Psykiater, politiker og organisasjonskvinne. Foreldre: Teknisk direktør Andreas Nøklebye (1906–74) og Else Holt (1907–91). Gift 21.6.1963 med avdelingsoverlege Arvid Heiberg (20.12.1937–), sønn av generaldirektør Edvard Heiberg (1911–2000) og Karin Eldrid Heiberg (1915–92).

Astrid Nøklebye Heiberg er professor i psykiatri og har bl.a. arbeidet med psykosomatiske problemer. Hun har også vært stortingsrepresentant, statssekretær og statsråd for Høyre. 1993–99 var hun den første kvinnelige president i Norges Røde Kors og 1997–2001 president i Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger (IFRC).

Astrid Nøklebye er nummer to av tre søsken. Faren måtte rømme landet under den annen verdenskrig, og ikke lenge etter måtte resten av familien følge etter. Sammen med sin mor og storebror måtte Astrid som seksåring flykte til fots til Sverige. Hun fikk sin første skolegang i Småland.

Til folkeskoleeksamen i Oslo 1949 var jenter fritatt for de vanskeligste regneoppgavene. Astrid Nøklebye ble provosert av at man hadde forskjellige forventninger til gutter og jenter. Siden den gang har hun gått foran og vist at kvinner kan fylle tradisjonelt mannlige posisjoner og tatt initiativ til flere feministiske tiltak.

På Oslo katedralskole valgte Astrid Nøklebye latinlinjen, men da hun hadde tatt examen artium 1954, bestemte hun seg for å bli ingeniør som sin far. Hun arbeidet i industrien ved siden av å lese realgymnas-tillegget som utgjorde kravet for å komme inn ved Norges tekniske høgskole, men ombestemte seg igjen og begynte på medisinstudiet ved Universitetet i Oslo 1956, hvor hun ble cand.med. 1962. Etter turnustjeneste i Halden og Vågsøy gikk hun inn i psykiatrien og var assistentlege og reservelege ved Fredrikstad sykehus 1964–68, deretter reservelege og assisterende overlege ved Psykiatrisk klinikk, Vinderen. Hun ble godkjent spesialist i psykiatri 1969 og var universitetslektor, senere dosent ved Psykiatrisk institutt fra 1969 til hun 1985 ble utnevnt til professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo. Denne stillingen hadde hun inntli hun gikk av med pensjon 2006.

Ved Psykiatrisk institutt ble Astrid Nøklebye Heiberg kjent med instituttets leder, professor Leo Eitinger. Hans humanistiske og antirasistiske engasjement appellerte til henne, og hun støttet ham aktivt. Samtidig engasjerte hun seg i Norsk psykiatrisk forening for å få fjernet homofili som sykdomsdiagnose. Dette lyktes 1978. Hun stilte seg også til disposisjon som støttespiller for de homoseksuelles organisasjon, Det Norske Forbundet av 1948, og etter et par heftige diskusjoner om homofili med fremtredende representanter for Den norske kirke fant hun ingen annen måte å markere sin holdning til spørsmålet på enn å melde seg ut av statskirken.

Under et studieopphold i USA studerte Astrid Nøklebye Heiberg Peter Sifneos' og David Malans nyskapning innenfor psykiatrisk behandling, dynamisk korttidspsykoterapi. Hun oversatte John C. Nemiahs bok Symptomene og det ubevisste. En enkel innføring i dynamisk psykopatologi til norsk og ble en drivkraft i kretsen som arbeidet med disse spørsmålene her i landet.

Astrid Nøklebye Heibergs forskningsinteresser gikk i retning av dynamisk korttidspsykoterapi og psykosomatikk. Hennes interesse for psykiatrien som klinisk redskap og metodesett i forhold til medmennesker er fellesnevneren. Sammen med sin sjef forsøkte hun å få innpass ved somatiske sykehusavdelinger underlagt UiO for å finne ut i hvilken grad psykologiske forhold spiller inn i sykdomsforløp under somatiske diagnoser, men ble avvist. Man inngikk gjerne tverrdisiplinært forskningssamarbeid, men ikke med psykiatrien.

Omsider kom en forespørsel fra Det odontologiske fakultet – den mest somatisk orienterte fagkretsen innenfor helsefagene. Det gjaldt muskulære spenningsplager knyttet til ansikt og kjever, noe Astrid Nøklebye Heiberg studerte med nysgjerig iver mens hun samtidig underkastet seg psykoanalytisk egenterapi i utdanningsøyemed og fulgte korttidspsykoterapigrupper.

Som den første av landets kvinnelige psykiatere tok Astrid Nøklebye Heiberg den medisinske doktorgrad 1980 på sitt tverrfaglig anlagte doktorarbeid Funksjonelle kjeveplager. Hun disputerte 8. mars, på den internasjonale kvinnedagen, noe som passet henne godt.

