Arkitekt. Foreldre: Professor Emil Korsmo (1863–1953) og Aagot Jacobine Wiger (1868–1954). Gift 1) 3.11.1928 med Aase Thiis (26.5.1903–22.10.1993), datter av lege Karl Sivertsen Thiis (1868–1956) og Nora Julie Gjør (1875–1905), ekteskapet oppløst 1944; 2) 30.4.1945 med kunsthåndverker Grete Prytz (1917–2010; se Grete Prytz Kittelsen), ekteskapet oppløst 1960; 3) 17.9.1965 med arkitekt Hanne Margrete Refsdal (17.2.1938–), datter av bilforhandler Einar Refsdal (1907–77) og Dagny Margrete Olsen-Flaen (1905–85).

Arne Korsmo var en av 1900-tallets mest sentrale norske arkitekter og formidler av den internasjonale modernismen. Som designer var han med på å forme det norske bidraget til Scandinavian Design og introdusere den nye disiplinen industridesign. Korsmos virksomhet hadde et stort spenn, fra byplanlegging til design, og fra klassisistisk til senmodernistisk stil. Bak alt han gav form til, lå en intensjon om å skape helhet.

Korsmo vokste opp i Kristiania og tok examen artium 1920. Med diplomeksamen fra arkitektlinjen på Norges tekniske høgskole (NTH) 1926 hadde han en klassisk skolering, men gikk raskt over til et mer moderne formspråk. Han hadde praksis hos noen av Oslos ledende arkitekter: Kristian Biong, Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson, og Finn Bryn og Johan Ellefsen. 1928 og 1929 foretok han studiereiser til Europa for Henrichsens legat.

1928 startet Korsmo egen praksis sammen med Sverre Aasland. En villa i Lille Frøens vei i Oslo, med mur i første etasje og liggende panel i andre, ble typedannende for “skjørt- og bluse”-huset, som ble svært utbredt i norsk funksjonalistisk arkitektur. Senere tegnet de boligområdet Havna allé, der Villa Dammann utgjorde det visuelle høydepunktet med sin kraftfulle volumbehandling og sine særegne farger og vindusåpninger, inspirert av nederlandsk modernisme.

Korsmo tegnet alltid innredningene i egne bygg, og han innredet også andre privatboliger og forretninger. I sin mondene, dekorglade stil var disse arbeidene preget av art deco. Gavebutikken Petit Art på Drammensveien i Oslo var et eksempel på dette. Fra omkring 1930 hadde han utviklet en egen uttrykksmåte. Bygningsvolumene, de ofte fleksible innredningskomponentene, fargebruken, lyssettingen og ett eller flere malerier ble anvendt som elementer i en tredimensjonal komposisjon. Dette utgjorde kjernen i Korsmos romkunst, som han selv kalte det.

Fra 1935 hadde Korsmo praksis alene, og frem til 1940 skapte han en rekke større villaer i funksjonalistisk stil, der hans fornemmelse for proporsjonering og gjennomarbeidede detaljer kom til sin rett. Blant hans sentrale oppdrag var Norges paviljong til verdensutstillingen i Paris 1937 og “Vi kan”-utstillingen i Oslo året etter. De mange kontaktene blant Oslos produksjonsbedrifter ledet til et oppdrag som var en forløper for etterkrigstidens industridesign, utformingen av butikkvekten Exact.

I tillegg var Korsmo fra 1935 også lærer i Møbelklassen ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS). Her ble romkunsten gjort til kjernen i undervisningen, med det tyske Bauhaus som ideal. Mens elevene tidligere hadde fått undervisning i å tegne hele møblementer, lærte de nå å innrede rom ved hjelp av fleksible enkeltkomponenter slik at de dannet en visuell helhet.

Den annen verdenskrig satte en foreløpig stopper for Korsmos karriere. 1940–42 virket han som byarkitekt ved gjenoppbyggingen av Kristiansund etter tyskernes bombing. Under siste del av krigen var han i Stockholm, der han arbeidet på arkitekt Paul Hedqvists kontor. Her oppdaget han japansk kultur og stiftet bekjentskap med den danske arkitekten Jørn Utzon.

Det første tiåret etter krigen var det design som ble Korsmos hovedarbeidsområde. 1945 hadde han giftet seg med gullsmeden Grete Prytz, som nå ble hans nærmeste kollega. I samarbeid med henne tegnet han gjenstander for gullsmedfirmaet J. Tostrup i avanserte former og oppsiktsvekkende materialkombinasjoner som sølv, emalje og plast. Mest betydningsfullt var bestikket Korsmo i sølvplett, som var blant de første av Scandinavian Design-periodens mange enkle, elegante bestikk beregnet på en mer uformell livsstil.

Sammen foretok ekteparet Korsmo 1949–50 en studiereise til USA og Mexico, der han fikk anledning til å møte bl.a. arkitekten Frank Lloyd Wright og designerne Ray og Charles Eames, noe som satte spor i hans egen produksjon. På hans initiativ fant det 1952 sted et nordisk sommerkurs i industridesign med gjestelærere hentet blant parets kontakter i USA. Begivenheten stimulerte fremveksten av denne nye disiplinen i Norge, der svært mange av utøverne var tidligere elever av Korsmo.

