Lyriker. Foreldre: Stuert Hans Joachim Eidslott og Marie Sevrine (“Maja”) Skarbøvikgjerde. Gift 1951 med sykepleier Liv Tidemann (5.4.1925–).

Arnold Eidslott har med sine 20 diktsamlinger markert seg som en av de fremste og mest særpregede norske lyrikere i etterkrigstiden. Hans lyrikk representerer en helt original kombinasjon av modernisme, tradisjonalisme, visjonsdiktning og kristen forkynnelse, og hans beste dikt hører til høydepunktene i 1900-tallets lyriske diktning.

Eidslott vokste opp i Skarbøvika på øya Hessa i Ålesund. Hans utdanningsvei og yrkeskarriere avslører lite om at hans egentlige veivalg i livet skulle bli lyrikken: Som unggutt var han sjømann i kystfart under den annen verdenskrig, og etter krigen seilte han noen år i utenriksfart. Etter folkeskolen gikk han på ettårig realskole i Syvde. Men i mer enn 40 år var hans arbeidsplass i Televerket, som telemontør ved Ålesund telefonanlegg 1952–93.

Eidslott har helt fra debuten 1953 kombinert impulser fra den modernistiske generasjonen han tilhører (representert ved lyrikere som Paal Brekke, Gunvor Hofmo og Rolf Jacobsen), med inntrykk fra den religiøse og visjonære linjen i norsk lyrikk, slik den fremtrer hos bl.a. Henrik Wergeland, Alf Larsen og Olav Aukrust. Debutboken Vinden taler til den døve og oppfølgeren Vann og støv er preget av undring over de kosmiske spørsmål og gåter, med et billedmateriale hentet fra Bibelen, mytologien og eksotiske farvann og fenomener. Dikt-jeget kombinerer en romantisk selvbevissthet med modernismens følelse av å begynne på nytt: “Brenner bøker og taler med Gud”, slik han selv uttrykker det i diktet I natten fra debutboken. De neste samlingene, Kronen av røk og Av dynd og Amazonas, har et sterkere satirisk preg, der samtidens teknokrati og åndløshet og kommunismens totalitære modell blir angrepet. Her er impulsene fra verdikonservativ og spiritualistisk kulturkritikk tydelige.

Samlingen Manes (1965) varsler et vendepunkt i forfatterskapet. Diktene er innadvendte og preget av en nesten lammende dødsbevissthet. Formatet blir kort og bildene konsentrerte og til dels gåtefulle. Fra nå av blir “døden og dens åndelige betydning” (sitat på tittelsiden i samlingen Veien til Astapovo, 1976) hans viktigste tema. I første omgang blir dette utvikling i innadvendte dikt, som ofte åpner seg mot mystikken og den kristne tro. I samlingene Memento, Elegisk om sirkus, Ved midnatt da havet sank og Rekviem for Lazarus holder han fast på det korte formatet og det innadvendte perspektivet, samtidig som diktene også tar opp i seg sterke og konsentrerte bilder “fra en barndom ved havet”, som det heter i Rekviem for Lazarus.

Eidslotts dikt er helt fra begynnelsen fulle av referanser til annen litteratur, kunst og historie. Men fra midten av 1970-årene blir samlingene i større grad komponert i forhold til en hovedreferanse av litterær eller historisk karakter, samtidig som han utforsker det lengre formatet. Veien til Astapovo henter tittel og hovedreferanse fra Tolstojs skrifter, liv og død. I samlingen Det forlatte øyeblikk gjør dikteren bruk av det kierkegaardske begrepet “Øieblikket”, og bruker nærvær og fravær som nøkkel til å tolke dramatiske hendelser på 1900-tallet. I Den tause ambassadør er en syklus på 40 dikt knyttet til katedralen i Siena, og han henter inn både liturgiske former og et stort historisk materiale i diktene.

