av 1840-årene, den senere professor Carl Anton Bjerknes. Det var ingen av sine lærere som han var så imponert over som ham. Keilhau hadde imidlertid dårlig helse, noe som tvang ham til å ta avskjed 1857. Som hans etterfølger var utsett Theodor Kjerulf, en geolog som stod for helt andre meninger enn Keilhau, og dette kastet skygger over den siste delen av livet hans.

  • Bibliografier i hans selvbiografi, Professor B. M. Keilhau's Biographie, 1857, og i T. Vogt: “Balthazar Mathias Keilhau”, i DKNVS Forh., bd. 28, 1955, s. 25–44

    Utgivelser (et utvalg)

  • Efterretninger om et hidtil ubekjendt Stykke af det Søndenfjeldske Norge, i Budstikken 2, nr. 49–50, 1820–21
  • Reise i Øst- og Vest-Finmarken samt til Beeren-Eiland og Spitsbergen, i Aarene 1827 og 1828, 1831
  • Gaea Norvegica, 3 bd., 1838–50

    Akvareller og tegninger

  • Keilhaus akvareller og tegninger fra en fjellreise i 1820 (Jotunheimen) er oppbevart ved Universitetsbiblioteket i Oslo under tittelbladet “Erindring af Fjeldreisen i 1820. Tilegnet min Ven Boeck. Christiania 1821”
  • Biografi i NFL, bd. 3, 1892
  • C. A. Bjerknes: “Lidet om Keilhau og hans tid af en elev, men ikke fagmand”, i NMfN 43, 1905, s. 1–31
  • J. Schetelig: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
  • O. Holtedahl: Norges geologi, bd. 1, 1953, s.13–17
  • T. Vogt: “Balthazar Mathias Keilhau”, i DKNVS Forh. 28, 1955, s. 25–44
  • F. Hagemann: “En redegjørelse fra Th. Kjerulf om hans forhold til B. M. Keilhau”, i Norges geologiske undersøkelse 223, Årbok 1962, 1963, s. 106–117

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Christiane Schreiber, 1857; Mineralogisk-geologisk museum, UiO