Som utstillingsdesigner for den norske avdelingen på Triennalen i Milano 1954, der Norge deltok for første gang, maktet Korsmo å presentere gjenstandene på en slik måte at de ble lagt merke til av de internasjonale smaksdommerne. Dette innbrakte mange medaljetildelinger. Det samme var tilfelle ved den neste Triennalen 1957.

I en tid da boligbyggingen bestod av offentlig regulert blokkbebyggelse i regi av boligbyggelagene, var det vanskelig for Korsmo å få arkitektoppdrag. Et par urealiserte byplanprosjekter sammen med henholdsvis Jørn Utzon og Christian Norberg-Schulz og to utstillingsleiligheter, laget som undervisningsprosjekter ved SHKS, utgjorde hans eneste svar på boligproblemet. Leilighetene (1952–53) hadde en usedvanlig fleksibel innredning for å utnytte det knappe arealet, og billedkunstens komposisjonsprinsipper var benyttet for å øke romvirkningen.

Ekteparet Korsmos enebolig i Planetveien i Oslo, bygd etter et modulsystem og inspirert av japansk arkitektur så vel som Eames House i California, er et av den sene modernismens hovedverk i Norge. I dette “arbeidshjemmet” var private og profesjonelle funksjoner integrert, noe som utgjorde et konvensjonsbrudd og forespeilet vår egen tids livsstil. Innredningselementene var laget med tanke på optimal fleksibilitet i forhold til det enkelte individs behov og anatomi. De gjenspeilte Korsmos idé om “Hjemmets mekano”, der alle menneskelige behov, både fysiske og psykiske, ble forsøkt integrert.

1956 ble Korsmo professor i byggekunst ved NTH. Undervisningen i romkunst tok her en ny vending i form av eksperimenter med lys- og romvirkninger basert på persepsjonspsykologien. I forelesningene introduserte han moderne internasjonal arkitektur på en personlig og inspirerende måte. 1960 fikk han anledning til å foreta en lengre studiereise til Japan. Japan-inspirasjonen i hans egen virksomhet var imidlertid tydeligst i tiåret før reisen. Et av de få verkene fra denne perioden i hans liv var ombyggingen av Britannia Hotel i Trondheim, der formspråket i takt med internasjonale tendenser igjen tok en dreining mot det klassiske. Han døde 1968 på en reise i Peru.

Arne Korsmo mottok 1933 Sundts premie, 1937 og 1939 Houens fonds premie (1937 sm.m. S. Aasland). 1939 ble han utnevnt til ridder av den franske Æreslegionen. På Triennalen i Milano vant han 1954 en Grand Prix og en gullmedalje og 1957 en sølvmedalje. 1950 var han medstifter og leder av PAGON, en norsk avdeling av den internasjonale arkitektorganisasjonen CIAM. Han ble hedret med en minneutstilling på Henie-Onstad kunstsenter 1972.

    Et utvalg (i Oslo, hvis ikke annet er nevnt)

  • Villa, Lille Frøens vei (sm.m. Sverre Aasland), 1929–30
  • Petit Art, gavebutikk, 1930
  • egen bolig, Havna allé 9 (sm.m. Sverre Aasland), 1930
  • Villa Dammann, Havna allé 15 (sm.m. Sverre Aasland), 1932
  • Exact, butikkvekt, 1935
  • Villa Stenersen, Tuengen allé 10 c, 1937
  • Norges paviljong (sm.m. Knut Knutsen og Ole Lind Schistad), verdensutstillingen, Paris 1937
  • Vi Kan-utstillingen (sm.m. Knut Knutsen og Andreas Nygaard), 1938
  • Korsmo, bestikk i sølvplett, 1952–54
  • egen enebolig, Planetveien 12 (sm.m. Chr. Norberg-Schulz), 1952–55
  • den norske avd. på Triennalen i Milano, 1954
  • Britannia Hotel, Trondheim (ombygging, sm.m. Terje Moe), 1961–63

    Ikke-publisert materiale

  • Arne Korsmos arkiv, Norsk Arkitekturmuseum, Oslo
  • privatarkiv 249 (Prytz, Torolf), RA
  • I. Stranger: biografi i NKL,bd. 2, 1983
  • C. Norberg-Schulz: The functionalist Arne Korsmo,1986
  • E. T. Bøe: Bebyggelsen i Havna allé 1931–1933. En studie i Aasland og Korsmos tidlige arbeider,h.oppg. UiO, 1996
  • A. Skjerven: Arne Korsmo. Designvirksomhet i etterkrigstiden,h.oppg. UiO, 1996
  • O. D. Bruun: Arkitektur i Oslo,2000

    Kunstneriske portretter

  • Dobbeltportrett (Arne Korsmo og Grete Prytz), karikatur av Gösta Hammarlund, 1954; originalen trolig tapt