Utover i 1980-årene vendte den profetiske samtidskritikken tilbake med stor tyngde i Eidslotts diktning, og i samlingene Flukten til katakombene, Adam imago Dei og Advarsel i kode er dette et dominerende tema, samtidig som teologiske begreper og kategorier tas i bruk i større utstrekning enn før. I De navnløses kor henspiller tittelen på en språkfilosofisk problemstilling: at mennesket er navnløst inntil det blir tiltalt og navngitt av Gud. Denne troen på navngiving er balansert av en erkjennelse av at mysteriet på den annen side alltid overskrider det som kan uttrykkes.

Litteratur, kunst og musikk spiller etter hvert en større og større rolle i Eidslotts dikt, ikke minst den italienske renessansen, som har gitt mye av stoffet til samlingen Under San Marcos murer (1991). Samtidigheten med all stor kunst og det grunnleggende like i de menneskelige vilkår speiler seg også i samlingene Lyset over den dømte og Pax Christi, samtidig som det kristne håp meisles ut som kontrast til forgjengelighet og lidelse.

I Passchendaeles ruiner (1998) blir et tema Eidslott har skrevet om gjennom hele livet, nemlig krigen og dens redsler, utfoldet i sin hittil største bredde. Samlingen, som henter sin tittel fra en landsby der et av de mest meningsløse slagene under den første verdenskrig stod, ser krigen fra alle de krigførendes side, fra navngitte generaler til anonyme menige. I kontrast til krigen portretteres noen av de ledende kulturpersonlighetene i de krigførende nasjonene – Goethe, Pusjkin, Racine og Milton. Krigen blir beskrevet og fortolket i et teologisk språk, og samlingen demonstrerer på den måten en dominerende problematikk i forfatterskapet: konfrontasjonen mellom gudstroen og den helt meningsløse lidelse.

Arnold Eidslott har fått en rekke priser for sitt forfatterskap, bl.a. Gyldendals legat (1962), Aschehougprisen (1983), Ålesund kommunes kunstnerpris (1972) og Det Norske Akademi for Sprog og Litteraturs pris (1983), og han har Statens æreslønn siden 1986.

  • Vinden taler til den døve, 1953
  • Vann og støv, 1956
  • Kronen av røk, 1959
  • Av dynd og Amazonas, 1963
  • Manes, 1965
  • Memento, 1967
  • Elegisk om sirkus, 1970
  • Ved midnatt da havet sank, 1971
  • Rekviem for Lazarus, 1973
  • Veien til Astapovo, 1976
  • Det forlatte øyeblikk, 1978
  • Den tause ambassadør, 1980
  • Flukten til katakombene, 1982
  • Adam imago Dei, 1984
  • Dikt i utvalg, ved J. I. Sørbø, 1986
  • Advarsel i kode, 1987
  • De navnløses kor, 1989
  • Under San Marcos murer, 1991
  • Lyset over den dømte, 1993
  • Pax Christi, 1995
  • Passchendaeles ruiner, 1998
  • Nettene under Kapp Horn, 2000
  • Davids nøkkel, 2001
  • Arameisk i Roma, 2002
  • HEH 1994
  • G. O. Kinn: Mennesket som skapning og som sin eigen skapar. Ein studie i Arnold Eidslotts lyrikk 1976–1980, h.oppg. UiO, 1981
  • E. Runnestø: “Primært er alt ånd”. Ein studie av Flukten til katakombene og Adam imago Dei av Arnold Eidslott, h.oppg. UiO, 1988
  • J. I. Sørbø: “Høst på himlens skråninger”. Sju essays om Arnold Eidslott, 1997
  • d.s.: Målt mot det yttarste. Arnold Eidslott, Theodor W. Adorno. Ein konstellasjon, dr.avh. UiB, Bergen 1997
  • A. Norendal: Tiden, eksistensen og evigheten. En studie av forholdet mellom Gud og mennesket i Arnold Eidslotts lyrikk, h.oppg. UiO, 1999