Skuespiller. Foreldre: Smedmester Aksel Opsahl og Alvilde Olsen. Gift med modist Mary Karoline Skaug (8.7.1922–).

Med sitt umiddelbare, sterke sceniske nærvær og karakteristiske trompetstøt av en stemme var Arve Opsahl gjennom hele annen halvdel av 1900-tallet en av landets mest folkekjære revy- og komedieskuespillere, kjent fra scenen, plater, radio, fjernsyn og rundt 50 spillefilmer, med rollen som Egon Olsen i de 14 filmene om Olsenbanden som et absolutt høydepunkt.

Opsahl vokste opp i et trygt arbeiderhjem på Hammersborg i Oslo. For å finansiere middelskolen tok han jobb som konfektgutt på Nationaltheatret, men ble snart “forfremmet” til Chat Noir, der publikum gav mer drikkepenger. Mens han tok handelsskole, kom han i kontakt med Studentenes Friundervisning, der teatersirkelen ville ha ham med fordi de trodde han hadde skuespillererfaring fra Chat Noir. Deres revy på Folkets Hus på Grünerløkka 1942 medførte profesjonelt engasjement med debut året etter i Scalarevyen i Arbeiderforeningen i Trondheim, under kunstnernavnet Komikeren Teobald.

1944 var Opsahl konferansier for sommerkabareten på Bygdø Sjøbad, og 1945 spilte han på Chat Noir i Når katten er borte danser Book'n på bordet. Da hadde han forsøkt å få jobb på Edderkoppen hos Leif Juster, som syntes at Opsahl sang for sterkt, mens Jens Book-Jenssen ikke syntes det gjorde noe – han hadde likevel tenkt å ta seg av skjønnsangen selv! 1945 kom Opsahls gjennombrudd på plate med “Når det kommer en båt med bananer”, den første av over hundre plateinnspillinger gjennom årene. Han hadde senere suksess med sjømannsviser som “Medisin, medisin med det samme” (1962) og “Tra-rei-da-di-da-di-dei” (1971) samt LP-platen Sett sjøbein (1962).

Opsahl bygde langsomt opp sin posisjon i revyer hos Jens Book-Jenssen, Egil Monn-Iversen og Einar Schanke på Chat Noir i 1950-årene, frem til det store gjennombruddet i begynnelsen av 1960-årene, da han også ble landskjent gjennom fjernsynet. Til de tidlige revyvisene hører “Det holder det, sa Gundersen” (Kolbjørn og Arne Svendsen), “Konfektgutten” (Leif Bratberg), “Statsborgerlige rettigheter” (Arild Andersen og Finn Bø) og den kontroversielle “Nettopp da blir en ny kineser født” (Sigurd Jansen, Hagge Geigert og Alfred Næss). De er inkludert på LP-platen Arve 25 år (1965), utgitt i anledning Opsahls skuespillerjubileum. Da hadde den vennlige, men ikke veldig smarte marinegasten som hadde vært i Lissabon, Otto Nielsens monolog “I marinen” (1962), gjort ham virkelig berømt. Den medførte også gjennombrudd i Sverige, der han særlig ble en kjær gjest på Liseberg. Bl.a. gjestet han med Elisabeth Granneman i Stephen Sondheims musikal fra romertiden, En kul grej hände på vägen till Forum.

Marinegasten ble etter hvert til rollefiguren Bottolph, soldat på overtid i de populære filmene Operasjon Løvsprett (1962) og Operasjon Sjøsprøyt (1964). Gast var han også i den interskandinaviske musikalfilmen Blåjackor (1964). I Nydelige nelliker (1964) og Sus og dus på by'n (1968) fremstilte han småkjeltringen Slegga. Langt flere nyanser fikk han vise i filmatiseringen av Sigbjørn Hølmebakks varme sosialsatire Hurra for Andersens (1966), starten på et langt samarbeid med Aud Schønemann. 1967 ble begge fast engasjert av Toralv Maurstad på Oslo Nye Teater, der de hadde utrolig suksess i kriminalkomedien Skulle det dukke opp flere lik er det bare å ringe (1969, filmet 1970). 1969 innledet de norsk films mest langvarige suksess, som Egon Olsen og Valborg i Olsenbanden.

