Arne Martin Klausen er en av Norges ledende sosialantropologer. Hans virke ved Universitetet i Oslo falt sammen med en voldsom vekst i universitetsutdannelsens rolle i det norske samfunn og sosialantropologiens etablering som et sentralt samfunnsvitenskapelig fag. I fagets utvikling, fra et museumsfag knyttet til de etnografiske samlingene til et fagstudium med en klart sosialantropologisk profil, har Klausen spilt en sentral rolle.
Familiens historie er nært forbundet med Norsk Hydro og de sosiale og kulturelle endringer som denne hjørnesteinsbedriften fremmet i det tradisjonelle bondesamfunnet i Telemark. Arne Martin vokste opp som den yngste i en søskenflokk på 8. Faren var odelsgutt, men valgte å bli platearbeider ved Norsk Hydros anlegg på Herøya. I Et liv i kulturkollisjon (1999) formidler Klausen en selvbiografisk analyse av den betydningen familiens forankring i den strengt pietistiske, lutherske frikirke med sin protestantiske arbeidsmoral har hatt for hans faglige utvikling.
I barndomsmiljøet var det sterk motstand mot den moderne tidsalders ideer, og det var en krevende prosess å bryte ut av disse tradisjonene uten å miste de høyverdige moralske krav som er en del av denne tradisjon i norsk kristenliv. Klausen maktet dette bl.a. ved å kombinere sitt akademiske arbeid med et sterkt engasjement i fredsarbeid og engasjement for utvikling av den tredje verden. Det var disse moralske holdninger som fikk Klausen til å velge militærnekting i en tid da dette medførte en lengre og mer byrdefull innsats enn vanlig militærtjeneste. Engasjementet førte til et nært samarbeid med Johan Galtung, der Klausen 1959–60 var med på opprettelsen av Fredsforskningsinstituttet, PRIO, og det bestemte valget av hovedtema for doktorgradsarbeidet om det første norske u-hjelpsprosjektet i Kerala i India.
Klausen ble student 1947 og var lærer i Flekkefjord 1952–54 før han tok magistergraden ved Universitetet i Oslo (UiO) 1957. Året etter ble han vitenskapelig assistent ved Etnografisk Museum og konservator samme sted 1960. 1968 ble han dr.philos., og fra 1973 til 1995 var han professor ved Institutt for sosialantropologi ved UiO.
At han valgte en akademisk karriere, skjedde mot farens vilje, og bruddet med familietradisjonen har utvilsomt gitt Klausen en forståelse for kulturelle prosesser som speiles i de vitenskapelige arbeidene. Han har bl.a. i Den norske væremåten. Antropologisk søkelys på norsk kultur (1984) vist at oppveksten og livserfaringene i barndommen og ungdommen har tjent som et feltarbeid som har gitt ham spesielle innsikter.
Klausen tilhører den første generasjon av norske sosialantropologer som under ledelse av Fredrik Barth utgikk fra miljøet ved Etnografisk Museum. Men også i forhold til faget valgte han en selvstendig linje. I motsetning til andre i samme generasjon hadde Klausen en særlig interesse for samlingene og den materielle kultur, og han tok utgangspunkt i den norske etnografen Carl Lumholtz' materiale fra Borneo da han skrev magistergradsarbeidet Basket-Work Ornamentation among the Dayaks. I dette arbeidet, som er enestående i norsk etnografisk litteratur, følger Klausen opp Franz Boas' studium av primitiv kunst. Det er ikke blitt fulgt opp av senere akademiske arbeider, men Klausen har gjort en betydelig innsats i det praktiske museumsarbeid og har vist stort talent som formidler i så vel utstillinger som populære tekster.
Klausens vitenskapelige hovedbidrag er undersøkelsen av det norske uhjelpsprosjektet i Kerala, Kerala Fishermen and the Indo-Norwegian Pilot Project (1968). Her trekker han linjene til Max Webers tese om arbeidsetikkens kulturelle betydning og viser at det først og fremst var de katolske kristne som hadde størst evne til å dra fordeler av utviklingsprosjektet.
I Kunstsosiologi (1977) viser Klausen sammenhenger mellom kunstens form og den sosiale organisasjon, og nærmer seg i dette de problemstillingene som opptok ham i studiet av Lumholtz' samling. Klausen har et artistisk talent som utnyttes både faglig og pedagogisk.
Klausens faglige originalitet manifesteres også i hans feltarbeider i det norske samfunn. Et ble gjennomført i Dagbladets redaksjon og førte til Med Dagbladet til tabloid. En studie i dilemmaet 'børs og katedral' (1986). Et annet ble foranlediget av Lillehammer-OL 1994 og resulterte i Fakkelstafetten. En olympisk overtyre (1995) og Lillehammer-OL og olympismen (1996). Klausen har også utgitt lærebøkene Antropologiens historie (1981) og Kultur. Mønster og Kaos (1992).
Arne Martin Klausen er medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og Det Norske Videnskaps-Akademi.