Zoofysiolog. Foreldre: Gårdbruker Erik Gerhard Schytte Blix (1899–1967) og sykepleier Marie Helle (1917–87). Samboer med høgskolelektor Turid Steen (11.7.1936–), datter av næringsdrivende Einar Brynhildsen (1905–86) og Kirsthi Lind (1909–).

Arnoldus Schytte Blix er internasjonalt kjent for sine undersøkelser av hvordan sel, hval og ender er tilpasset dykkende levevis, og for undersøkelser av temperaturregulering hos arktiske dyr. I Norge er han i tillegg kjent som institusjonsbygger. Avdeling for arktisk biologi ved Universitetet i Tromsø ble av ham bygd opp til den fremste institusjonen av sitt slag i verden, og han var initiativtaker og pådriver ved etableringen av både Polarmuseet og selfangstmuseet M/S Polstjerna i Tromsø.

Blix vokste opp i Borre. Han er oppkalt etter farfaren, som var prest, i likhet med de aller fleste forfedrene tilbake til 1500-tallet både i Schytte-grenen og i Blix-grenen av familien; de fleste hadde sine kall i Nord-Norge.

Etter examen artium i Horten studerte Blix realfag ved Universitetet i Oslo og ble cand.real. med zoofysiologi hovedfag 1973. På denne tiden var tradisjonene fra Per Scholanders virke i Oslo i midten av 1950-årene fortsatt levende. Blix fikk etter en tur som fangstmann på ishavet raskt stor interesse for Scholanders problemstillinger knyttet til respirasjons- og sirkulasjonsfysiologi hos dykkende dyr og til temperaturregulering hos pattedyr og fugl. Han tilegnet seg også raskt Scholanders innstilling til fysiologisk forskning – at fysiologiske mekanismer best studeres komparativt hos de arter som har egenskapen i ekstrem grad, og at god forskning er karakterisert ved originale og interessante problemstillinger heller enn ved nitid kartlegging av detaljer.

Etter hovedfagseksamen drog Blix til Tromsø, hvor han 1975 fikk sin filosofiske doktorgrad for en grundig undersøkelse av hvordan blodsirkulasjonen legges om hos dykkende ender. Dette arbeidet, sammen med senere undersøkelser på dykkende sel, resulterte i at Blix sammen med professor Bjørn Folkow fra Göteborg ble invitert til å skrive kapitlet om blodsirkulasjonen hos dykkende dyr i den prestisjetunge amerikanske Handbook of Physiology.

Pattedyr og fugler har tilnærmet konstant indre kroppstemperatur, for de fleste nær 37 grader. Varmblodige dyr kan bare overleve i arktiske strøk med sterkt spesialiserte og meget effektive temperaturreguleringsmekanismer. Blix og hans elever har studert slike mekanismer hos mange arter dyr fra Arktis og Antarktis, men særlig hos rein og sel. Forskningsgruppens laboratorieundersøkelser og feltstudier på en rekke polare ekspedisjoner har gitt viktig ny kunnskap om den evolusjonsmessige tilpasningen som gjør det mulig for disse dyrene å overleve under ekstreme kulde- og lysforhold.

Eksperimentelle undersøkelser på våkne ville dyr kan ikke utføres av én forsker alene. Blix har i stor grad evnet å knytte til seg meget dyktige ingeniører og elever og i tillegg interessante samarbeidspartnere fra relevante humanmedisinske spesialiteter, særlig kirurger, radiologer og anestesileger.

Studier av fysiologiske prosesser på våkne ville dyr under kontrollerte forhold stiller meget store krav til laboratoriefasiliteter. Etter et treårig forskningsopphold i Fairbanks i Alaska ble Blix professor i fysiologi i Tromsø 1980 og satte umiddelbart i gang planlegging av et stort forsøkskompleks for fysiologiske undersøkelser av arktiske dyr. Alle som var i kontakt med Blix i planleggingsperioden, oppfattet planene som helt urealistiske under norske forhold, men Blix drev igjennom de nødvendige vedtak i universitetets organer og gjennomførte utbyggingen med ekstraordinær finansiering fra fire departementer og med en meget effektiv og kreativ økonomistyring. Universitetet i Tromsø har siden anlegget ble åpnet i 1993, hatt dyrestaller og laboratoriefasiliteter for alle slag arktiske dyr, uten sin make noe sted i verden.

Blix har vært leder for Nasjonalkomiteen for Polarforskning og er formann for styret for Nansenfondet. Han er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og har mottatt Fridtjof Nansens belønning for sin forskning. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 2006.

Arnoldus Blix er blant studenter og kolleger kjent som en krevende leder, med en direkte og tidvis umoderne fremtreden og utstrakt bruk av militær terminologi. De som kjenner ham, vet at dette bare er ytre tegn på en personlig grunnholdning der kvalitet og tradisjon er sentrale elementer. For Blix er det viktig å være uavhengig av fremherskende moteretninger enten det gjelder ytre fremtreden eller vitenskap. Slik søker han å videreføre norsk polarforskning og norsk zoofysiologisk forskning i Nansens og Scholanders ånd.

    Et utvalg

  • Distribution of LDH isozymes in rat liver cells (sm.m. T. Berg), i Nature, bd. 245, London 1973, s. 239–240
  • The elicitation and regulation of the cardiovascular responses to diving, dr.avh. UiTø, 1975
  • Temperature regulation in newborn polar homeotherms (sm.m. J. B. Steen), i Physiological Reviews, bd. 59, Baltimore 1979, s. 285–304
  • A source of non-shivering thermogenesis in fur seal skeletal muscle (sm.m. H. J. Grav), i Science, bd. 204, Washington, D.C. 1979, s. 87–89
  • Cardiovascular responses to diving in mammals and birds (sm.m. B. Folkow), i Handbook of Physiology, Sect. 2: The Cardiovascular System, Baltimore 1983, s. 917–945
  • Daily energy expenditure in free living minke whales (sm. m. L. P. Folkow), i Acta Physiologica Scandinavica, bd. 153, London 1995, s. 61–66
  • Arctic Animals, Trondheim 2005
  • Circadian organization in reindeer (sm.m. B. E. H. van Oort, N. J. C. Tyler, M. P. Gerkema, L. P. Folkow og K. A. Stokkan), i Nature, bd. 438, London 2005, s. 1095–96
  • Eric Gerhard Schytte, i DKNVS Årbok 2005, Trondheim 2006, s. 123–141
  • Arnoldus Schytte Blix' CV, UiTø 2006