Forfatter. Foreldre: Handelsmann og forfatter Eystein Eggen (1886–1973) og Emma Kvernmo (1890–1979). Gift 1949 med sykepleier Esther Louise Eriksen (28.9.1921–), datter av sjåfør Erik Eriksen (1898–1970) og hustru Hjørdis (1898–1978), ekteskapet oppløst 1969.

Arnljot Eggen var en allsidig forfatter med et markert samfunnsengasjement. Han skrev særlig dikt, men også skuespill, barnebøker og gjendiktninger av utenlandsk lyrikk og dramatikk.

Arnljot Eggen ble født i Vingelen i Tolga, der Eggen-slekten har dype røtter, og vokste opp noen mil lenger mot nordøst, i fjellbygda Ålen. Dette var en av landets første “arbeiderstyrte” kommuner, og de politiske og ideologiske motsetningene i bygda var sterke. Grunnlaget for Eggens radikale politiske engasjement ble antakelig lagt i denne gruvebygda, som ble hardt rammet av krisen i 1930-årene. Hans far var landhandler og forfatter – han skrev ikke bare to bygdebøker, men også dikt og romaner – og var en nær venn av Johan Falkberget. Arnljot Eggen begynte tidlig å skrive og fikk dikt og artikler på trykk både i lokalavisene på Røros og i hovedstadsavisene lenge før han tok examen artium 1944. Hans skolegang ble avbrutt under okkupasjonen; en tid gikk han i bakerlære i Tolga.

Eggen hadde planer om å bli journalist, men endte med å ta lærerskolen på Elverum. Der pådrog han seg tuberkulose, noe som gjorde det problematisk å søke lærerjobb. Etter eksamen 1947 virket han noen år som journalist med vikarjobber i Østerdølen og Fjell-Ljom, samtidig som han publiserte dikt og tekster i Dagbladet. Fra 1950 arbeidet han likevel som lærer i folkeskolen, bl.a. på Vinstra og i Vardal, senere ved Snarøya skole i Bærum. Til hans mangfoldige produksjon hører også det lokalhistoriske verket Snarøya før og nå (1960). 1960 ble han ansatt ved Norsk Folkemuseum på Bygdøy, der han var museumslærer frem til 1965. Det året ble han tildelt ett av de første av Statens treårige arbeidsstipend, og samme år kom hans gjennombruddsbok, diktsamlingen Eit hovud i havet. Fra den tid mottok han jevnlig arbeidsstipend og fungerte som skribent og dikter på heltid.

Arnljot Eggen var blant dem som virkelig behersker begge målformer, men som dikterspråk valgte han nynorsk – et valg han selv karakteriserte som “irrasjonelt”. Det gir ham en forankring i det folkelige og bygdenorske, men bidrar neppe til å fremme utbredelsen av hans litteratur. Diktene i debutsamlingen Eld og is fra 1951 er holdt i tradisjonelle versemål og kan minne om en nær forgjenger som Tor Jonsson, men vitner også om en bred orientering i utenlandsk lyrikk, og allerede her kommer et samtidsengasjement til syne. I senere samlinger dyrker han særlig satiren og sarkasmen og uttrykker samtidig en besk livsvilje og en trassig opposisjon mot etterkrigstidens herskende ideologi.

I 1970-årene ble Eggen en fremtredende eksponent for den norske maoismen både som forfatter av protestviser og kampsanger og som fast leverandør av korthugne tankespråk i m-l-organet Klassekampen. Sånn sett kan man si at han ikke nøyde seg med å følge partiets paroler, men selv bidrog til å formulere alternative varianter. Han fornyet det agitatoriske drama med sine tekster til Pendlerne, som ble et populært og mye omdiskutert stykke oppsøkende teater. Senere fulgte han opp med Hjula stansar på Knaben, et radioteater med klar anti-kapitalistisk tendens. Hans engasjement slo også ut i praktisk handling; bl.a. ledet han den tverrfaglige Kunstneraksjonen fra 1974 til 1976 under hovedparolene “økt bruk av kunstnernes arbeid, bedre betaling for kunstnernes arbeid, garantert minsteinntekt for kunstnere”. Aksjonens paroler må sies å ha hatt et visst gjennomslag i den statlige kulturpolitikk. Eggen hadde også en rekke verv i Forfatterforeningens styre og litterære råd og var med i styret for Norsk Forfattersentrum fra starten 1968.

I 1980-årene skrev Arnljot Eggen en rekke bøker for barn og ungdom, bl.a. romanen Den lange streiken, som han fikk Kritikerprisen for 1982. 1985 fikk han Doblougprisen for sitt forfatterskap. Eggen gjorde dessuten en høyst fortjenstfull innsats som gjendikter av dikt og drama av samtidsforfattere fra bl.a. Polen, DDR og Nigeria. Slik introduserte han en rekke betydelige forfatterskap på norsk, derav flere nobelprisvinnere lenge før de ble tildelt prisen. Hans egne dikt og aforismer er flere ganger utgitt i samlet utvalg, senest i Lengdesnitt (1997). Mange av hans viser og sangbare dikt er tonesatt av norske komponister og har dermed nådd ut til et større publikum enn dikt i bokform vanligvis gjør.

    Et utvalg

  • Sagasus i stasjonsbyen. Prosastubbar, 1962, 1993
  • Eit hovud i havet. Dikt, 1967
  • Lagnad sa vi. Dikt i utval, 1972
  • Pendlerne. Skodespel, 1973
  • Skrifta på veggen. 39 viser, 1976
  • Den lange streiken. Roman for barn og ungdom, 1981
  • Vi er dei mange. Teater om arbeidsfolk, 1987
  • Eystein Eggen og skriftkulturen i fjellregionen, 1996
  • Lengdesnitt. Dikt, aforismar og viser i utval, 1997
  • O. Fyllingsnes: “Ein radikal pessimist”, i Dag og Tid,15.01.98
  • W. Dahl: Norges litteraturhistorie,bd. 6, 1975
  • Ø. Rottem: Etterkrigslitteraturen,bd. 1, 1996