Lyriker. Foreldre: Underoffiser og gårdbruker Jacob Thomassen Lygre (1874–1946) og poståpner og telefonbestyrer Marie Låstad (1880–1960). Ugift.

Aslaug Låstad Lygres formsikre, ofte mollstemte dikt, gjerne med naturmotiver, har gått inn som en del av vår sangtradisjon og er faste innslag i så vel diktantologier som visebøker. Hun regnes blant våre bygdelyrikere og skrev i et tradisjonelt formspråk. Utover i forfatterskapet kan man imidlertid merke en forsiktig åpning mot etterkrigsmodernismen.

Lygre vokste opp i Lindås og gikk på framhaldsskolen der før hun 1927 begynte på Fana Folkehøgskule, der hun lot skrivegleden komme til uttrykk i skolebladet Gamal Grunn. 1932 tok hun examen artium ved Voss Landsgymnas og to år senere handelsgymnaset i Bergen. Hun arbeidet ett år i Gula Tidend (1934–35) og 10 år på kontor i Vestlandske salgslag i Bergen, men på grunn av skrantende helse – hun hadde fått tuberkulose i ungdomsårene – var hun fra midten av 1940-årene bare i perioder i arbeid. 1945 var hun innlagt ved Luster sanatorium. Hun skrev imidlertid mye, noveller, artikler og kronikker i tillegg til dikt. I barnebladene Magne og Norsk barneblad møter vi ofte navnet hennes i forbindelse med små eventyr og fortellinger, i Bergens Tidende skrev hun artikler, ofte om historiske emner, og i Gula Tidend hadde hun reisebrev og artikler. Dessuten skrev hun prologer og leilighetsdikt. Hun var aktiv i Vestmannalaget.

Inntil hun var 40 år gammel, hadde Lygre knapt vært utenfor de nære hjemtraktene, men 1953 fikk hun Statens kunstnerstipend, som gav henne mulighet til en lengre reise i Mellom-Europa, og 1954 drog hun med Behrens' legat til Sverige og Finland. Gyldendals stipend gav henne mulighet til reiser i Danmark og Island 1965.

Lygre debuterte 1943 med No blømer alle rosene, og frem til den siste boken Primulakveld fra 1964 gav hun ut i alt seks diktsamlinger. Allerede i debutsamlingen fornemmer man hennes hjemtrakter, Nordhordland, særlig fjellet og kystlandskapet. Naturstemninger og tematisering av ung kjærlighet preger denne første samlingen, men hun har også med et lite krigsdikt, Varsel, forkledd som et vårdikt om gjøken som budbringer: “Då veit eg at du er fallen. / Det som eg ottast er sant.” Ellers er det mye vind og vei og vandringsmann i Lygres to første diktsamlinger, der årstidene følges og sommerhalvåret feires i dikt med rim og rytme som ofte har visens preg. Eld av steinar (1948) inneholder hennes populære dikt “Vi skal ikkje sova”, tonesatt av Geirr Tveitt: “Vi skal ikkje sova bort sumarnatta, / Ho er for ljos til det – / Då skal vi vandra isaman ute / under dei lauvtunge tre.”

Lygres tredje diktsamling, Den einsame roaren, har en strammere komposisjon, og de tette, knappe diktene har også mer fylde i naturstemningene. Det er lite av egenbekjennelse, det er nettopp bildene og situasjonene som bærer diktene, i en allmenn eksistensiell, til tider religiøs tematikk.

Mens det er et ruralt, tidløst landskap som trer frem i de tre første diktsamlingene, kommer samtiden og det moderne inn som nye elementer i Rit di rune, med dikt om togreiser, lystbåthavner, undergrunnsbaner og rulletrapper. Perspektivet utvides også geografisk, til et kloster i alpene, til kirketårn i Karelen. Diktene får nå et mer ekspressivt drag samtidig som en kunsttematikk blir stadig mer fremtredende.

De religiøse innslagene tiltar mot slutten av forfatterskapet, uten at sanseligheten blir borte. Mer spennende er likevel forsøkene i frie vers, som Andlet i ei reisebok, der vi sveiper rastløst over Europa, fra Gällivare til Grenoble, fra Kiruna til Capitol, inn og ut av kaffebarer, parker, venterom og torg, og med den avsluttende refleksjonen: “Å, menneske! / Eingong skal ikkje landet / vera meir – / ikkje staden og namnet, / ikkje eingong stunda. / Men berre møtet.”

Aslaug Låstad Lygre ble 1982 hedret med en minnestøtte av venner i Lindås. Hun fikk Gyldendalprisen 1964. At hun fortsatt er aktuell for tonesettere, viser plateutgivelsen Kveldssong ved havet (2001), der Kjersti Wiik synger Lygre-dikt til melodier av Kåre Håland. I 2005 kom Linda Fosse ut med albumet "Eit eventyr" der ho gejv ny tonedrakt til 12 av Lygre sine dikt.

    Diktsamlinger

  • No blømer alle rosene, 1943
  • Eld av steinar, 1948
  • Den einsame roaren, 1952
  • Rit di rune, 1957
  • Fest i september, 1960
  • Primulakveld, 1964
  • Dikt i utval, ved I. Eskeland, 1978

    Plateinnspilling

  • Kveldssong ved havet, 14 dikt av Aslaug Låstad Lygre, tonesatt av K. Håland, sunget av K. Wiik, 2001
  • Eit eventyr, Aslaug Låstad Lygre i ny tonedrakt. Tonesatt og sunget av Linda Fosse, 2005
  • I. Eskeland: “Med mollstemt lyre. Aslaug Låstad Lygres lyrikk”, i NLÅ 1968
  • K. Bakke: “Aslaug Låstad Lygre”, i Gamal Grunn 1968
  • B. Morstøl: Ein einsam roar på veg mot lyset. Aslaug Låstad Lygre som lyrikar, h.oppg. UiO, 1971
  • J. Gjerdåker: “Aslaug Låstad Lygre”, i Bokvennen, nr. 4/2002
  • Minnestøtte med portrett i bronse av Alf Rongved, 1982; Lindås