Bare halvannet år etter disputasen dukket nye utfordringer opp. Regjeringen Willoch kom til makten, og Astrid Nøklebye Heiberg ble bedt om å være statssekretær i Sosialdepartementet. Ufortrødent gikk hun inn for oppgaven, selv om politiske ideologier til da ikke hadde hørt til hennes interessefelt. Mottoet “Forandre for å bevare” tiltalte henne imidlertid, og hun meldte seg inn i Høyre. I løpet av sine første fire år i partiet var hun statssekretær i Sosialdepartementet (1981–85), statsråd i Forbruker- og administrasjonsdepartementet (1986) og leder i Høyrekvinners Landsforbund (1985–89). Mange av hennes venner fant det merkverdig at Astrid Nøklebye Heiberg med sitt radikale syn på mange samfunnsspørsmål kunne passe inn i en så konservativ organisasjon som Høyrekvinners Landsforbund – som likevel ikke var mer forstokket enn at den valgte henne til leder.

1985 ble Astrid Nøklebye Heiberg innvalgt på Stortinget og ble medlem av Europarådets torturovervåkningskomité, et verv hun fulgte opp med utallige reiser og besøk i europeiske fengsler. Opplevelsene vervet bød på, gav henne en innsikt i menneskelig atferd utover den faglige hun allerede hadde. Ved siden av hennes egne barndomserfaringer som flyktning gav dette et ekstra godt grunnlag for å lede en hjelpeorganisasjon.

Da første stortingsperiode var over, frasa hun seg renominasjon, men fortsatte som høyrepolitiker i Oslo kommune og sentralt i partiet inntil hun ble valgt til president i Norges Røde Kors 1993. Dette vervet innehadde hun til 1999, men allerede 1997 overtok hun dessuten vervet som president for Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger og satt der i fire år.

Astrid Nøklebye Heibergs løpebane i Røde Kors er preget av svimlende fart. Hun hadde knapt vært annet enn sympatisør før hun ble bedt om å bli president, den første kvinnen på denne plassen både i Norge og i den internasjonale organisasjonen. Men når hun blir betrodd tillit på høyt eller lavt plan, er hun trofast og viser seg den verdig med all sin innsikt og organiseringsevne, koblet med raus humor, varm omtanke og uredd medfølelse.

I tillegg til sine politiske verv har Astrid Nøklebye Heiberg vært medlem, til dels leder, av omkring 15 forskjellige medisinskfaglige og andre komiteer siden 1970. Hun var styreleder i Tanum Bokhandel 1994–2004, medlem av styret for Regionalt helseforetakj Helse Øst 2002–05 og leder av Statens seniorråd 2002–05. Siden 2003 har hun vært konsulent for Utenriksdepartementet i Sri Lanka-prosessen og styreleder i Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU). Fra 2004 er hun leder for Den norske nasjonalkommisjonen for UNESCO og styreleder for Nidaros Domkirkes Restuareringsarbeider.

  • Bibliografi i E. Husem, E. Kringlen og N. J. Lavik (red.): – fred er ej det beste. Jubileumsskrift til Astrid Nøklebye Heiberg,1996
  • Overs. J. C. Nemiah: Symptomene og det ubevisste. En enkel innføring i dynamisk psykopatologi 1972
  • Glimt fra psykiatrisk forskning. En populærvitenskapelig framstilling av forskningen ved Universitetets psykiatriske institutt i Oslo (sm.m. O. S. Dalgard og L. Eitinger), 1976
  • Funksjonelle kjeveplager. En klinisk psykosomatisk undersøkelse, dr.avh. UiO, 1980
  • Så mye ensomhet. Skjebner, kriser, muligheter (sm.m. B. Rosenberg), 1991
  • Det kollektive individ. Festskrift til Leif Arne Heløe (red. sm.m. D. Holst), 1992
  • Det dyrebare håpet, fortalt til Mona Levin, 2001
  • O. C. Torp: Stortinget i navn og tall, høsten 1985–våren 1989, 1986
  • HEH 1994
  • E. Husem, E. Kringlen og N. J. Lavik (red.): – fred er ej det beste. Jubileumsskrift til Astrid Nøklebye Heiberg, 1996
  • Ø. Larsen (red.): Makt og forakt. Om holdninger til politikere. Festskrift til Astrid Nøklebye Heiberg, 1996
  • Portrett (tegning) av Ulf Aas, 1995; gjengitt i – fred er ej det beste, 1996 (se ovenfor, avsnittet Kilder)
  • Karikatur av Inge Grødum, 1996; gjengitt i Ø. Larsen (red.): Makt og forakt, 1996