Visedikter, revyforfatter og gårdbruker. Foreldre: Bakermester August Svendsen (f. 1862) og Anna Kristine Sæther. Gift 1) 8.9.1903 i Fredrikstad med syerske Jenny Claudine Andersen (2.11.1876–31.10.1953), datter av kjøpmann Brynild Andersen (f. 1839) og hustru Martine (f. 1847), ekteskapet oppløst 1933; 2) 29.5.1933 med skuespiller Lilly Margrethe Andersen (10.10.1902–7.10.1996), datter av gårdeier Hans Laurits Andersen og Anne Garnås. Far til Herbert Herding-Herberth (1904–58).

Fra begynnelsen av 1920-årene til midten av 1950-årene var Arne Svendsen en av de fremste revyskaperne i Norge. Han stod bak viktige deler av materialet til Lalla Carlsen, Einar Rose, Leif Juster og Jens Book Jenssen, og han huskes særlig for kjærlige portretter av mennesker på livets skyggeside.

Svendsen vokste opp på kirkestedet Vik vest for Namsos. 16 år gammel forlot han hjemstedet og slo seg ned i Fredrikstad, hvor han arbeidet som frisør og barberer. Han giftet seg som 19-åring og ble far til to sønner som kom til å følge ham inn i underholdningsverdenen, komponisten og arrangøren Kolbjørn Svendsen (1903–76) og skuespilleren og revyforfatteren Herberth, et resultat av en tidlig utenomekteskapelig forbindelse med Cecilie Bernstein, en ung jødisk flyktning fra Russland.

I de ti første Fredrikstad-årene gjorde Svendsen seg bemerket i lokalpressen. 1911 skrev han sin første revy for Fredrikstad Arbeiderforening, fulgt av fem nye revyer årlig frem til 1920. Disse hadde gjennomgående handling, og kan beskrives som løst sammenbundne skuespill. Ved siden av sønnene opptrådte lokale talenter som Tore Løkkeberg (senere Segelcke). Familien Svendsen gav en viktig vitamininnsprøyting til det kreative revymiljøet som siden har blomstret nesten uavbrutt i Fredrikstad. Kolbjørn Svendsen utstyrte normalt farens tekster med originale melodier, men byfogd Ludvig Dahl tonesatte Fredrikstads bysang.

Selveste Ernst Rolf så Svendsens Fredrikstad-revyer, og han kjøpte fem viser av Svendsen, hvorav Jeg fødtes utpå Nordsjøen er den mest kjente. Ryktet nådde omsider Kristiania, og 1920 innfant Victor Bernau seg for å beskue suksessrevyen Spiritus, som så ble bearbeidet for Chat Noir med premiere våren 1921. Fra da var Arne Svendsen husdikter på Chat Noir, i kompaniskap med Per Kvist til 1927 og deretter med Finn Bø 1927–36 (fra 1934 for Scala Teater). Normalt signerte teamene to til tre revyer årlig. Innimellom prøvde Svendsen seg på scenen, og 1928–30 spilte han inn noen få egne grammofonplater. I tillegg skrev han slagere, til sønnens og andres melodier, han oversatte internasjonale sanger og revyviser og skrev enkelte revyer alene for andre scener, også i Bergen. Fra 1937 arbeidet han i større forfatterteam, som inkluderte alle periodens sentrale klassiske norske revyforfattere – Bias Bernhoft, Arild Feldborg, Alf Hartmann, Frithjof Granli, Sverre Bævre, Egil Hagen og Erik Diesen. De signerte revyer for Det Nye Teater, Carl Johan Teatret og Edderkoppen, og med mer ujevne mellomrom for Chat Noir.

