Asbjørn Sunde var en av Norges mest markante motstandsledere under den annen verdenskrig og spilte en viktig rolle for utviklingen av den militære motstandskampen. Etter krigen deltok han i det interne partioppgjøret i NKP. 1954 ble han dømt for spionasje for Sovjetunionen.
Sundes mor døde av tuberkulose 1920, og faren satt igjen med ansvar for 7 barn. Faren var leder av Arbeiderpartiets lokallag i Kopervik i flere år, satt i kommunestyret og var ellers sterkt engasjert på venstrefløyen i arbeiderbevegelsen på Karmøy i mellomkrigstiden. Asbjørn Sunde videreførte hans radikale, sosialistiske engasjement.
Asbjørn reiste til sjøs 1925–33 og vervet seg til Sjømilitære Korps i Horten 1926, hvor han tok styrmannssertifikat 1929. Han meldte seg inn i NKP 1932, var landsmøtedelegat 1934 og hørte til venstrefløyen i partiet. Fra 1933 og utover i 1930-årene var han medstifter av Horten Arbeideridrettslag, Horten forening for arbeidsløse, aktiv støttespiller i fagopposisjonen, skribent i lokalpressen og i Arbeideren i Oslo, og ble svartlistet og arbeidsløs. Etter valget 1934 tok han initiativ til en protestaksjon i Horten kommunestyre mot fattiglovens regler om at arbeidsløse ikke kunne ha offentlige verv, og disse reglene ble opphevet 1935. Han kom i politiets søkelys 1933/34, da han var med og firte hakekorsflagg på tyske skip i norske havner, og da han 1936 oppfordret frivillige til å delta i kampen mot fascismen i Spania. Han var selv blant de første som reiste og deltok lengst, fra begynnelsen av januar 1937 til avviklingen av de internasjonale brigadene juli 1938.
I Spania var Sunde ambulansesjåfør, sabotør og partisan. Ved hjemkomsten ble han og andre spaniakjempere trukket med i Ernst Wollwebers sabotasjeapparat, som etter sovjetisk initiativ ble etablert med hovedkvarter i Oslo 1936, rettet mot nazistatenes krigsforberedelser i skipsfarten. Sunde overtok høsten 1938 ledelsen av den norske seksjonen, Osvaldgruppa, etter Martin Hjelmen, som da overtok den svenske. Hjelmen ble 1940 arrestert av svensk politi, utlevert til Gestapo og henrettet 1944.
9. april 1940 organiserte Sunde Wollwebers flukt fra Oslo, og om morgenen 10. april satte han sine folk i gang med å spre rykter om britisk flybombing. Sammen med en generell nervøsitet i byen utløste dette den såkalte panikkdagen, da tysk kontroll brøt sammen og gjorde det mulig for frivillige, også medlemmer av Osvaldgruppa, å melde seg ved mobiliseringsstedene utenfor byen. Deretter forsøkte han å få Wollweber til Sovjetunionen, men dette mislyktes, og Wollweber ble arrestert av svensk politi. Asbjørn Sunde ble også tatt, men klarte å flykte.
Etter felttoget 1940 reorganiserte Sunde organisasjonen. Få dager etter det tyske angrepet på Sovjetunionen 1941 lanserte han sabotasjekrigen i Norge. Frem til sommeren 1944 utførte Osvaldgruppa over 110 aksjoner med om lag 200 ulike deltakere, av dem falt 35 i kampen. Mange aksjoner ble utført i samarbeid med andre aktører, som motstandsnettverket 2A 1941–42, den illegale politigruppen 1942, den norske del av britiske SOE 1943, XU og Milorg 1943–44. Fra høsten 1942 samarbeidet han også med NKPs ledelse. Det kom til brudd februar 1944, da partiets generalsekretær Peder Furubotn krevde å overta ledelsen av sabotasjen. Høsten 1944 avviklet Sunde det meste av virksomheten etter ordre fra Moskva, men avleggere som Saborg i Vestfold, Sab i Bergen og Stavanger og Pellegruppa i Oslo fortsatte sin virksomhet helt til årsskiftet 1944–45, da det meste av deres aktivitet ble revet opp.
Under Sundes ledelse var Osvaldgruppa en farlig motstander for Gestapo. Hans praktiske kunnskaper fra Spania, kombinert med erfaringene fra livet på sjøen og fra mellomkrigstidens fattigdom, gjorde ham til en fremragende militær ledertype, snarrådig og handlekraftig. Han lyktes mer enn andre motstandsledere i første del av krigen i å kombinere illegalitet med resultater og var en mester i å improvisere løsninger på vanskelige oppgaver. Særlig viste dette seg etter sprengningen av Statspolitiets lokaler i Oslo 21. august 1942, da det ble utlyst en belønning på 100 000 kroner for opplysninger om ham, og etter sprengningen av Oslo Arbeidskontor 20. april 1943, som innledet kampen mot Arbeidstjenesten. Denne aksjonen og sprengningene av Øst- og Vestbanestasjonen i Oslo 1942 i samband med innsettingen av Quisling som ministerpresident, viser hans blikk for sabotasjens politiske betydning. Under hans ledelse utførte organisasjonen samordnede jernbanesprengninger på flere steder samtidig, halvannet år før Milorg var i stand til noe lignende. Da tyske styrker angrep organisasjonens hovedkvarter på Sollia pensjonat 30. mai 1944, lyktes han i å bringe de fleste i sikkerhet.
Etter krigen fikk verken Sunde eller medlemmene av Osvaldgruppa utmerkelser for sin krigsinnsats fra den norske stat. Men han spredde selv opplysning om organisasjonens innsats gjennom bestselgeren Menn i mørket, som kom 1947.
Sundes krigsinnsats kom tidlig i skyggen av den kalde krigen. Fra slutten av 1940-årene ble de fleste av de tidligere sabotørene på nytt overvåket. Innad i NKP ble det rettet anklager mot ham fra Furubotns krets. Sunde hadde ingen egne politiske ambisjoner, men under inntrykk av krigsfaren engasjerte han seg 1949 i partioppgjøret i NKP ved å kaste Furubotns folk ut av partikontorene. 1954 ble han arrestert og dømt til 8 års fengsel for spionasje for Sovjetunionen. Selv om han etter krigstiden hadde forbindelser med sovjetiske privatpersoner og hjalp tjenestemenn i Oslo med ulike problemer, har det i ettertid vist seg at han for egen del brukte sine kontakter som ledd i forberedelse av en ny sabotasjeorganisasjon i tilfelle krig mellom USA og Sovjetunionen, hvor han antok at Norge ville bli okkupert av USA. Men han var ingen ukritisk sovjettilhenger. I 1970-årene aktiviserte han seg igjen politisk, særlig gjennom solidaritetsarbeid mot fascismen i Spania.