Forfatter. Foreldre: Gårdbruker og skogeier Tor Aanundsson Vaa (1864–1928) og Anne Marie Roholt (1866–1947). Gift 20.12.1911 i Kristiania med filolog, psykoterapeut og forfatter Ola Raknes (1887–1975), ekteskapet oppløst 1938. Søster av Dyre Vaa (1903–80); mor til Magli Elster (1912–93); mormor til Jon Elster (1940–).

I forfatterskapet til Aslaug Vaa brytes eldre og moderne erfaringsverdener mot hverandre. Hun er betydelig både som essayist og som dramatiker, men det er som lyriker hun har nådd høyest. I hennes beste dikt går modernitet og gammel kulturarv opp i en høyere enhet, uten at kulturkonfliktene lar seg utviske.

Vaa vokste opp i et miljø der gamle norske kulturtradisjoner ble holdt høyt i hevd. Begge foreldrene hadde gått på folkehøyskole, og den hjemlige kulturen kom til å prege Vaas forfatterskap sterkt. Etter å ha tatt middelskoleeksamen 1905 og arbeidet et halvt år som lærer begynte hun på latinlinjen ved Aars og Voss' skole i Kristiania og tok examen artium 1909. Deretter tok hun anneneksamen ved universitetet 1911. De følgende årene drev hun mye med journalistisk arbeid, bl.a. i nynorskbladet Den 17de Mai, og var også en aktiv og aktet oversetter.

Etter giftermålet med Ola Raknes oppholdt hun seg sammen med ham i flere og lengre perioder i utlandet, bl.a. i Paris og Berlin. Under sitt andre Paris-opphold (1919–21) fulgte hun forelesninger ved Sorbonne og gjorde seg godt kjent med moderne kunstretninger, og under et Berlin-opphold 1929 brukte hun særlig mye tid på å sette seg inn i ekspresjonistisk teaterkunst og andre eksperimentelle dramaformer.

Vaa hadde følgelig en solid litterær bakgrunn da hun debuterte 1934 med diktsamlingen Nord i leite, fulgt av Skuggan og strendan og På vegakanten. I sitt formspråk veksler hun allerede fra begynnelsen mellom frie vers og metriske strofer med enderim, ofte sonetter. Tradisjonstilknytningen viser seg ved at stev og folkeviser spiller en sentral rolle, både formelt og tematisk, og ikke minst ved at hun skriver på tradisjonelt telemarksmål.

Dikt med motiv fra folkelivet i Telemark veksler med erotiske og psykologiske dikt i debutsamlingen. Mange av bildene er hentet fra telemarksnaturen. En sterk naturfølelse preger i det hele store deler av hennes lyrikk. I den andre samlingen trer for alvor spenningen mellom det tradisjonelle og moderne frem, mens konflikten mellom refleksjon og intuisjon, intellektualisme og følsomhet, står sentralt i den tredje og den fjerde. I samtlige samlinger finnes mange ypperlige enkeltdikt, men generelt blir Vaa stadig sikrere og mer konsentrert i sitt formspråk.

I hennes etterkrigssamlinger – Fotefár, Skjenkarsveinens visur og Bustader – står folkelivsbilder side om side med kjærlighetsdikt, naturpoesi og refleksjonslyrikk. Balladestrofer og tankedikt dominerer den første. I den andre er den filosofiske problematikken dempet ned og vevd inn i lyriske naturstemninger. Det mystiske draget, inspirert av bl.a. William Blake, som er til stede i det meste hun har skrevet, kommer nå for alvor opp i dagen.

Med de eksperimentelle skuespillene Steinguden, Tjugendagen, Munkeklokka og Honningfuglen og leoparden var Aslaug Vaa med på å fornye norsk dramatikk. Det første er et nokså svakt ekteskapsdrama. I det andre og tredje tegnes det stiliserte bilder fra bygdemiljø, med fargerike personer og livfull handling. Begge har mange lyriske partier som senere inngikk som separate dikt i hennes samlinger. Disse partiene har sterkt folkevisepreg. Det siste er skrevet under inspirasjon av et opphold i Angola og bygger på afrikanske myter og legender. Motivet er møtet mellom en eldgammel stammekultur og moderne europeiske livsformer. På et dypere tematisk plan fremstiller stykket den samme konflikten som det meste av Vaas diktning er skrevet over: spenningen mellom tradisjon og modernitet slik den reflekteres i et kvinnesinn.

Etter krigen var Aslaug Vaa også en flittig artikkelskribent og leverte en rekke bidrag til Arbeiderbladet, Verdens Gang, Dagbladet og diverse tidsskrift. Fra 1955 fikk hun kunstnerlønn.

    Diktsamlinger

  • Nord i leite, 1934
  • Skuggen og strendan, 1935
  • Villarkonn, 1936
  • På vegakanten, 1939
  • Fotefár, 1947
  • Skjenkarsveinens visur, 1954
  • Bustader, 1963
  • Dikt i utval (ved L. Mæhle), 1964
  • Svara meg mi harpe. Dikt i utval (ved B. Gjernes), 1977
  • Dikt i samling (ved L. Mæhle), 1989
  • Aslaug Vaas beste (ved L. Mæhle), 1993
  • “Og ordet var...” Etterlatne dikt (ved L. Mæhle), 1999

    Skuespill

  • Steinguden. Skuespill i fem akter, 1938
  • Tjugendagen. Eit spel i fem bilete frå livet i ei bygd for omlag hundre år sea, 1947
  • Honningfuglen og leoparden. Frå ein afrikansk legende, uroppført 1955, bokutg. 1965
  • Munkeklokka. Skodespel i seks bilete, 1966
  • L. Mæhle: Frå bygda til verda, 1967, s. 143–192
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 17, 1975
  • d.s.: “Fann eg dei stigar”. Vandringar i Aslaug Vaas dikting, 2001
  • opplysninger fra familien