Diplomat. Foreldre: Lege Axel Christen Scheel (1837–1900) og Valborg Rørdam (1847–93). Gift 1909 i Paris med Maria Mathilde (“Lala”) Smith (12.2.1885–27.7.1951), datter av grosserer Christopher Smith (1853–1929) og Mélanie Berthe Carroy (1860–1929). Sønnesønns sønnesønns sønn av Hans Heinrich Scheel (1668–1738); grandnevø (brorsønns sønn) av Anton Wilhelm Scheel (1799–1879; se NBL1, bd. 12); bror av Olaf Scheel (1875–1942); firmenning av Herman Carsten Johannes Scheel (1859–1956; se NBL1, bd. 12) og Signe Scheel (1860–1942).

Arne Scheel var en sentral embetsmann i oppbyggingen av norsk utenrikstjeneste etter 1905. Han var sendemann i Berlin 1921–40, og hans rapporter før det tyske angrep på Norge 1940 spiller fremdeles en rolle i studiet av angrepet.

Scheel vokste opp i Kristiania. Etter examen artium ved katedralskolen 1890 studerte han jus ved universitetet og ble cand.jur. 1895. Straks etter eksamen begynte han som sekretær ved det svensk-norske generalkonsulat i Hamburg. 1899 ble han hjemkalt til utenriksavdelingen i Indredepartementet, hvor han 1901 ble byråsjef. Etter at Utenriksdepartementet ble opprettet 1905, ble Scheel samme høst utnevnt til ekspedisjonssjef, 33 år gammel.

Det ble slitsomme år for Scheel, som i lang tid var eneste ekspedisjonssjef i UD. Han hadde hovedansvaret for oppbyggingen av utenrikstjenesten. Samtidig deltok han i kommisjonsarbeid, og under den første verdenskrig ledet han de vanskelige forhandlingene med Tyskland om ubåtkonflikten og fiskeri- og kobberavtalene. Han ble utnevnt til generalkonsul i Melbourne 1915 og til amtmann i Nedenes 1916, men tiltrådte ingen av embetene. 1917 ble han sendemann i Roma, hvor han var til han 1921 ble sendemann i Berlin med sideakkrediteringer til Wien og Budapest. I Berlin tjenestegjorde han i hele 19 år, frem til det tyske angrep på Norge 1940.

Scheel var en begavet administrator med klare oppfatninger om effektive løsninger og med vilje til å iverksette beslutninger. Av vesen var han forsiktig og hensynsfull, men også prinsippfast og rettskaffen, opptatt av form og korrekthet. Han nøt stor respekt blant medarbeidere og kolleger.

De første 10–12 årene i Berlin trivdes han godt, men fra midten av 1930-årene endret tilværelsen seg for ham. Han avskydde nazismen, og etter hvert fikk han også et anstrengt forhold til utenriksminister Koht; de var svært ulike personlighetstyper. Etter at det ble en konflikt mellom dem i forbindelse med en personalsak ved legasjonen, mente Scheel at Koht manglet både rettsbevissthet og viktige moralske prinsipper. Scheel gikk så langt at han 1938 tok saken opp med stortingspresident Hambro i et notat som stilte spørsmålet om hvorvidt Koht burde stilles for riksrett for tjenesteforsømmelse. Hambro fikk overtalt ham til å frafalle saken.

Koht på sin side anså Scheel som “ein rettlinja kar, berre noko stiv på formene”. Men han syntes også at Scheel “var veik mot tyskarane”. Da Scheel som doyen (sendemann med lengst ansiennitet) i det diplomatiske korps i Berlin bad UD om å få delta på nazipartiets partidager i Nürnberg, sa Koht nei. Scheel oppfattet dette som en ren demonstrasjonspolitikk i en liten sak, som skapte irritasjon på tysk side og kunne skape vansker for løsningen av større og viktigere saker.

