Godseier og NS-politiker. Foreldre: Godseier Ole Andreas Stang (1872–1955) og overhoffmesterinne Emma Heiberg (1874–1927). Gift 15.8.1942 med sekretær Helene Forseth Fretheim (8.1.1917–), datter av distriktsveterinær, NS-minister Thorstein Fretheim (1886–1971) og Gudrun Pauline Forseth (f. 1888). Sønnesønn av Mads Wiel Stang (1838–1909; se NBL1, bd. 14); dattersønn av Axel Heiberg (1848–1932); brorsønn av Jørgen Breder Stang (1874–1950; se NBL1, bd. 14); svoger til Wenche Foss (1917–).

Axel Stang var den unge idealisten av god familie som ved tilfeldigheter ble trukket inn i okkupasjonspolitikken på så høyt nivå at han så vidt overlevde rettsoppgjøret. Han ble i stedet idømt livsvarig tvangsarbeid og løslatt 1956.

Stang vokste opp dels på farens skogeiendom Flaten i Rømskog i Østfold, dels i Kristiania, hvor han tok examen artium ved Frogner gymnas 1922. Sammen med sin eldre bror Thomas drev han i 1930-årene familiens store eiendommer i Aurskog, Nes og Sør-Odal, der han utviklet nye produksjonsmetoder i landbruket og ellers la for dagen stor omsorg for skog- og jordbruksfamiliene i distriktet.

Sammen med et par kamerater fra gymnasårene hadde Stang allerede i stiftelsesåret 1933 sluttet seg til Nasjonal Samling (NS), et parti som også hans far og bror sympatiserte med. Verv utover et kortvarig virke som kretsfører i Glåmdalen 1935–36 hadde han ikke.

10. juni 1940 ble Axel Stang brått trukket inn i rikspolitikken ved at tyskerne lanserte ham som kandidat til det påtenkte Riksråd, som sjef for et nyopprettet departement for arbeidstjeneste og idrett. Hvor tyskerne fikk ideen fra, er aldri fastslått, men sannsynligvis var det direktør Fridtjof Heyerdahl, en nær venn av familien, som lanserte tanken for dem. Stang var ubeskrevet, men idealistisk; at han helt savnet politisk erfaring og heller ikke hadde noen form for høyere utdannelse (faren hadde ment at praktisk læring var nok) ble mer enn oppveid av at okkupasjonsmakten her sikret seg en “hvit” mann som innpass i Norge og attpåtil en som stod kongehuset nær – hans mor hadde vært i dronning Mauds hoff, og hele familien var godt kjent med de kongelige.

Stang fikk også Quislings aksept for sitt kandidatur og oppfattet det slik at han var godkjent av Stortingets forhandlere, uten at han øynet rekkevidden av det maktspill som pågikk. Han overskuet heller ikke hvilken skjebnesvanger vending regjeringsspørsmålet tok da riksrådsforhandlingene brøt sammen og Reichskommissær Terboven 25. september 1940 valgte selv å utpeke landets nye, såkalt “kommissariske” statsråder, langt de fleste av dem hentet fra NS. Enda mindre kunne han forutse at de virkeområder han ble satt til i sitt nye departement – forvaltningen av idretten, ungdomsarbeidet og arbeidstjenesten – skulle skape så stor uro i det sivile samfunnet.

Stangs tid som statsråd ble et crescendo av konflikter. De rivninger som straks oppstod mellom departementet og idretten, førte allerede høsten 1940 til brudd og krigslang boikott fra den sistes side. Verre ble det da departementets tyske rådgiver 1942 fikk drevet igjennom en lov om obligatorisk ungdomstjeneste i NS på linje med Hitlerjugend i Tyskland. Stang trodde at han ved å iverksette loven med lempe ville bringe foreldrene til å innse at NS-tjeneste var til barnas beste; i stedet førte den til den mest omfattende bølge av sivilmotstand i Norge noensinne. Når det gjaldt arbeidstjenesten (AT), en svær institusjon som med Forsvarets apparat og offiserer utskrev kull etter kull av landets rulleførte ungdom til samfunnsnyttig arbeid, festet Stang seg ved dens ideelle sider – at alle skulle få ta del i byggingen av landet. Vel innså han at både tyskere og norske NS-folk ville utnytte AT politisk og kanskje også bruke den som basis for utskriving til krigstjeneste på østfronten, men han mente selv at han stod imot alle slike fremstøt.

I det hele tatt mente Stang at hans ledelse av departementet, som varte til okkupasjonens siste dag, mer enn noe dreide seg om å forsvare norske interesser mot tyskernes økende pågang. Under landssviksaken høsten 1945 fremholdt han derfor med styrke at han ikke hadde gått tyskernes ærend og ikke bistått fienden, og at han ingen skyld følte for de alvorlige anklager som påtalemyndigheten rettet mot ham; derimot innrømmet han til fulle at han hadde vært for svak og for utrent til å motstå tyskernes press effektivt. Risikerte han dødsstraff, var det ikke første gang han hadde satt livet inn, fremholdt han: Han hadde deltatt i Finlands krig mot Sovjetunionen i 8 uker på Salla-fronten 1941 og til fulle fått sin ilddåp der i kampen mot bolsjevismen.

Påtalemyndigheten anså tvert om hans innsats for frontkjempersaken som særdeles graverende. Aktoratet, som opprinnelig var innstilt på dødsstraff, endret under saken påstanden til livsvarig tvangsarbeid, og slik lød også lagmann Erik Solems dom. Tiltalte hadde ikke forstått rekkevidden av sine handlinger. Erstatningskravet på 1,5 millioner kroner ble av Høyesterett forhøyet til 2 millioner; et mindretall av tre av dommere stemte ved samme anledning for dødsstraff. At Stang hadde hjulpet flere titalls nordmenn ut av tysk fengsel og endog forhindret flere tyske dødsdommer, ble bemerket, men ikke regnet som formildende av retten.

Etter å ha sluppet ut av fengselet 1956, levde Stang tilbaketrukket med hustru og tre barn, født under krigen, på familiens eiendom i Rømskog.

  • Hoffstad, 1935
  • AT Årbok 1941 og 1943
  • Familien Stangs privatarkiv, arkivmateriale for årene 1940–50, p.e.
  • landssvikdommen mot Axel Stang, i Retstidende 1946, s. 75f.
  • S. Steen: Riksrådsforhandlingene, 1947
  • T. og U. Stang: Den fredrikshaldske slekt Stang, 1959
  • M. Skodvin: biografi i NBL1, bd. 14, 1962
  • “Axel Stang er død”, nekrolog i Folk og Land nr. 17/1974
  • NKrL, 1995
  • E. Ulateig: Veien mot undergangen, 2001