Som medlem av Riksforsamlingen og det overordentlige Storting 1814 ble Koren en av de ivrigste talsmenn for den patriotiske vestlandsfalanks. Lokalt var han en landbrukspioner.
Koren tilhørte en stor kjøpmannsfamilie i Bergen. Han ble student 1784, tok juridisk embetseksamen 1789 og var i fem år ansatt i Rentekammeret i København. 1795 ble han utnevnt til sorenskriver i Vestre Råbyggelaget og flyttet til Evje, men allerede 1799 drog han vestover med familien for å bli sorenskriver i Hardanger og Voss. Han var dessuten birkedommer for godseiendommen Lysekloster og fra 1818 også for Rosendal baroni. 1801 kjøpte han gården Helleland i Ullensvang, hvor han hadde sitt kontor.
Kanskje tok Koren med seg noe av den bergenske forretningssans når han nå engasjerte seg sterkt i nyrydding, gjødsling, gjerding og hagebruk. Han satset særlig på moderne fruktavl, og han har fått æren for å ha innført det som snart skulle bli den dominerende plommetypen i Hardanger, Reine Claude. Koren var ellers kjent for sitt frisinn og sin folkelige form; han mislikte embetsstandens arroganse og gjorde selv ikke forskjell på fattig og rik. I 1840-årene skrev Ivar Aasen at avstanden mellom embetsfolk og bønder var mindre i Hardanger enn mange andre steder, noe han mente skyldtes Koren og hans familie.
Til Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814 ble Koren valgt som første representant fra Søndre Bergenhus, og på Eidsvoll stilte han seg på Falsens linje. Flere har tegnet et kritisk bilde av hans opptreden her; Jacob Aall plasserte ham blant forsamlingens “Gjøglere”, og major Sibbern kalte ham “en Nar”. Hans reservasjonsløse nasjonalisme ble nok oppfattet som naiv og lite taktisk, og han var heller ikke dyktig til å ordlegge seg. Men hans liberale selvstendighetslinje er sikkert også blitt undervurdert som ideologisk strømning. Han snakket og skrev fra hjertet, og i de Strøetanker som Materialer til vor Statsbygning han sendte til konstitusjonskomiteen, finner man en rekke velfunderte ideer om åndsfrihet og næringsfrihet.
På det overordentlige Storting stod Koren frem blant vestlandsbenkens mest kritiske røster og fikk stempel som kverulant. Han og hans kollega fra Stavanger amt, Hans L. Nansen, gikk under oppnavnet “stampemøllen” fordi de stadig avløste hverandre i debattene. I unionssakene var imidlertid Koren langt forut for sin tid. Han ville at Norge og Sverige bare skulle ha kongen felles, han opponerte mot stattholderparagrafen, han foreslo at Norge skulle behandle statsgjelden med Danmark uten svensk innblanding, han lanserte tanken om egne norske konsuler, han agiterte for eget norsk flagg, og han foreslo at statsrådene burde velges av Stortinget, ikke av kongen. Slike radikale oppfatninger var det ennå lite gehør for. Men han vant i hvert fall frem i spørsmålet om den nye orlogsflåten, som han ønsket skulle være en rent norsk enhet.
Koren ble også valgt til Stortinget 1818, hvor han deltok i mange av spesialkomiteene. 1817 fikk han trykt en avhandling som anbefalte fri handel i Den norske Tilskuer. Senere spilte han ingen rikspolitisk rolle. Da synet etter hvert sviktet, bortforpaktet han sorenskriverembetet, og han tok avskjed 1840. Sine siste år bodde “Gamleskrivaren” hos sønnen Niels, sogneprest i Ullensvang, og på prestegården døde han 90 år gammel 1854.