Svendsen skrev nok monologer og sketsjer, som den vrøvlete Tre menn i en båt, men særlig visene huskes. Etter prinsippet “Når du skriver om folk på solsiden, dypper du pennen i vitriol, men når du skriver om dem på skyggesiden, bytter du vitriolen med medfølelse og hjertevarme”, skrev han best om mennesker på samfunnets bunn, ikke sjelden uteliggere. For Victor Bernau skrev han Klonken og Serru, serru, som er mer kjent i Einar Roses senere versjon. Rose urfremførte Svigermor og Evensen og kjerringa og jeg, Landskampen ('Og vannet steg...') og Bestefarsvalsen. For Leif Juster skrev Svendsen Idealet mitt og sangtekster til komedien Bare jatt me'n (1950). Det holder det, sa Gundersen er levendegjort av Arve Opsahl, Jacobsen og Halvveis av Kari Diesen og Jakob Skjærsliper av Jens Book Jenssen. Han skrev også Book'ns slagere En sjømanns brud, Vi seiler for gamle Norge og En liten gylden ring, i tillegg til “tatervisen” Jeg væter min dolk.

Aller høyest nådde Svendsen når han skrev for Lalla Carlsen. 1923 signerte han hennes gjennombruddsvise, Liberia hushjelp, fulgt av Miraklernes tid, Han Jon, Det sterke kjønn og Madame Sans Gêne. Hans siste store suksess ble også hennes, E'hel ei, e'halv ei, lansert 1955 i Chat Noirs første “jazzrevy”, Kjør Storgata.

1951 ble Svendsens 40-årsjubileum som revyforfatter feiret med en konsert i Saga Kino med sønnen Herberth som konferansier, og på 70-årsdagen 1954 ble han hedret med festaften på Chat Noir. Svendsen var med på å stifte TONO 1928, Norsk Revyforfatterforening 1935 og Nordisk Revyunion 1948. Ved siden av den enorme innsatsen for norsk revy var han 1934–56 til daglig gårdbruker på Ødegård i Askim.

Arne Svendsen beskrives som en mann med “et stillfarende, beskjedent vesen og med en replikk akkurat like lavmælt som hans refrenger var friske og frekke.” Samfunnsengasjementet i visene gjorde at selv den radikale visegenerasjonen fra slutten av 1960-årene brukte dem. Særlig har Lars Klevstrand og Kari Svendsen hatt glede av tekstene til Arne Svendsen. Visene hans har dannet grunnlag for flere sammensatte teaterforestillinger og finnes gavmildt spredd rundt på samleplater med de forskjellige revyartistene.

  • 20 viser, Fredrikstad 1925
  • Arne Svendsens Chatnoirviser, 1928
  • Chat Noir-viser og andre, 1938
  • Liberia Hushjelp, 1923
  • Serru Serru, 1927
  • Svigermor og Evensen og kjerringa og jeg, 1927
  • Bare ta og riv det ned, 1928
  • Klonken, 1929
  • Det er rart med natur'n, 1929
  • Jeg løfter min finger, 1929
  • Ivelandssekten, 1930
  • Miraklernes tid, 1931
  • Bestefarsvalsen, 1932
  • Landskampen, 1932
  • En liten gyllen ring, 1936
  • Han Jon, 1941
  • Det sterke kjønn, 1942
  • Madame Sans Gêne, 1944
  • Vi seiler for Norge, 1947
  • Det holder det, sa Gundersen, 1948
  • En sjømanns brud, 1951
  • Halvveis, 1954
  • Ei hel ei', e' halv ei, 1955
  • Jacob Skjærsliper, 1956
  • Jacobsen, 1961
  • Tidens bølger. Tidsbillede i 2 akter, Trondheim 1934
  • HEH 1955
  • O. Bang-Hansen: Chat Noir og norsk revy, 1961
  • K. Valkner: biografi i NBL1, bd. 15, 1966
  • A. Mauritzen: Toner fra tigerstaden, 1979
  • V. Vanberg: Norsk grammofonplatehistorie 2: Odeon 1927–1939, 1984
  • opplysninger fra Svendsens oldebarn Bjørn Herbert Herding, 2004