Scheel var meget urolig over den stadig sterkere opprustning i Tyskland. Han bad derfor om å få styrket legasjonen med en militærattaché, slik Danmark og Sverige hadde. UD svarte imidlertid nei på grunn av budsjettsituasjonen. Scheel var også meget misfornøyd med sin legasjonsråd, Ulrich Stang, en taktløs mann med klare nazisympatier. Men en anmodning til UD om å få Stang forflyttet ble ikke imøtekommet. Scheel fikk heller ikke ja til en søknad om selv å bli forflyttet 1937. Man må anta at han følte seg både sliten og mismodig på grunn av det vanskelige forholdet til Koht, arbeidssituasjonen ved legasjonen og forholdet til det nazistiske regime.

Siden Scheel selv vanskelig kunne operere i militærattachémiljøet, var han avhengig av hva Stang måtte få vite der. I de kritiske dagene før 9. april 1940 gikk det hjem til UD en rekke meldinger fra legasjonen. 29. mars avsluttet Scheel en rapport med en sterk oppfordring om at Norge burde holde sitt forsvar i orden. 1. april meldte legasjonen at det foregikk innskiping av tropper i Stettin, men til slutt i meldingen het det at troppene neppe skulle vestover, men østover. 5. april gjengis rykter om besettelse av punkter på Norges sørlige kyst. Og 7. april meldte legasjonen at 15–20 skip var gått ut fra Stettin med vestlig kurs.

Det har vært innvendt mot meldingene fra Berlin at de var vage og bare basert på rykter. Men det ligger i sakens natur at opplysninger om en så godt hemmeligholdt aksjon som angrepet på Norge måtte bli vage og usikre. Koht tok i hvert fall ikke særlig hensyn til meldingene og fordelte dem heller ikke til regjeringen og utenrikskomiteen. Han stolte på den britiske marine og var ellers mest bekymret over den britiske mineutlegging.

Scheel ble ved legasjonen i Berlin i noen dager etter 9. april. Han var mismodig og sa i telegram til UD 9. april at Norge ikke burde gjøre motstand mot tyskerne. Det samme sa han i samtale med de høyeste tyske myndigheter. Han fikk godkjennelse fra UD til å bli i Berlin inntil videre. Men 19. april fikk legasjonen ordre fra Ribbentrop om å forlate Tyskland. Samme dag reiste personalet med to timers varsel med tog mot Norge. En del av personalet forlot toget i Sverige, men Scheel og Stang fortsatte til det okkuperte Oslo. Det har vært hevdet at Scheel under togreisen forsøkte å telefonere legasjonen i Stockholm for å be om forholdsordre. Men etter grundige undersøkelser kan det konkluderes med at det gjorde han ikke.

Hambro hadde nok rett i at det for Scheel forekom umulig å melde seg til tjeneste for Koht. Koht på sin side så på Scheels reise til det okkuperte Norge som avskjedsgrunn, men siden Scheel ikke hadde fått anledning til å forklare seg, nøyde regjeringen seg med å stille ham til disponibilitet ved kgl.res. 31. mai 1940 (selv om Scheel via den svenske legasjon i slutten av april hadde sagt seg villig til å komme til regjeringen). Scheel døde 1943.

Ketil Børde har i en innsiktsfull artikkel om Koht og Scheel skrevet: “Få vil hevde at historiens forløp kunne blitt anderledes om forholdet mellom Koht og Scheel hadde vært preget av tillit og samarbeid. Krigen og okkupasjonen var kommet uansett. Men Koht kunne ha vært bedre forberedt på det som kom, og Scheel kunne ha fått en verdig avgang etter et langt og fortjenestfullt liv i utenrikstjenesten.”

Arne Scheel ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden 1916, og blant hans mange utenlandske ordener kan nevnes storkors fra Italia, Portugal, Østerrike og den franske Æreslegionens kommandørkors.

  • UDs arkiv
  • HEH 1938
  • Stud. 1890, 1915, 1942
  • Innstilling fra Undersøkelseskommisjonen av 1945, 1946 og 1947
  • H. Koht: Synspunkt fra hendingstida, 1947
  • C. J. Hambro: Historisk Supplement, 1947
  • R. Omang: biografi i NBL1, bd. 12, 1954
  • T. Lie: Leve eller dø, 1955
  • R. Omang: Norsk utenrikstjeneste, 1959
  • O.-B. Fure Mellomkrigstid 1920–1940, bd. 3 i Norsk utenrikspolitikks historie, 1996
  • K. Børde: “Opptakten til 9. april”, i UD-posten 2002