Biskop. Foreldre: Faren het Sigurd; moren ukjent. Ugift.

Det er naturlig å se biskop Arnes liv og embetsgjerning i sammenheng med etterfølgeren på bispestolen, broren Audfinn Sigurdsson. De styrte bispedømmet i en periode da den norske kirken, inkludert den bergenske, var på høyden av sin makt i middelaldersamfunnet.

De to Sigurdssønnene kom fra en ætt med flere geistlige. Biskop Tord av Gardar og bergenskanniken Håkon Toresson omtales som slektninger av brødrene. Biskop Arne er representativ for den tids lærde kirkeledere, som hørte til i en internasjonal krets av høygeistlige med felles referanseramme. Arne var titulert magister og hadde rettsstudier i Orléans bak seg da han ble biskop. En bevart bokfortegnelse kan med stor sannsynlighet knyttes til biskop Arne. Biblioteket inneholdt teologiske, grammatiske og norrøne bøker, og dets sammensetning passer med Arnes bakgrunn fra franske lærdomsmiljøer, hans kanonistiske innsikt og kirkepolitiske profil.

Arne Sigurdsson er første gang nevnt som kannik 1292. Domkapitlet valgte ham til biskop 14. desember 1304, og han ble vigslet 5. desember 1305 av erkebiskop Jørund i Jonskirken. Inntaket av brev i den såkalte Bergens kopibok (som biskop Arne fikk i stand) fra perioden 1305–42 gjør at Bergen bispedømme har det beste kildematerialet av de nordiske bispedømmene i denne tidsperioden. Det er i første rekke biskopenes utadgående korrespondanse, men også en del inngående brev, som er tatt vare på i kopiboken. Brevene røper mye om de ulike biskopenes interesse og styringsprofil.

Arne er av ulike historikere blitt karakterisert som stridbar, stivsinnet og hardnakket påståelig. Kildematerialet viser en mann med sterk systematisk og ordnende legning, ikke minst i forhold til organisasjonsoppbyggingen i bispedømmet. En hel stab av ulike hjelpesmenn lokalt, regionalt og sentralt ved bispestolen gjorde styringen av religiøst liv, domsvirksomhet og økonomisk virksomhet mer effektiv.

Biskop Arnes juridiske utdannelse og interesse er den viktigste nøkkel til forståelse av hans embetsgjerning, både internt i bispedømmet og i forhold til overordnede. Kopiboken gir inntrykk av en biskop som ikke tålte krenkelse av bispeembetet og rettsgrunnlaget for bispemakten, ius episcopale. Dette førte til konflikter med så vel erkebiskopen som med den kongelige kapellgeistlighet (opprettet 1308). Forholdet til erkebiskop Eiliv Arnesson var preget av to store konflikter, tilsettingen av Lodin fra Nidaros som biskop på Færøyene og erkebiskopens krav om økonomisk støtte til reisen til pavestolen for å hente palliet, erkebiskopens verdighetstegn. I det første tilfellet ville Arne sikre biskop og domkapitel i Bergen innflytelse over bispestolen på Færøyene. Reaksjonen mot palliehjelpen var både økonomisk og rettslig begrunnet: Arne ville hindre ekstern skattlegging av bispedømmet sitt, og han betvilte dessuten legaliteten i erkebiskopens krav. Arne kom på kant med den kongelige kapellgeistligheten, og i særdeleshet kapellmagisteren Finn Halldorson, nettopp på grunn av inngrepene i biskopens myndighetsområde.

Internt i bispedømmet la biskop Arne vekt på kanoniske forbilder og en streng hierarkisk disiplin. Ved å innskjerpe sølibatskravet søkte han å løsrive presteskapet fra familiære forpliktelser i sognet og bygge opp et selvstendig, lokalt organisasjonsapparat under biskopens og ikke ættesamfunnets kontroll. Parallellt med sølibatskravet fremmet Arne krav om kirkelig kontroll med ekteskapet. Han håndhevet den kirkelige domsvirksomheten både i klerkemål (saker mot geistlige) og i kristenrettsaker vedrørende ekteskap og tiende. Det var motstand mot økt tiendebetaling både i landdistriktene og fra tyske vintersittere i Bergen. Biskop Arne forsøkte å styrke bispestolens økonomi ved å innskjerpe innbetalingen av kirkelige avgifter. Økonomiske midler ble overført fra lokalkirkelige institusjoner til det biskoppelige sentrum i Bergen.

Arnes embetsperiode var preget av en sterk markering av biskopens jurisdiksjonelle myndighet. Han ville øke kontrollen med det lokalkirkelige apparatet, både økonomisk og organisatorisk. Myndighet og økonomiske midler ble sentralisert til bispestolen.

    Etterlatte papirer

  • RN, bd. 2–3, registrerer alle dokumenter som omtaler Arne Sigurdsson i DN og andre kildeutgaver
  • brevmateriale (diplomer og privatbrev) fra biskop Arne finnes i Bergens kopibok; omtalt i Berulfsen (1956), se nedenfor
  • opptegnelse over en boksamling som med stor sannsynlighet har vært biskop Arnes, finnes i Storm (1878) og Tryti (1987), s. 127–141 (se nedenfor)
  • NgL, bd. 3, s. 243–270
  • G. Storm: “Den Bergenske Biskop Arnes Bibliothek”, i HT, rk. 2, bd. 2, 1878, s. 185–192
  • E. Bull: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • B. Berulfsen: Kulturtradisjon fra en storhetstid, 1948
  • A. O. Johnsen: “Hvor studerte bispebrødrene Arne og Audfinn?”, i HT, bd. 36, 1952–53, s. 89–98
  • B. Berulfsen: “Bergens kopibok”, i KLNM, bd.1, 1956
  • P. Juvkam (red.): Bjørgvin bispestol: Byen og bispedømmet, Bergen 1970
  • L. Hamre: “To bergenske kyrkjehovdingar, bispebrørne Arne og Audfinn”, foredrag (utr.), 1970
  • K. Helle: Kongssete og kjøpstad, bd. 1 i Bergen bys historie, Bergen 1982
  • A. E. Tryti: Kirkeorganisasjonen i Bergen bispedømme i første halvdel av 1300-tallet, hovedoppg. UiB, 1987