Pressemann, kritiker og teatersjef. Foreldre: Grosserer Otto Christian Normann (1843–1904) og Olea Melstrøm (1844–1917). Gift 2.6.1910 i Kristiania med skuespiller Helene Andersen (20.9.1881–28.9.1955), datter av bøkkermester Jens Andersen og Kristine (“Stina”) Olsdatter.

Axel Otto Normann var i årene før og etter den annen verdenskrig den mest fremtredende teaterleder i Norge. Etter en lang karriere som journalist, teaterkritiker, redaktør og frilansskribent var han teatersjef ved Nationaltheatret 1935–41 og 1945–46 og deretter ved Det Nye Teater (fra 1959: Oslo Nye Teater) fra 1947 til sin død.

Normann vokste opp i Fredrikstad. Etter examen artium 1901 studerte han filologi i noen år ved universitetet i Kristiania, men uten å ta eksamen. Han hadde også et halvt års opphold ved Sorbonne-universitetet i Paris 1904. Året etter ble han ansatt som redaksjonssekretær i dagbladet Posten, og 1907 fungerte han en kort tid som redaktør. 1907–15 var han journalist i Aftenposten og 1915–22 redaktør i Verdens Gang.

Normann var en allsidig journalist, med sine helt egne oppfatninger av stil og hva som “passet”; han kunne f.eks. kokettere med at han var den siste pressemann som refererte Holmenkollrennet iført snippkjole og chapeau-claque! Hans beundring for fransk kultur førte til at han 1922–29 bodde i Paris. Fra verdensbyen sendte han tallrike artikler til hjemlige aviser og tidsskrifter, hovedsakelig om teater og litteratur. Han oversatte også flere romaner fra tysk og fransk. Tilbake i Oslo 1929 ble han ansatt som teaterkritiker i Arbeiderbladet. Hans sterke omtaler av Nationaltheatret med krav om et lødigere repertoar festet seg i den offentlige opinion.

Høsten 1935 ble Axel Otto Normann ansatt som sjef for landets hovedscene. Nationaltheatrets svake økonomi tvang teatersjefen til å få den årlige støtten inn i fastere former, og fra 1937 kom staten og Oslo kommune med i styret og representantskapet. Normann vitaliserte teaterets repertoar og skapte en friskere trend med nye oppsetninger av Ibsens Peer Gynt og Et dukkehjem, Hans E. Kincks Driftekaren og Alexander Kiellands Tre par; alle samlet et stort publikum.

Normann søkte om og fikk avskjed fra sin sjefsstilling av teaterets NS-innsatte styre sommeren 1941, men kom igjen etter frigjøringen 1945 og satt til våren 1946. Fra styret for Det Nye Teater kom det anmodning om han ville overta den kunsteriske ledelse av scenen i Rosenkrantz' gate. Normann tiltrådte som teatersjef der 1947 og fortsatte som sjef etter omorganiseringen og innlemmelsen av Folketeatret 1959 til han døde 1962. I denne perioden presenterte han ny dramatikk – norske og særlig franske stykker av høy kunstnerisk kvalitet. Men han var ikke fremmed for å sette opp lystspill, operetter og musikaler som samlet et stort publikum. Det bidrog til at Oslo Nye Teater ble byens eget teater.

I tillegg til det krevende arbeidet han hadde som teatersjef, rakk Axel Otto Normann å inneha en rekke verv. 1927 var han med på å stifte Norsk Teater- og Kunstkritikerforbund og ble dets første nestformann. 1935 var han medlem av Kirkedepartementets teaternemnd og 1938–46 formann i Riksteaternemnda. Han var formann i Norsk Teaterlederforening 1936–41, i Operakomiteen fra 1946 og leder for Nordisk Teaterunion fra 1949. Også blant utenlandske teaterfolk var han høyt aktet, og han var visepresident i Den internasjonale teaterorganisasjon 1949 og president 1951.

Normanns litterære interesse var stor, men det ble bare to bøker – en om Johanne Dybwad, utgitt til hennes 50-årsjubileum som skuespiller 1937, og et festskrift ved Det Nye Teaters 25-årsjubileum 1954.

Axel Otto Normann ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1951, og han var kommandør av Dannebrogordenen og Finlands Lejon orden, ridder av den svenske Vasaorden og den belgiske Leopoldorden samt offiser av Æreslegionen.

  • Johanne Dybwad. Liv og kunst, 1937 (2. utg. 1950)
  • Egil Eide, i Samtiden nr. 2/1947, s. 112–119
  • red. Det Nye Teater, Oslo. Festskrift i anledning av teatrets 25 års jubileum 1929–1954, 1954
  • Stud. 1901, 1926, 1951
  • A. Rønneberg: Nationaltheatret gjennom femti år, 1949
  • W. Brøgger: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • HEH 1959
  • N. J. Ringdal: Nationaltheatrets historie 1899–1999, 2000
  • Tegning (helfigur) av Gösta Hammarlund, u.å.; gjengitt i Ringdal 2000 (se ovenfor, avsnittet Kilder), s. 204