Opsahl ble på Oslo Nye Teater til 1979, mens de i perioder årlige filmene om Olsenbanden ble spilt inn i sommerferien. 1978 spilte Opsahl, Schønemann og Sverre Holm i det sterke sosial- og alkoholikerdramaet Kollisjonen av Sverre Udnæs, og hver kveld måtte de kjempe for å overbevise et publikum som ventet Olsenbanden, om at dette var helsvart alvor. De som så forestillingen, vil aldri glemme Arve Opsahls tolkning. Lignende opplevelser gav han publikum som gjest på Trøndelag Teater i Jaroslav Hašeks Den tapre soldat Svejk (1971) og som kirketjener Evensen i Den store barnedåpen (1975) på Det Norske Teatret. To ganger spilte han Dolittle i My Fair Lady, sist på Chateau Neuf 1986. Han gjestet også Chat Noir 1972 i revyen Kjære lille Norge, som ble så populær at den ble filmet.

Hjertet hører revyen til, og Arve Opsahl takket ja da Dag Frøland tilbød ham mer eller mindre fast engasjement 1979. Han og Elisabeth Granneman var hjørnesteinene i Frølands påkostede utstyrsrevyer frem til Kanal Frøland (1989). Langkjørere var også radioseriene Inspektør Snusen og Familien Glum. I alle år turnerte Opsahl land og strand som folkekjær vitseforteller, og han var forløperen til moderne ståoppkomikere. Han utgav også flere vitsebøker. Gjennom 1990-årene erobret han igjen publikum som Henry i situasjonskomedien Mot i brøstet for TV2. «Det folk synes er morsomt,» sa han, «det er å kjenne seg igjen, uten å vite at dem ler av seg sjæl.» Opsahl trakk seg tilbake etter innspillingen av den siste Olsenbande-filmen 1998, da han måtte amputere den ene foten på grunn av sykdom.

Arve Opsahl gjorde også en stor sosial innsats, særlig med sine mange gratisopptredener for innsatte og for hjemløse. 70-årsdagen 1991 ble feiret med fjernsynsoverført konsert i Chat Noir og 75-årsdagen 1996 med utgivelsen av CD-samlingen Jubeljubilaren. For sin innsats i revy ble han tildelt Leonardstatuetten 1972, og for filmarbeidet Amandaprisens ærespris 1991. Han fikk Kongens fortjenstmedalje i gull 1988, og 2002 mottok han Komiprisens hederspris.

    Plateinnspillinger (et utvalg)

  • Lyrikk og prosa i skjemt og alvor (sm.m.fl.), 4 plater, 1961–62
  • Arve 25 år, 1965
  • Sett sjøbein med Arve Opsahl!, 1965
  • Vitsekrigen (sm.m. C. G. Lindstedt), 1979
  • Syng med Arve Opsahl, 1982
  • Jubeljubilaren, 1996

    Trykt materiale

  • Historier 1–2, med tegninger av Pedro, 1975–78
  • Nitimevitser. De beste vitsene fra NM i humor! (red. sm.m. S. Byhring), 1990
  • Mine beste frekkiser og andre muntre historier, 1991
  • Norges morsomste vitser 1–2 (red. sm.m. S. Byhring), 1992–93
  • Nitimens store vitsebok (red. sm.m. d.s.), 1995
  • O. Bang-Hansen: Chat Noir og norsk revy, 1961
  • N. Brantzeg og H. Mjøen (red.): Norske skuespillerportretter, 1969
  • M. Levin: portrettintervju med Arve Opsahl, i Portretter i A-klassen, 1989
  • TFL, 1991
  • A. Anonsen og A. Diesen: Arve Opsahl. Moromann med mange ansikter, fjernsynsportrett NRK, 1994
  • HEH 1994
  • L. T. Braaten, J. E. Holst og J. H. Kortner: Filmen i Norge. Norske kinofilmer gjennom 100 år, 1995
  • D, Vågsås: “Arve Opsahl”, i CD-bok Jubeljubilaren, 1996
  • L. O. Gulbrandsen: Aud Schønemann. Det blir mellom oss, 1997
  • NRKs arkiver
  • International Movie Database på Internett (www.imdb.com)