Maler og grafiker. Foreldre: Reparatør Sigmund Pettersen (1917–67) og husmor Klara Vatneland (1917–). Gift 1975 med butikksjef Benedicte Grepp (29.1.1954–), datter av fotograf og filmklipper Olav Kyrre Grepp (1926–92) og programsekretær Inger Lise Foss (1932–), ekteskapet oppløst 2000.

Arvid Pettersen hører til sin generasjons mest markante malere, og han har også spilt en viktig rolle som kunstpedagog.

Pettersen vokste opp i Bergen, og etter realskolen begynte han som tegneassistent ved Chr. Michelsens Institutt. De teknisk betonte problemstillingene kunne i lengden ikke tilfredsstille hans kreative talent. Etter militærtjenesten begynte han derfor på Bergens Kunsthåndverksskole 1964. Der kom han inn i det inspirerende miljøet rundt Asbjørn Brekke, som ledet skolens grafikkavdeling. Pettersen debuterte som grafiker på Vestlandsutstillingen 1967 og slapp også til på Høstutstillingen samme år. Responsen gav ham mot til å satse som fri kunstner, og han spedde på økonomien med diverse vikarjobber.

Pettersen var med på å starte det kunstnerdrevne Galleri 1 i Bergen og hadde sin første separatutstilling der 1970. På utstillingen dominerte maleriet, selv om han ikke hadde noen formell utdanning innenfor dette mediet. Autodidakten vakte likevel oppmerksomhet med sine fabuleringer omkring teknologiens nye verdensbilde og menneskets kosmiske ekspansjonstrang. Et samfunnskritisk anslag var også til stede, i det dystre Gresk sang med adresse til Hellas-juntaens diktatur.

Samfunnskritikken kom eksplisitt til uttrykk i Pettersens bidrag til EEC(EF)-debatten to år senere, da han blant annet brukte tønnelokk av tre som underlag for sine realistiske motiver fra Sunnfjord til Svolvær med innskrevne slagord fra utkant-Norge mot Brussel. Dette agiterende aspektet skulle han senere utdype både tematisk og malerisk i en serie bilder fra midten av 1970-årene, hvor nypløyde åkrer, grøfter i myrlandskap, moloer ved kysten og snøskjermer på fjellet stod som “spor” etter menneskers innsats. Rovdriften på naturressursene gikk som en rød tråd gjennom hans malerier på Venezia-biennalen 1976, hvor bildene ble “buret inne” med netting og “temmet” til krasse metaforer for kortsiktige profittmotiver.

Pettersen var lærer ved Vestlandets Kunstakademi 1977–78 og amanuensis ved Statens Kunstakademi 1983–85. De motiviske motsetningene i hans maleri forsvant mot slutten av 1970-årene til fordel for en malerisk dialog med norsk nyimpresjonisme og kontinental ekspresjonisme. Men Pettersen ble ingen tradisjonalist, og under en utstilling i Trondhjems Kunstforening 1981 gikk han til det drastiske skritt å snitte opp flere av lerretene og omgruppere fragmentene til nye sammenstillinger. Dette drastiske eksperimentet ble forutsetninger for hans senere så kjente serie Alchemist Settings. Serien er malt på planker og kan omgrupperes i utallige kombinasjoner, i pakt med alkymiens klassiske formel “solve et coagula” ('løs opp og føy sammen'). En rad portretter malt på utrangerte bilradiatorer bekreftet bildet av en uortodoks maler.

Motpolen til denne teatraliseringen av maleriet var en rad store lerreter, hvor hverdagslige gjenstander som en lommekniv, et munnspill eller en utgått sko fikk et monumentalt og melankolsk nærvær i en brunslitt og hverdagsgrå koloritt. Pettersons produksjon møtte sterk respons gjennom en rekke utstillinger i utenlandske gallerier, og han ble innkjøpt til viktige museer i Norden og Tyskland.

I 1990-årene gav flere reiser til Afrika nye impulser til hans maleri, og han kom i nær kontakt med kolleger fra Botswana og Zimbabwe. Den mønstrede malerihuden i et bilde som Senegal minner om et utspent dyreskinn. De sammenfiltrede, tørre grenene på motivet Natural Grid agerer som elementer i en modernistisk “all over”-komposisjon, men spilles samtidig ut som faresignaler fra dødbringende krefter som aids og ørkenspredning.

Pettersen var maleriprofessor ved Statens Kunstakademi 1993–2003 og rektor i årene 1996–99, da institusjonen ble en del av den nye Kunsthøyskolen. Undervisning og administrasjon gav mindre tid til hans eget maleri, men utstillingen “Vegger og landskap” 2001–02 viste et vidt spenn fra det urbane New York til kunsthistorisk velkjente sørlandstrakter som Ny-Hellesund.

    Et utvalg

  • Den nye broen, 1973, BKM
  • Grøfter, 1974, p.e.
  • Jogger, 1979, MfS, Oslo
  • Hall of Fame, 1983, Moderna Museet, Stockholm
  • Pearl of the Collection, 1986, MfS
  • Objekter fra bakrommet, 1992, MfS
  • Senegal, 1997, p.e
  • Norges kunsthistorie, bd. 7, 1983
  • Ø. S. Bjerke: biografi i NKL, bd. 3, 1986
  • H. Flor og L. Mannila: Den nye generasjonen. Norsk maleri i 1980-årene, 1988
  • J. Brockmann m.fl.: Samtidsbilder. Verker fra Museet for samtidskunst, 1992
  • diverse utstillingskataloger