Barnebokforfatter. Foreldre: Direktør Carl Heinrich Blauenfeldt (1896–1962) og Edel Johanne Mønness (1896–1967). Gift 1942 med sjefsflyger Kaare Friis-Baastad (13.10.1913–), sønn av overlege Wilhelm Friis Baastad (1882–1969) og Ina Wulff-Engh (1887–1989).

Babbis Friis-Baastad var helt i toppen blant norske hørespill- og barnebokforfattere fra slutten av 1950-årene og frem til sin død 1970. I sitt korte liv maktet hun å formidle barnesinnet og barns møte med livets alvor, men også med livets gleder og hverdagshendelser. Hun formidlet ekte forundring over det å være til, og man kan bare ane at det lå dyrekjøpte erfaringer bak.

Friis-Baastad vokste opp i Oslo, som enebarn i et hjem preget av morens sykdom. Etter examen artium 1940 tok hun handelsskole og begynte å studere filologi, men studiene ble avbrutt da hun giftet seg og senere måtte flykte til Sverige sammen med mannen og en nyfødt datter. Etter krigen tok hun opp igjen studiene, men det ble med bifagseksamen i engelsk.

I ungdomsårene hadde Friis-Baastad fått noen småartikler trykt under pseudonym i Dagbladet. Mens de etter hvert fire barna var små, begynte hun å sysle med tanken om å skrive for barn, og fra 1953 var hun en aktiv bidragsyter til Lørdagsbarnetimen og Barnetimen for de minste i radio med hørespill og sketsjer. Mest kjent var hørespillserien om Tulutta og Makronelle, som etter flere repriser kom i bokform.

Allerede med sin første barnebok, Æresord (1959), viste hun meget gode litterære kvaliteter. Hun ble berømmet for sitt fortellertalent, og for å være en “pioner som skrev seriøse barnebøker”. Æresord beskriver noen ungdommers situasjon i et drabantbymiljø, og hun fokuserte på barns etiske valg.

Sentralt i Friis-Baastads produksjon, foruten å formidle barns følelser, står omsorgen for de svake, og flere av hennes bøker har dette som hovedmotiv. Helt klart kom det til uttrykk i boken Ikke ta Bamse (1964), hvor hun tar leserne med inn i de psykisk utviklingshemmedes liv. Denne boken er karakterisert som “en vekker”, hvor norske lesere – trolig for første gang i en barnebok – får møte en mongoloid gutts verden, sett gjennom lillebrorens øyne. Ikke ta Bamse er også en spennende bok, og en anmelder i Dagbladet mente at hun skrev så spennende “at hun kan fengsle de aldersklasser som bare leser for spenningens skyld”.

Friis-Baastad hadde evnen til å ta barn på alvor. Hun gikk inn i deres angst og fortalte om den uten å bli sentimental. Med boken Du må våkne, Tor! (1967) ønsket hun å gi utviklingshemmede barn en bok de kunne få lyst til å lese selv. Boken kan best karakteriseres som et slags eksperiment i sin sjanger, og Friis-Baastad var avgjort et foregangsmenneske når det gjaldt å se de spesielle utfordringer “de som er annerledes” står overfor. Det krever store porsjoner av både mot og tålmodighet.

Hun satte svært store krav til seg selv når det gjaldt “research”. Slik var det også med andre bøker hun skrev; bl.a. to bøker om ungdom og hester, hvor hun gikk skikkelig til verks for å sette seg inn i stoffet. Hun hadde selv ridd som ung jente, og i forarbeidene til disse bøkene oppsøkte hun stallen, var med i miljøet, deltok på rideleir og på fjellturer med barn på hesteryggen. Slikt blir det også barnebokstoff av, dersom forfatteren er våken og makter å få med seg detaljene. Det er få som legger så godt merke til detaljer som barn, og denne kunsten behersket Friis-Baastad til fulle.

Babbis Friis-Baastad oversatte flere barnebøker fra svensk til norsk, og hun gjorde dessuten svært hederlige forsøk på å skrive for voksne, men det eneste hun fikk utgitt var en novelle, Blindemann, som inngikk i en filmnovelle-antologi utgitt av Den norske Bokklubben.

For sitt forfatterskap mottok hun en hel rekke priser, bl.a. Damm-prisen (tre ganger), Riksmålforbundets forfatterpris og flere priser fra Kirke- og undervisningsdepartementet. Hun mottok dessuten flere utenlandske utmerkelser, bl.a. Mildred Balchelder's Award 1969 for årets mest verdifulle oversatte bok for ungdom. Boken Ikke ta Bamse, som ble oversatt til 9 språk, var på vei til å bli film da hun døde.

Ved en av prisutdelingene ble det sagt om Babbis Friis-Baastad: “…hun er en av de norske barnebokforfattere som har hjulpet til med å flytte milepæler.”

    Et utvalg

  • Æresord, 1959 (eng., ned. og sv. utg. 1960)
  • Tulutta og Makronelle, 1960 (oppr. 8 hørespillepisoder for NRKs Barnetimen, 1957–59)
  • Hvorfor det?, 1960
  • Kjersti, 1962 (eng. utg. 1966, fi. utg. 1973)
  • Blindemann (novelle), i S. Evensmo m.fl.: 13 noveller for film, 1965
  • Ikke ta Bamse, 1964 (am. utg. 1967)
  • Brannen, hørespill i 4 episoder, 1966
  • Du må våkne, Tor!, 1967 (da. utg. 1968)
  • Hest på ønskelisten, 1968 (am. utg. 1972)
  • Hest i sentrum, 1969
  • Stud. 1940, 1965
  • E. Haslund: nekrolog i Aftenp. 15.1.1970
  • R. Jenssen: Babbis Friis-Baastads forfatterskap – litteratur eller “fristende innpakket” moral?, h.oppg. UiO, 1972
  • S. Hagemann: Barnelitteratur i Norge, bd. 3, 1978
  • opplysninger fra Babbis Friis-Baastads barn Anne og Wilhelm Friis-Baastad (2000)